Det var stemning med Gasolin

feiende på Cafe Rosa Luxemburg

seint på syttitallet i Køben

Jeg husker også en sommerdag

på Spiseriet ute på Christiania

Elektriske riffs lød fra gårdsplassen

Folk tok håndbayerne med seg ut

Kim Larsen og et par kompiser

hadde rigget seg til for en jam

De dro i gang med rå blues

Den ene coverlåten etter den andre

med Little red rooster først

Så Crossroads, Love in vain

Dust my broom, Got my mojo workin’

Goodnight Irene og mange flere

En blå måne steg langsomt

over taket på Vor Frues kirke

og kysset spiret underveis

Etter tre runder på jointen

trodde vi Fredens Ark ville lande

på et uoppdaget Araratfjell

Det var gode gamle Køben

hvor vi flettet vår drømmekrans

den gangen vi var unge

Leif Jonny Mandelid (Nr 16 - 2010)

(Nr 16 - 2010) Vet det norske folk og den norske arbeiderklasse at den 22- årige Ibsen i halvannet år, - fra våren 1850 til søndag den 6. juli 1851 – på hele 75 søndager holdt skole for proletariatet i Kristiania? ... En heroisk akt i folkeopplysning, dette! ...

Et personlig/eksistensielt bidrag til frigjøringen av den norske arbeiderstand! ... Spissformulert: Aldri hat en norsk forfatter hatt så intim nærkontakt med folket, leserne! 75 søndagsforlesninger for det norske proletariat i en revolusjonær oppvåkningsperiode, - kanskje de største øyeblikk av geni i norsk kulturhistorie, dette?! ... Hva sa Ibsen, - hva foreleste han? – å, den som hadde vært en flue på veggen i disse 75 søndagsforelesninger! ... Men ingen biografi vil spandere empati på dette! spår jeg; det er lettere og mer opportunt å overse denne heroiske akt i pedagogisk/politisk skolering av det norske folk, symbolsk og billedlig talt... Jeg vil antyde at Ibsen ikke bare har lært elevene å lese og å skrive – og å

José Saramago har dedikeret ”Elefantens rejse” til sin kone med disse ord: ”Tilegnet Pilar, som ikke vil lade mig dø”. Det blev hun dog nødt til i juni i år, hvor forfatteren efter flere års helbredsproblemer døde i en alder af 87 år.

Anmeldt af Margit Andersen

Man kunne derfor frygte, at romanen, der udkom i Portugal for to år siden, ville bære præg af at være skrevet af en syg og livstræt gammel mand, men tværtimod. Det er en veloplagt, farverig og humoristisk fortælling om en fantastisk rejse op gennem Europa, fra Lissabon til Wien, i midten af det 16. århundrede.

Et tilbagevendende tema i Saramagos værker er, at tilfældigheder styrer vores liv. Således også ideen til denne bog, som han fik under et besøg i Salzburg, hvor han så nogle små træfigurer i en restaurant og erfarede, at de forestillede forskellige bygningsværker, der angav en rejserute i 1551, som blev gennemført af et ejendommeligt selskab.

Hovedpersonen var en elefant, som sammen med sin dressør var

Martin Nag(Nr 15 - 2010):

VALFART TIL "LIVADIA"...

Marion og jeg foran loven, som vokter tsarslottet "Livadia", der Jalta-konferansen ble holdt i 1944: Her har Rudolf Nilsen, Roosevelt, Churchill og Stalin vært for oss, - he-he! ... Et møtested og et mytested, - midt i verdenshistorien, dette!

MYTEN OM "STØRRE EROBRERE"...

I en etterlatt "skisse til en film", "Edvard Grieg" avslutter Nordahl. Grieg med et prosadikt, - EDVARD GRIEGS RØST: - "Jeg har prøvd å nå inn til dette landet. Jeg har elsket det;  jeg har lengtet efter det når jeg var ute, og når jeg var hjemme også. Jeg har gitt mitt liv til det, og hvor langt er jeg kommet? Det er folk i verdensom snakker om  å erobre et land! Med bajonetter vil de erobre det. For dem tar det bare etpar uker. Hvor jeg ynker dem. Nina, når vi engang dør, har kanskje ikke fjellene og lyngen noe imot at vi legger oss tilhvile her, for kanskje synes de at vi er kjentfolk. Større erobrere blir ingen"... Så fint! - "større erobrere", - det er

Patti, plutselig ser jeg

ditt hode på Louise sin sokkel

i museet på Montmartre

Men det er Louise likevel

Deg har jeg fra svart-hvitt fotografiet

på subwayperrongen i New York

Mapplethorpes profane engel

Blake og Morrisons urbane rytmer slår

de svarte rosenes blues

Herolder som utroper

bryllupet mellom jord og himmel

Like som tvillingsøstre

Leif Jonny Mandelid

Paris, 03 04 2010 (Nr 15 - 2010)

(Nr 15 - 2010) Han glemte aldri Texaslyset. Det helt særegne, skimrende og dirrende hvite som stod som en søyle overalt; over slettene, telefonlinjene og de flate takene med klesvask til tørk.

Av Jan Wilsberg

Han glemte heller aldri skuffelsene og tragediene. Det nådeløse lyset fikk ham til å huske, særlig i ettermiddagenes tretthet. De var hans verste timer. Den første skuffelsen kom i desember 1956, etter at "Oobt Dooby" var innspilt to ganger, og han brøt med The Teen Kings, hans andre gruppe. Men bare få måneder inne i 1957 brøt han også med Sun Records, det ledende selskapet for den oppadstigende rocken i Statene, merkbart harm og frustrert over selskapets manglende evne og vilje til å gjøre ham til noe mer enn en lokal rockabillysanger.

Det neste tilbakeslaget kom i 1963, i Kennedys presidentperiode. Da var han kjent fra kyst til kyst, ja like til Trondhjem, Hell, Verdal, Stiklestad, Dalarna og Suomi, med singlene "Only The Lonely" og "Blue Bayou". Låtskriveren hans

(Nr 14 - 2010) Vi les i VG (3.6.) at visepresidenten i Sambandsstatane (Ss), Joe Biden, hevdar at Israel har rett til å borda skip på veg til Gaza som eit tiltak for å hindra våpensmugling.

Av Olav H. Aarrestad

Av lesarinnlegg i norske aviser skjønar vi at talet korkje på Israel- eller Ss-vener ser ut til å ha minka monaleg etter den israelske piratverksemda mot sivile farty i internasjonalt farvatn (31.5.).  Eller er det slik at Aftenposten et co. plukkar ut like mange pro- som kontrainnlegg for balansens skuld?

I alle høve, vi kjem i tankar om Pavlovs refleks. Mon tru det ikkje skulle vera slik at norske born og unge vert ala opp til å identifisera seg med jødar (les Israel) og den angloamerikanske kulturen frå barnsbein av? At dei nærast reagerer på (sjølvforsvars)refleks kvar einaste gong Ss eller Israel gjer brotsverk mot andre land og folk.

Det er eit paradoks at eit tiltak som kallar seg ”De hvite bussene”, ser som sitt viktigaste føremål å poda inn i norske

lykke
er umulig
jeg trenger
ikke
å kjenne vinden
på kroppen for å vite

at det blåser

et onde i verden
og mennesker sulter
det er bittert å gå
til seng og vite

at noen tar
fra de fattige
alt de har

Ola Hansen(Nr 13 - 2010)

(Nr 13 - 2010) Det offisielle Noreg har ein tått til å feira seg sjølv gjennom store nordmenn. Difor er det ikkje grenser for feiring av kunstnarar som framleis er litt kjende i utlandet; Ibsen, Munch, Hamsun og Grieg. Gjennom desse store nordmenn kjem Noway på verdskartet, og utlendingar vert merksame på kor omframme vi er.

Av Olav H. Aarrestad

I år er det 100 år sidan Bjørnson døydde. Det slutt på interessa i utlandet for mannen, skodespela hans vert aldri spela utanfor Norway, og svært få har interesse av bondeforteljingane og romanane hans, difor vert feiringa av Bjørsnon heller laber – når ein ser bort i fra at NRK drog han fram i høve 17. mai.

Diktarar som er store i eigne augo, er sjeldan særleg sympatiske, eller rettare dei har mange negative sider. Bjørnson var ikkje noko unntak. På mange vis var han småskoren. Verda var delt i to; dei som totte Bjørnson var ein stor mann og ein stor diktar, og dei som var urettvise mot Bjørnson.

Andsynes dei siste synte

Det er en alminnelig ettermiddag

under kongerikets vårbleke sol

Linje 5 er en crosstownbuss

og midtveis ligger Nåleparken

Foran meg sitter mor og sønn

med kryptiske SMSer på mobilen

Blå på tungene som chow chower

Nasale som på sky nummer 9

Denne linjen har en dødelighet

som knuser all trafikkdød

og livsstilssykdom til sammen

Den er byens hellbound train

Men smertedreperne virker

Angsten er en nummen frost

straks kveldens fix er på plass

og bussen hjem er i rute

Leif Jonny Mandelid(Nr 14 - 2010)

(Nr 14 - 2010) Eleonora Pankratova: Dette er forordet til en russisk utgave av utvalgte aforismer av den norske forfatteren Marion Berntzen Koksvik, under tittelen: "Også troll kan være sympatiske. Også en hai kan smile. Norske aforismer"...

