-Medikamentene overtar
en slags kontrollfunksjon

I et intervju i Friheten i fjor høst har vi blitt kjent med Joar Tranøys forskning på de groteske behandligsmetodene som har vært brukt i norsk psykiatri. Tranøys systematiske arbeid er en viktig årsak til at lobotomiovergrepene har blitt avdekket, blant annet de hjerneforsøkene som CIA finansierte på 60-tallet med fullstendig hjelpeløse norske psykiatriske pasienter som ofre. I ettertid er det gitt en begrenset erstatning til de gjenlevende ofrene for psykiatriens gale menn. Det internasjonale diagnosesystemet ICD-10 har fått en egen diagnose for lobotomiofrenes skader. Men hvordan står det til i psykiatrien i dag? Mange har hevdet at den utstrakte, ukritiske bruken av medikamenter i psykiatrien i dag har samme virkning som lobotomi. Vi har spurt Joar Tranøy om dette, og andre kritikkverdige forhold innenfor en behandlingskultur hvor tabletter er første valg.

tekst: Hans Berger

I de siste årene har det blitt offentliggjort statistikk som sier at det har vært en kraftig økning i bruken av antidepressive medikamenter, kjent som «lykkepillen». Tallene blir framstilt på ulike måter. Er det bruken som har blitt mer omfattende, eller er det de høyere prisene på nye antidepressiva som trekker opp statistikken?

-Jeg tror begge deler er tilfelle. Både den faktiske bruken har økt ved at flere personer bruker dem, og at det er snakk om dyrere medikamenter. Seroxat er for eksempel ganske dyrt, og det er kanskje den mest brukte «lykkepillen» i Norge.

Er det en økning av antallet mennesker med psykiske lidelser i samfunnet?

-Det blir vanskeligere å leve for mange, vil jeg si. Det kan jo psykiatriseres ved å si at folk har psykiske lidelser. Det er en stor diskusjon på hva slags navn man skal sette på dette, etter mitt skjønn skal man ikke gå inn for at dette er et medisinsk anliggende. Det kan være sykdom i den forstand at det er veldig plagsomt for vedkommende.

Det er klart at det skjer kjemiske prosesser i et menneske som har plager med seg sjøl og omgivelsene som kan kalles forstyrrelser eller kjemisk ubalanse, men det er ikke påvist at det er den opprinnelige årsaken. At livsproblemene eller sam-problemene har økt både på arbeidsplasser, i familier og generelt i samfunnet er nok en kjensgjerning. Sam-problemer synes jeg forresten er et bedre begrep enn psykiske lidelser og sykdom, det var LO som satte ned en gruppe på 80-tallet sammen med Mental Helse som introduserte det begrepet, problemer med å være sammen.

Hvordan ser du på nye antidepressiva i f.t. de medikamentene som ble brukt før? Innebærer utviklinga reelle framskritt?

-Det er det vanskelig å si noe generelt om. Kortsiktig kan det se ut til at de har en bedre effekt. Folk kan fungere – i begrenset forstand – for eksempel ved at man klarer å gå på jobb og kan fungere noenlunde i familien. Men de langsiktige omkostningene er langt verre. Bruker man «lykkepillen» over lang tid brytes de egenskapene som er spesielle for mennesket ned, på samme måte som ved den gamle lobotomeringen: evne til selvkritikk, refleksjon og planlegging. Man kan bli avstumpet over lengre tid, både følelsesmessig og intellektuelt.

Noen hevder at begrepet «kjemisk lobotomi» er misvisende om anti-depressiva, ved at disse medikamentene fører til at pasienten kan benytte mer hjernekapasitet i stedet for å begrense denne (som ved lobotomi, hvor hjernen skjæres i stykker), hjernekapasitet som «sykdommen» hemmer?

-Jeg har litt problemer med å bruke begrepet «kjemisk lobotomi» om antidepressiva. Det betyr ikke at jeg har noen positiv oppfatning av den hovedgruppen psykofarmaka, men det kan gå inflasjon i et begrep som «kjemisk lobotomi». Det er vesentlige forskjeller mellom nevroleptika, såkalt antipsykotisk medisin og antidepressiva. Men det er også noen slående likheter, som Ellen Kolsrud Finnøy beskriver i boka Dødelig terapi. Boka har jo vakt bestyrtelse i en del psykiatri-kretser. Hun påpeker at det er en kjemisk lobotomerings-effekt av antidepressiva på lang sikt. Ettersom opplysningene om disse medikamentene fra de etablerte fagmiljøene er så ensretta og underslår viktige skade- eller bivirkninger, er det helt på sin plass å gi et bilde av dette som hun gjør. Hvis en skal være spissfidig, kan en vel si det er litt unyansert å bruke det begrepet om antidepressiva. Men det er mer på sin plass å bruke begrepet kjemisk lobotomering enn å kalle det «lykkepiller» som noen psykiatere bruker. Nå er det jo flere psykiatere som tar avstand fra den betegnelsen også, da.

Tidligere statsråd, Wenche Frogn Sellæg, lege, var blant dem som introduserte begrepet, med svære oppslag i Dagbladet: Gi folk lykkepillen! Dagbladet har opptrådt som en hore. På den ene siden har de vært som en reklame-agent for lykkepillen, men har i ettertid kommet med skandaleoppslag, «den og den gikk berserk på grunn av lykkepillen.» Det er en veldig dobbelthet, men det er vi jo vant med fra sensasjonsavisene.

I behandling av barn med tilpasningsvansker har det vært en voldsom økning i bruken av Ritalin (Amfetamin) de siste årene, det er snakk om en femdobling på få år. Det har blitt hevdet at diagnosen ADHD (hyperaktivitet) oppsto i USA under påvirkning av legemiddelindustrien. Hvor tungt er legemiddelindustrien inne i psykiatrien når det gjelder forskning og tilpasning av diagnoser til legemidler, er det mønstre og sammenhenger også her?

-Det er de samme mønstrene som vi finner i USA. Det ser en ved innføringen av betegnelser på såkalt lettere psykiske lidelser, for eksempel panikk-angst, som kom fra USA på slutten av 80-tallet. Vi fikk Anafranil på begynnelsen av 90-tallet, og det var jo knyttet til et eget kompetansesenter for angst på Gaustad , det er koblet til de nye legemidlene. Det er vanskelig å si hva som er høna og egget her, men det er en prosess som går parallelt. Det er ingen tvil om at det er mektige kapitalinteresser inne i bildet. Både ved de lettere angstlidelsene, depresjoner og ved border-line lidelsene er det snakk om en enorm markedsføring av medikamenter. Personlighetsforstyrrelser er for eksempel noe lykkepillen skal få bukt med også.

Mellommenneskelige problemer og psykisk lidelse blir et spissfindig, medisinsk anliggende. Da må det jo bli slik at diagnose og medikament passer som hånd i hanske.

Dette er jo gammelt nytt?

-Ja, det er gammelt nytt. Medikamentene overtar en slags kontrollfunksjon. I dag er jo mange av institusjonene nedbygd, slik at medikamentbruken får en slags kjemisk kontrollfunksjon. Mange som i dag går på uføretrygd og medikamenter ville på 50-60-tallet vært i institusjon. Nå er de «ute» under kontroll. De er på depot mange av de der.

Et argument for medikamentbruk er at den åpner for annen terapi. Hva har du å si til det?

-Det er gammel retorikk. Jeg er sjøl opplært til å tro på det gjennom min utdanning som psykolog, det er godt begrunnet i lærebøker både i klinisk psykologi og psykiatri. Rent intellektuelt kan man godt argumentere på den måten, men praksis er ikke slik. At det finnes enkelttilfeller med solskinnshistorier hvor dette er tilfelle har jeg fått høre mange ganger. Men jeg tror dette er lærebokeksempler som er lite i samsvar med virkeligheten. Det er jo litt rart, da, jeg skal ikke nevne navn, at en av de fremste eksperter i norsk psykiatri er en tragedie som terapeut som ikke er i stand til å møte folk. Han er flink til å holde foredrag og flink til å skrive lærebøker, men kan ikke nærme seg folk som har problemer i det hele tatt, han er redd folk, for å si det rett ut. Hvordan kan en sånn person kan skrive om dette at «en kombinasjon av medikamentell behandling kan dempe symptomene i den akutte uro-fase slik at man kan gå inn med psykoterapi», når man ikke er i stand til å møte folk i det hele tatt? Det er kanskje litt sterke ord, men de står jeg ved. Andre har brukt hardere ord om dette enn meg.

Det høres så besnærende ut at man kan dempe ned symptomene for å nå fram med samtale, men i praksis vet vi det er annerledes. Jeg betviler ikke at et menneske i en veldig fortvilet livssituasjon, som ikke ser noe håp, hvor alt er kaos og uro kan roe seg ned i en akutt situasjon med nevroleptika. Men det er avhengig av at man har personer rundt seg man har tillit til slik at man får uttrykt sin vilje om man ikke vil fortsette å stå på nevroleptika. Det har med psykiatrisk testamente å gjøre. Det bør være en menneskerettighet å kunne på forhånd avgi en erklæring om at man ikke skal tvangsbehandles med nevroleptika eller gis elektrosjokk. Dette skal respekteres av legen fordi det jo er han eller hun som sitter med ansvaret for bruk av medikamenter, somatiske behandlingsmetoder.

