- I krig som i fred
på
det arbeidende
folks side
60 år har gått siden det første
trykte illegale eksemplar av
Friheten kom ut av trykkeriet
i Drammen (eid av Kai Møller).
Den var på fire sider og
formatet var ikke større enn
en vanlig konvolutt. Men det
som stod der var viktig og
ble lest med begjærlighet av
mange.
Av Arne Jørgensen
Det var også en historiske hendelse siden Friheten ble den eneste illegale avis som klarte å komme ut regelmessig helt til krigens slutt. At det ikke var lite av en bragd framgår ikke minst av den tyske Reichskommisær Josef Terbovens ”forordning” okkupasjonsåret 1940 hvor det het seg:
”Den som driver propaganda for en fiendestat eller som framstiller, skaffrer seg, eller sprer meddelelser eller andre ting som skader tyske interesser, eller avlytter andre enn tyske eller under tysk kontroll radiosendere, straffes med døden – i lettere tilfelle med tukthus eller fengsel.
Den som får seg tilstilt eller har i sin besiddelse tyskfiendtlige meddelelser eller propagandamateriale, må øyeblikkelig avlevere dette til nærmeste tyske eller norske politimyndighet – overtredelse straffes med døden eller i lettere tilfelle med tukthus eller fengsel.”
Dette skremte likevel ikke norske patrioter fra å engasjere seg i utgivelse av illegale aviser under krigsårene. Man vet ikke det eksakte tallet på slike aviser og publikasjoner. Ifølge Hans Luihn, som har vært en av de drivende krefter bak ”Illegale presses forening”, dreier det seg om ca. 250. Men den ene etter den andre forsvant på grunn av arrestasjoner, eller ble avløst av andre aviser med nye folk.
Et stort antall, mellom 3000 og 4000 menn og kvinner, ble arrestert for deltakelse i illegalt pressearbeid. Minst 212 av dem mistet livet; 62 ble henrettet, 91 døde i fengsler eller konsentrasjonsleirer, de øvrige omkom på annen måte i åpen kamp mot okkupasjonsmakten. I tillegg kommer alle de som etter lange år i tyske fangeleire avgikk ved døden eller fikk sin helse ødelagt.
NKP, som ble forbudt av okkupasjonsmakten så tidlig som 16. august 1940 (i midten av september samme år rammet forbudet også de øvrige partier, unntatt nazipartiet NS), stod under krigsårene bak en rekke illegale aviser. De største og viktigste av dem var Friheten og Radionytt. Om dem ble det skrevet i det første legale nummer av ”Friheten – hvori opptatt Radionytt” 14. mai 1945:
”Friheten og Radionytt ble skapt på samme dag i september 1941, midt under den første bølgen av terror mot arbeiderbevegelsen da Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble skutt og det regnet med dødsdommer, tukthusstraffer og arrestasjoner blant fagbevegelsens fremste teillitsmenn. Men denne terroren ga det midlertidige styret for partiet i Oslo-distriktet forståelse av det livsnødvendige i å skaffe arbeiderklassen våpen mot terroren i form av en aktiv illegal presse.
Tilstede på det historisk møte da vedtaket om utgivelse av de to avisene ble fattet, var Erling Heiestad, Tormod Nygård, Adelstein Haugen, Lars Nordbø og Christian Hilt. Begge avisene kom siden regelmessig ut, med unntak av mindre avbrytelser på grunn av arrestasjoner.”
Det heter også:
”De første redaktører av Friheten
var Christian Hilt og Erling Heiestad.
Senere overtok Olaf Hofmo
redaksjonen. Ved krigens opphør
var Adelstein Haugen redaktør.
Redaksjonen av Radionytt bestod
ved starten av Christian Hilt og
Lars Nordbø. Nordbø gikk snart
over i annet illegalt partiarbeid,
og Hilt ble ansvarshavende det
første år etter starten. Det siste
trekvart år ble det også utgitt en
Buskerud-utgave av Radionytt i
Drammen, redigert av Christian
Hilt.”
På spørsmålet i NKP-publikasjonen ”50 år i kamp” i 1973 om hvem som tok initiativet til å trykke Friheten og Radionytt (som tidligere var stensilerte), svarer Finn Pettersen fra Drammen, en av de viktigste drivkrefter bak ikke bare trykkingen, men også distribusjonen av dem: - Det var det faglige utvalget i Drammen som gikk med planer om en skikkelig trykt illegal avis. De hadde en setter som var villig til å jobbe illegalt. Disse planene ble skrinlagt fordi for mange fikk kjennskap til dem. Da kom partiet inn i bildet. Arne Gustavsen (senere myrdet av Gestapo) og jeg reiste inn til Oslo og tok opp spørsmålet om trykking, og dette ble bifalt…
- Man måtte, sier Finn Pettersen, operere med så ”vanntette skott” som mulig mellom de tre leddene i arbeidet; redaksjonen, det tekniske arbeidet og distribusjonen, slik at arrestasjon av en mann eller kvinne ikke skulle føre til opprulling av hele avisa. Dette apparatet var så vanntett at det den dag i dag ikke foreligger noe samlet materiale om avisarbeidet, og de som var med kjenner ofte ikke hverandre, verken navn eller utseende.