Boken er i disse dager utgitt på forlaget "Impeto" i Moskva, i et opplag på tusen eksemplarer... Boken består av et fyldig utvalg fra fem aforismesamlinger av Marion Berntzen Koksvik, utgitt på Solum forlag i 6rene 2004-2008... Aforismene er oversatt av den kjente oversetter av norsk litteratur i Russland, Eleonora Pankratova, i samarbeid med Olga Markelova. Det er en kulturell begivenhet at en original norsk aforismeforfatter her og nå blir presentert i helfigur på verdensspråket russisk... Og Eleonora Pankratova har skrevet følgende innledning til den russiske utgaven av Marion Berntzen Koksviks "Norske aforismer"):

Livet til det moderne menneske er overfylt av reklamestereotypier, sjablonger, klisjeer, standarduttrykk, deviser, all

(Nr 12 - 2010) Martin Nag: Odd 5. Lovoll: “Nonvegian Newspapers in Ainerica”. Minnesota 20 10.422 s. . . .Honnør til professor Lovoll, som her gir oss norskamerikanske avisers kulturhistorie;  280 aviser fra 1847 til i dag; i et spenn fra Mareus Thrane og “Dagslyset” til “Visergutten”... I forordet skriver Lovoll bl.a.: “Jeg takker Martin Nag for hans gave to hefter av brev til Visergutten”... Saken er; Jeg har utgitt to hefter Amerikabrev fra Håkon Pedersen i Mosterhavn til “Visergutten” fra 1909 til 1924, en kulturforbindelse som Lovoll drøfter i detalj over to sider (217-2 19)... En stor honnør til den skrivende skomaker, Håkon Pedersen, dette! — også anerkjennelse til Moster Sogelag, som utga heftene!... Og i en dedikasjon skriver professor Lovoll: “Til Martin Nag med mange takk og hjertelig hilsen Odd 5. Lovoll, 20. april 2010”... PS: Hamsun var i 1887 medarbeider i det norskamerikanske avholdsbladet “Feltraabet” i Minneapolis, og redigerte bl.a. to store utsnitt fra

snart er jeg dø
likevel er
ikke alt borte

Arven
min
i dag

har ingen Verdi
verdt mitt testament
er den som sloss
for verden
for mennesker

Ja
vi skal snart dø
men vi skriver testament
for fremtidas barn
i frihetens storm

Ola Hansen

Det er denne følelsen

av å suse gjennom byen

gjennom nye frådende stryk

av brått og farget lys

I en fjern supernova

av kvelder som er over for lengst

og som nå feier meg utfor

en kaleidoskopisk foss

Minner, minner og

akkurat her og nå det store

suget i David Bowies låt Heroes

nedover mot sentrum

Leif Jonny Mandelid

Freddyen var en biker like fra fødselen av. I hvert fall i ånden. Da vi som smågutter lekte med biler ute i gaten, valgte han bestandig den samme gebrekkelige motorsykkelen framfor jaguarer, stigebiler eller tanks. Ingenting annet var aktuelt for Freddyen. Han utviklet et imponerende reportoir av ulike totaktslyder. Det største stuntet hans ble likevel å framføre en korrekt firetaktslyd da Honda konstruerte sine firtaktsmotorer for motorsykler noen år senere. Før vi begynte på barneskolen kunne han tydelig skille mellom og imitere lyden av både tomgang og aksellerasjon fra en håndfull merker : Tempo, Java, Triumph, Norton, BSA, Puch, Kreidler, Husquerna og Zündapp. Likeledes lyden fra tjue tusen omdreininger i minuttet på samtlige gir på samtlige merker. Han gjorde tidlig et nummer av å dreie samtalene med oss andre inn på motorsykler, slik at det gikk konkurranse i å spørre ham om detaljer ved syklene. Han svarte aldri feil. I tenårene kunne vi stikke innom motorsykkelforhandlerne i

Martin Nag: Så fint —  Hans Eirik Aarek utgir et originalt skrift: “70+. Et skrift til mine venner i anledning min syttiårsdag 7. oktober2009”... En original kvekergestus, dette? - ja! - tema for skriftet er følgende: “På pilegrims- og forskerferd i kvekerspor: Murren og Schilthorn i Sveits”... Skriftet har et eksistensielt ledemotiv:

“Fotturer og forskning”! -  to begreper, som hos Hans Eirik går opp i en høyere, organisk/dialektisk syntese... Og det ligger kanskje også en genuin kvekerholdning i denne kombinasjon av nærheten til naturen og til forskningen og til det av Gud og geni i oss alle? —  myte! ... To moderne kvekerklassikere hadde et mytemøte i Sveits (Jones og Rowntree)... Og via det å gå i deres spor av “indre lys”, —  etablerer Hans Eirik “fotturer og forskning” som et nesten litterært prosjekt... Og du plusser på med vakre bilder, Hans Eirik, -  Lilian og du i relieff mot noe større, hele tiden; noe mytisk, kaller jeg det... Og jeg er glad for at du innleder skriftet

Beklager Arthur, jeg orker ikke

gjøre som du sier: Forvirre sansene mine

Herje dypt inne i Afrikas jungel på jakt

etter elfenbein og diamanter

Heller ikke supe absint i Charleroi

eller la meg bli skutt på av en sjalu elsker

Fantasien min er allerede gått av skaftet

og skjelven har tatt meg for lengst

Jeg er redd for å våkne som Kafka

Innesperret i et tordivelskall av blått stål

Ute av stand til å komme meg på beina

og stikke av gårde når jeg vil

Arthur, jeg kaster inn håndkleet

Setter strek etter et par rolige pils, maks tre

Slår lens før jeg køyer i min egen seng

Satser på en god natts søvn!

Leif Jonny Mandelid