Uansett om det blir argumentert for at det kan åpne for terapi, så er situasjonen i dag at det nesten ikke er rom for noe annet enn piller, spesielt ikke etter nedbyggingen av psykiatrien hvor folk nærmest har blitt satt på gata?

-Nei, det er et fullstendig medikamentregime. Det er jo påvist når det gjelder personer med psykisk utviklingshemming medisineres feilaktig. Gamle diagnoser opprettholdes selv om folk er i en helt annen livssituasjon. Det viser tydelig de store begrensningene ved den medisinske modellen, det opprettholdes et dogme om at man har fått den og den diagnosen og da må få den og den medikasjonen. En lege kom med flengende kritikk av dette i tidsskriftet for vernepleierne for et års tid siden. Han hadde gått grundig inn i dette og kunne dokumentere høye doser og feilmedisinering.

Det er et paradoks at det først og fremst er overfor de mest utsatte gruppene i samfunnet som blir utsatt for medikamenbruk, for eksempel barn som settes ukritisk på Ritalin. I USA er det imidlertid et annet mønster når det gjelder sosiale klasser og Ritalin enn i Norge. Der er det først og fremst barn av middelklassen med problemer som blir satt på dette. Foreldrene vil gjerne ha kontroll over sine barn, at de ikke skal skli ut men gjøre det bra på skolen. For skolens del oppnår man en rask tilpasning av problemelever som innordner seg skolesystemet. Det stemmer sikkert at man kan oppnå bedre resultater ved å bruke Ritalin, men det er en veldig kortsiktig vurdering. Det finnes få studier av langsiktige virkninger ved Ritalinbruk, kanskje mye fordi lege-middelindustrien har vært så aktivt inne med påvirkning.

Det som gjør Ritalinbruken ekstra betenkelig i f.t. andre medikamenter, er at dette blir brukt på små barn hvor hjernen ikke er fullt utviklet. Hvor god oversikt har man over eventuelle skadevirkninger av Ritalin?

-Typisk for dette er at mye av dette synes å være styrt av legemiddelindustrien. Det har ikke vært interesse for større oppfølgingsstudier som kan si noe om hvordan det har gått med barna over lengre tid. Studiene har vært veldig snevre, hvor det som går fram en rask symptombedring og en rask tilpasning til skolesystemet. Det kan jo for så vidt være greit det, men en alvorlig side av det er at man faktisk kan få ødelagt livet ved at man blir utmeldt for livstid og aldri kommer på banen i utdanningsløp og arbeidsliv. Jeg kan til en viss grad forstå Ritalinbruken hvis det er påvist en nevrologisk lidelse. Det kan det kanskje være i en tidel av tilfellene med Ritalin-foreskrivning. Men ADHD omfatter ikke dette. Det er bare tilfeldig om det er nevrologiske årsaker blant de som har fått den diagnosen, det er også påvist at det er psykososialt betinget.

Det blir brukt nettopp for å greie seg på skolen?

Ja, det er dokumentert en svak tendens til å få bedre skoleresultater med en beskjeden dosering. Det er sikkert tilfelle. Men det er en veldig kortsiktig vurdering. Da har man ofte ikke tatt med andre evner i vurderinga enn det å bli skoleflink.

Det er vel mange forhold som spiller inn her, for eksempel forventningene til bedring?

-Ja. Det er jo en klassiker når det gjelder behandlingsmetodene i psykiatrien. Blant annet ved de sjokkmetodene som er avskaffet nå; cardiazolsjokk og insulinsjokk. De viste en forbløffende effekt i begynnelsen, men seinere fant men ut at resultatene rett og slett var bløff. Det var så besnærende med den umiddelbare symptom-bedringseffekten at man overså andre årsaker til bedring som for eksempel bedre oppfølging osv.

Praksis i dag er i stor grad medikamenter som førstehånds behandling av psykiske lidelser. I den nye pasientrettighetsloven slås det fast at man har krav på alternativ behandling. Tror du dette vil bli realisert? Er denne loven et framskritt, så lenge det ikke tas hensyn til at det må økte menneskelige ressurser til, for å ta seg av medmenneskers problemer?

-Det er liten mulighet til det, siden psykisk helsevern er en medisinsk profesjon med diagnoser og medikamenter.

De rettigheter det er snakk om er stort sett illusoriske, fordi praksis, ideologi og ressurser utgjør en motsatt virkelighet i forhold til uforpliktende bestemmelser. Praksis med basis i medisinsk regime står i motsetning til menneskerettigheter.

Mulighet til å begrense denne medisinske makten er bruk av psykiatrisk testamente, der brukeren (rettssubjektet) på forhånd har avgitt en juridisk bindende erklæring om avvisning av eksempel tvangsmedisinering.