«ROBUSTE VELFERDSKOMMUNER»

■ Debatten om å slå sammen kommuner har vært ført lenge og vel. Som under EU-stridene fra slutten av 1960-åra har sentrum stått mot distrikt.

Høyre og Ap med mellompartiene på slep har stått mot SP og SV på Stortinget. For- og mot-konstellasjonene er oppsiktsvekkende stabile som i sum er en kamp for eller i mot storkapitalens makt og innflytelse i landets. NKP har alltid talt arbeiderklassens, småbrukernes og fiskernes sak mot kreftene som utbytter vanlige menneskers arbeidskraft for egen berikelse. Det er naturlig å se kampen om kommunenes skjebne i et klasseperspektiv. «Folk fleste» har intet godt å forvente dersom enheter i industri, jordbruk, fiske eller i sektorer som helse, samferdsel og miljø blir slått sammen og blir sterkt sentraliserte. Selvfølgelig må landet utvikles på alle områder. Allikevel, når målet for jordbruk og matproduksjon er storindustri, fiskekvoter selges til trålergiganter, skoler og lokalsykehus blir nedlagte og infrastruktur oppstykkes og privatiseres, er det ikke du som tjener på det, men innenlandske og utenlandske storbedrifter og aksjeeierne.

Et klart flertall i landet gikk i mot EEC/EFs politikk og framtidsvyer i 1972 og 1994. Denne stormannsgalskapen blir påtvunget oss nå av Høyre og Frp.. Ikke før ble de blå-brune varme i trøya før privatisering, sentralisering og nedbygging av Kommune-Norge tok til.. «Moderniseringsminister» Sanner truer med pisk og lover med gulrot for å etablere mer «robuste» kommuner ved en massiv sammenslåing av småkommunene til store enheter. Han er freidig nok å kalle dette for å få «gode» «Velferdskommuner». Det finnes ikke belegg for at velstanden vil bli bedre ved at f.eks. Kvalsund forsvinner i gapet på Hammerfest. Eller at Skaun blir slukt av Trondheim.

Tvert om. Det er Sola kommune som er kåret til beste kommune å leve i. Ikke Oslo, Bergen eller Trondheim. Det er de små kommunene som scorer best nettopp på eldreomsorg og barnehager, ifølge Marit Arnstad (SP). Småkommunene er jevnt fordelt blant bykommunene på lista. Sanners ordspill om «robuste» kommuner gjentas til stadighet fra sentralt hold og fra lokalpolitikere som tydeligvis har sett lyset.. Et spørsmål som umiddelbart melder seg er hva som blir gevinsten av å slå sammen en rekke kommuner som alle sliter med økonomien som Trondheim og Tromsø. Pengesekken blir samlet større, men antallet den skal fordeles på blir så mye større at brukerne neppe vil merke særlig forandring til det bedre. Man aner vel heller en rasjonalisering som distriktene ikke akkurat vil føle seg bekvemme med.

«Superavstemminger» om kommunereformen er gjennomført. Mønsteret avtegner seg. Et overveldende flertall (75 %) av kommunene sier nei. Store bykommuner vil ha mer og sier ja. Statsministeren drister seg til å si at folk stemmer med hjertet og ikke med hjernen. Du verden for en holdning til vanlige folks mentale kapasitet. Folk er ikke dumme. De ser at dette overhodet ikke er noen demokratireform, men en brolagt veg til sentralisering. Det som er «utkant» i dag, vil bli det i enda større grad om «Sanneringen» vinner fram.

Minister Sanners ord om at nå må kommunestyrene vise lederskap og mer eller mindre gi katten i folkets råd, er ikke egnet til å vekke tillit. Vi skal ikke se bort i fra at denne regjeringen vil finne på å utarme deler av Norge om kommuner ser andre løsninger enn sammenslåing som det beste for dem. Når man i prosessen svinger pisken er det alltid trusler om straff i vente.

Noen eiendommelige iakttagelser kan gjøres. Noen hevder at folkeavstemminger ikke egner seg når det gjelder spørsmålet om kommunesammenslåinger. Politikerne vet best. De burde ha tatt avgjørelsen. Et umiddelbart spørsmål blir da: Hvorfor hadde vi folkeavstemming om tilslutning eller ikke til både i 1972 og i 1994? Hadde den jevne velger mer kunnskap om denne problemstillinga enn om hva som er tilfellet i et kommunespørsmål?
Det vi ser nå er at kommunesammenslåing blir til tvangssammenslåing basert på økonomiske trusler og utrygghet, og ikke på reell frivillighet og fakta. Det kan rett og slett virke som om Høyre helt har glemt at de var en del av flertallet som avviste statlig tvang da spørsmålet om kommunesammenslutning sist ble behandlet av Stortinget i 1995. Økonomisk tvang er også tvang!  Nå reagerer også over halvparten av ordførerne på dette forslaget til regjeringen og har signert oppropet på initiativ fra Lokalsamfunnsforeningen. Her finner vi flere ordførere fra nettopp Høyre og Frp. Likevel velger regjeringen å late som om det ikke er noe misnøye med det nye inntektssystemet som er agnet for sammenslåingen. Det er bare at de som ikke er enige med regjeringen har ikke forstått sitt eget beste.

Det ser ut til at landets innbyggere har bedre forstand på hva som gagner deres hverdag og familier enn flertallet av de som styrer landet fra Oslo. D.v.s. de er ikke Norges reelle maktutøvere. Det er Brussel med pengemakt i ryggen som vil sentralisere og samle økonomien i sine hender med økt avmakt og utbytting av Europas befolkning som følge. Det er det som er sannheten og ikke Sanners og Solbergs eufemisme om «robuste», «velferdskommuner» til glede for alle fra Kiberg til Halden, Trysil til Vanylven.

 

 

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!














Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering