Om privatisering av fiskekvoter

«...Derfor er det så viktig at alle på Stortinget som er mot en privatisering av fiskeressursene er årvåkne her når Strukturmeldinga behandles, og unngår å formulere seg slik at det blir vedtatt noe som kan brukes eller misbrukes til å sette i gang en prosess som fører til at fiskeressursene blir privat eiendom.» Av Jarl Hellesvik, Hammerfest

En del folk tror at fordi fiskebåtredere kjøper og selger fiskekvoter så har de eiendomsretten til disse kvotene. Dette er en misforståelse.

Det som kjøpes og selges er en disposisjonsrett/fiskerett til en cirka andel av norsk totalkvote for de enkelte kvoteregulerte fiskeslag. (Dette endrer ikke på det forholdet at så lenge disse rettighetene kjøpes og selges, så er det spekulantene og pengemakta som bestemmer hvor rettighetene havner.) La meg forklare: Nå er det slik at myndighetene bestemmer hvor stor andel av for eksempel den norske torskekvoten som byttes med EU mot at norske fiskere får anledning til å fiske på visse andre fiskeslag i EU-sonen. Dette innebærer at dess mer torsk som EU-flåten får fiske i Barentshavet, desto færre kilo torsk får norske fiskebåtredere med torskekvote, anledning til å fiske det året. Deretter bestemmer myndighetene hvor stor andel av den gjenværende norske torskekvota de forskjellige flåtegruppene får tildelt. Myndighetene bestemmer også hvor mange båter det skal være i hver flåtegrupppe. Andelen hver flåtegruppe (for eksempel båter under 10 meter.) får, samt hvor mange båter/kvoter det er i hver gruppe, er også med på å bestemme hvor mange kilo torsk hver reder får anledning til å fiske det enkelte år. Et annet eksempel er distriktskvota for torsk. Denne kvota opprettes ved at det tas torsk fra de forskjellige flåtegruppene og overføres til distriktskvota. Dette innebærer at størrelsen på den kvota som de enkelte rederne får tildelt det året blir tilsvarende redusert. Dersom fiskekvotene hadde vært i privat eie, ville en fiskebåtreder hatt en juridisk eiendomrett til en fast brøkdel av den norske totalkvoten. Myndighetene hadde ikke hatt juridisk hjemmel til å kunne redusere denne andelen. Det er dette forholdet de som ønsker at fiskekvotene skal bli privatisert, ønsker å endre på. Tidligere fiskeriminister Ludvigsens har drevet på med ”strukturering” av fiskekvotene (Det vil si at antallet kvoter og fiskebåter innom kystflåten er blitt redusert ved hjelp av statlige tiltak.) Denne struktureringen utgjør ikke noen stor del av de totale norske fiskekvoter, så det er ikke derfor en del fiskebåtredere og deres organisasjoner nå lar klageropene lyde. Årsaken er at nå forsøker de som vil ha fisken privatisert, å benytte seg av denne struktureringen til å få satt i gang en prosess som fører til at fiskekvoter blir privatisert. De håper på at dersom de får Stortinget til å slå fast at disse kvotene er såkalt evigvarende, så vil dette kunne bety at disse kvotene juridisk sett vil være å betrakte som privat eiendomsrett. Dersom så skjer, har de skaffet seg et hull (unntak) i prinsippet om at fiskeressursene er samfunnets felles eiendom. Dette hullet vil de så straks krype ned i og borre videre i, med det mål å få alle fiskeressurser privatisert. Derfor er det så viktig at alle på Stortinget som er mot en privatisering av fiskeressursene er årvåkne her når Strukturmeldinga behandles, og unngår å formulere seg slik at det blir vedtatt noe som kan brukes eller misbrukes til å sette i gang en prosess som fører til at fiskeressursene blir privat eiendom. Det er også viktig at partipolitikere som er imot at fiskeressursene skal bli privat eiendom, kjenner sin besøkelsestid og legger politisk press på stortingsrepresentanter, med krav om at behandlingen av Strukturmeldinga ikke fører til at fiskeressursene blir privat eiendom.