Man opererte med dekknavn, og hadde så få kontakter som mulig. Redaksjonen satt i partiet i Oslo eller andre steder. Vi var den ”tekniske avdelingen”, og stoffet kom via kurerer til Drammen.
”Setteriet” var et problem for seg. En tid brukte vi en hytte ved Drammens-fjorden, og setteren syklet fram og tilbake. Der ute var det å jobbe i skjæret fra to talglys på settekassa – og når høststormer raste og alle mulige lyder blandet seg i mørket, ble det en ganske stor nervepåkjenning. Man viste aldri om det var greiner som slo eller annet som var på gang.
Det ble et umenneskelig slit for setteren – med vanskelige arbeidsforhold og at på til nattarbeid etter hans vanlige arbeidstid. Det gikk på helsa løs og høsten 1943 måtte han få avløsning.” Finn Pettersen forteller at noe av det verste var å bringe de ferdige avisene til lagerplassen og videre til apparatet i Oslo. Det var stadig gatekontroll. Men vi hadde som oftest flaks. I begynnelsen var det bare meningen å trykke så mange aviser som man kunne klare i løpet av en time, men opplaget føk raskt opp i 12000.
Distribusjonsapparatet forlangte stadig flere aviser, og snart var opplaget oppe i hele 50000. I 1944 tok trykkeriet også på seg å trykke ”Alt for Norge”– som i et dobbeltnummer ble trykt i ca 50000 eksemplarer.
Så vel Finn Pettersen, som ”setteren” Raymond Bakke, trykkerieieren Kai Møller, og mange, mange med dem, fortjener stor takk, heder og ære for sitt farefulle arbeide for Friheten og andre av partiets illegale publikasjoner under okkupasjonstida. Deres virksomhet gjorde det mulig at ”Friheten – hvori opptatt Radionytt” kunne utkomme legalt 14. mai 1945. Opplaget var stort, over 100 000, og ble overgått bare av Aftenposten, som aldri ble stoppet av tyskerne, og som tvert i mot stilte seg til okkupasjonsmaktens disposisjon i alle krigsår – uten å bli straffet for det!
Etter at Friheten ble legal avis, strømmet nye medarbeidere til. Kjente kulturpersonligheter som John Sannes, Giske Andersson, Johan Borgen, Inger Hagerup, og Aksel Sandemose var blant disse.
Blant dem som med uro og misnøye fulgte Frihetens store opplagstall sommeren og høsten 1945, var Aps Haakon Lie og Martin Tranmæl, som like før Stortings-valget høsten samme år ”sa opp” Arbeiderpressens trykkeri- avtale med Friheten. Det førte til at avisa umiddelbart måtte gå over fra morgenavis til kveldsavis, noe som i sin tur skapte store distribusjonsvansker, med abonnementstap deretter.
Verre ble det selvsagt etter at hetsen mot kommunistene satte inn for fullt gjennom statsminister Einar Gerhardsens ”Kråkerøytale” i februar 1949 (der han etter katolsk oppskrift ”lyste” norske kommunister i ”bann”). Etter at Unntakslovene ble fattet i 1950 topppet hetsen seg ytterligere. Mange ble redde, og opplaget sank drastisk.
Bare takket være oppofrelse fra en god del av Frihetens lesere, kunne avisa helt fram til 1960- årene fortsette å utkomme som dagsavis. Da ble beslutningen tatt om å gjøre Friheten til en ukeavis. Etter en tid med to ganger utgivelse i uka, gikk man tilbake til ukeavis – inntil de økonomiske vanskene ble så store at Friheten i begynnelsen av 1990 ble innstilt – for så igjen å utkomme som månedsavis. Håpet var hele tiden å utkomme som en ukeavis igjen, så snart de økonomiske forholdene lå til rette for det. Forutsetningen for det var at også Friheten skulle gis pressestøtte på linje med hva som var tilfelle for andre avisers vedkommende. De som banet veien for dette var den første Bondevik-regjeringen, med Anne Enger Lahnstein som kulturminister.
Om Friheten kan kort og godt sies at i krig som i fred har avisa stått på det arbeidende folks side. Usvikelig. Under krigstida med front mot nazisme og fascisme. I etterkrigstida med front mot opprustnings- og krigsforberedelser, NATO- og EU-medlemskap, for fred og sosialisme.
Det er langt fram. Men Friheten var og er her. Ut fra dette og ovenstående: Godt nytt år for enhver av dere, Frihetens abonnenter, lesere og medarbeidere! Sammen kan og vil vi gjøre nytte for oss i arbeidet som forestår ved inngangen til det nye år; 2002! Slik var det også de tenkte som startet opp trykkingen av Friheten for 60 år siden…
