Under kapitalismen er alle regjeringer blå

Eller intet nytt under solen Friheten har skrevet om dette før men det er nok et behov for å gjenta sannheter om det norske demokratiske system nå som valgkampen er i full gang.

Selvfølgelig ser vi visse forskjeller mellom høyresidens økonomiske politikk og de rødgrønnes. Disse går på en endring av deler av skattepolitikken og en annen prioritering av pengebruk i den offentlige sektor. Vi er klar over høyrekreftenes, med NHO i spissen, aggressive krav om sterkere og kjappere privatisering på alle områder der de kollektive løsningene råder. En politikk som ikke er stoppet men satt mer på lavgir fra de rødgrønne nå, men som har ført denne politikken i åtte år sammenhengende. Man konstruerer skillelinjer på løsningsmodeller på problem mellom høyre og «venstresiden» innen de fleste områder som skole/utdanning, helse, samferdsel, miljø m.m. for å gi skinn av ideologisk og prinsipiell avstand. Ja den skal være så stor at den systemtro pressen (100 % minus Friheten) snakker om «systemskifte» foran hvert stortingsvalg dersom den ene eller andre fløy «vinner». Selv «venstresidas avis» Klassekampen serverer folk slike overflatiske betraktninger. Alt går til helvete dersom høyresiden overtar «regimet». Vi bruker mange hermetegn ved disse uttrykk for å klargjøre hva vi synes om frasene.

Siden Gro Brundtlands høyresosialdemokratiske overkjøring av det som fantes av arbeiderpolitikk på slutten av 1970-tallet, har det vært ført en ren borgerlig politikk uansett regjeringer. Selvfølgelig har AP i regjering og de rødgrønne bidratt til, men ikke noe mer, til å stoppe endringer i arbeidsmiljøloven, viktige innhold i hovedavtalen, i sykelønnsavtalen m.m. Det er takket være en fortsatt sterk fagbevegelse med radikale forbund som Handel og Kontor, Fellesforbundet og Fagforbundet, at høyrekreftene har måttet begrave sine planer foreløpig og de rødgrønne besinnet seg. Men det som skulle være arbeiderbevegelsens partier har ofte vært passive og til dels i motsetning til fagbevegelsen på mange viktige dagskrav og sosiale reformer om enn i ikke så stort monn som de til høyre. Avgjørelser i Stortinget viser, til forbauselse for de som fortsatt har tro på Aps politiske konstruksjoner og skjønnmaling av Norges flere heslige ansikter, stemmelikhet med Høyre på alle viktige samfunnsspørsmål. Vi andre som ser på løfter og paroler i hermetegn er ikke forbauset men nikker gjenkjennende etter mange års liv i politikken med AP som selvoppnevnt samfunnsbærer aleine. Gallup viser at vel 30 % av medlemmene i LO støtter Frp. Et flertall i folket ønsker Erna Solberg som statsminister. Dette viser med tydelighet at norsk arbeiderklasser er borgerliggjort i tanke og handling etter års forsømmelse fra «arbeiderpartiene» i det ideologiske og prinsipielle politiske arbeidet. Ap klarte med sin antikommunisme, overvåking av venstreinnstilte mennesker, forakt og hets mot sosialismen som samfunnssystem og de daværende sosialistiske land å forlede og avideologiserte arbeiderklassen. Sosialisme og kommunisme ble kraftige skjellsord. Så kom SV etter. Deretter kom fasen med Gro til en reideologisering med det blåeste innhold med Ap-pressens hjelp. Når både Ap og SV den dag i dag snakker om de sosialitiske land som «diktaturer», ja sogar som «terrorstater», men samtidig klappet Sadam Hussein, Gaddafi og andre despoter på ryggen med oljeblanke øyne, fremmer de ingen arbeiderpolitikk; som vel også er den skjulte intensjonen.
De reaksjonære diktaturene får anerkjennelse og forrang før de sosialistiske land av AP og SV!

Vi slår fast at dette valget ikke bringer avgjørende endringer til fordel for arbeiderklassen, uansett «vinner». Skole, helse, samferdsel, miljø blir småspist med framtidige bevilgninger. Småkommuner går «konkurs» og havner på robeklista. De rike blir rikere; vi får flere nyfattige. Overdosedødsfall og ventelistene til rusbehandling øker. Det frie marked får fortsatt fritt spillerom. Privatisering fortsetter og arbeidsplasser legges ned eller flytter ut når markedskreftene krever det. Regjeringer, uansett farge, toer sine hender uten «verktøy» man kaller lover og regler som skulle styre kapitalkreftene. Verktøyet har de frivillig gitt fra seg til storkapitalen. Utenrikspolitikken blir selvfølgelig uendret. Norge ruster opp etter nikk fra USA og NATO. Vi bygger kampflyplasser og kjøper kampfly som aldri før. Vi stiller opp i kriger rundt i verden, med SV på slep, når imperialismen skal berge sivile liv mot regimer de ikke liker (ikke tjener penger på) etter modus menneskerettighetene. Disse kreftene kaller seg «det internasjonale samfunn» med SVs aksept og Rødts manglende protest. Slik sett er framtiden uten nye perspektiv.

Det eneste som ville endre på en slik arbeiderfiendtlig politikk med økt makt til de som skaper verdiene – arbeiderklassen - er arbeidet for sosialismen. Her har Norges Kommunistiske Parti (NKP) en ideologi og et prinsipprogram som viser riktig kurs. Intet nytt under solen ved dette valg som ved de tidligere. Under kapitalismen er alle regjeringer blå.

Kommentarer