Den amerikanske journalisten og forfatteren Hunter S Thompson skrev en gang om Richard Nixon at han var en mann som kunne «trykke deg i handa og dolke deg i ryggen samtidig».

Denne lite flatterende beskrivelsen var påfallende nær ved å stemme på en prikk ved synet av herrene Hallgrim Berg og Carl I. Hagen i Viggo Johansens REDAKSJON En på NRK den 21. februar i år.

Foranledningen var at Berg nå har gitt ut ei bok der han uttrykker en viss angst for at islam skal få for stor innflytelse i vesten. For at ikke slikt skal skje, må alle gode nordmenn nå ifølge Berg markere motstand mot muslimer; vi må alle sørge for at de følger norsk lov, og vi må kaste ut av landet de som ikke passer inn i “vår” kultur og som ikke aksepterer fullt ut ymse særnorske måter å tenke og handle på.

Den alltid smilende Hagen satt ved siden av Berg, og var hjertens enig. Han smilte enda litt bredere enn vanlig, særlig fordi hans egen ekstremisme denne gangen ble gulpet opp, drøvtygd og spyttet ut av en tidligere noenlunde stuerein representant for restene av partiet Høyre - et parti Hagen selv har vært med på å knekke, ved hjelp av en brutal vulgarisering av den gamle konservative ideologien Høyre en gang bygget på.

Hagen fikk rikelig tid til å spre sine sedvanlige teser om innvandring som farlig og undergravende. Pakket inn i enda flere smil og silkeglatte språklige formuleringer rant den evige floden av blåbrunt budskap fritt ut til folket, mens programleder Johansen strevde innbitt for å la motdebattanter som Inga Marte Torkildsen (SV) og Olaf Thommesen (V) slippe til med justeringer.

Den obligatoriske representanten for norske muslimer var parkert solid på sidelinja, mens norskingene nesten gikk varme av mer eller mindre rettferdig harme i den ene eller andre retningen.

Debatten om innvandring og integrering av innvandrere i samfunnet kommer aldri lenger enn til dette tragiske lavmålet så lenge eldre herrer som Hagen og Berg får lov til å være premissleverandører. De lever i ei annen tid, ei tid som ikke kommer tilbake, uansett hvor hardt de måtte ønske det. Islam sprer seg i verden, innvandrere har kommet - og fortsetter å komme, ulovlig eller lovlig - til Norge. Spørsmålet kan aldri mer bli hvordan vi skal hindre folk fra andre deler av verden i å komme hit.

Spørsmålet blir hvordan vi skal leve med at de faktisk kommer hit, enten vi vil eller ikke. At det i det hele tatt skal være nødvendig å skrive slike linjer i det herrens år 2007 er ikke annet enn trist og stusselig. “Tragedie” innebærer tross alt en viss grad av storslagenhet, noe som er totalt fraværende i denne delen av den norske virkeligheten.

Hagen og Berg ønsker tilsynelatende å rense Norge for politisk islam ved hjelp av tvang, utkastelse, såkalt hjemsending, forbud og store moralske pekefingre. Omkvedet går til det kjedsommelige ut på at alle må rette seg etter vårelover, vår kultur, vårt levesett, våre verdier, etc. Dette hadde kanskje - og bare kanskje - vært en idé hvis det hadde vært slik at det fantes en felles norsk norm for hva som er rett måte å leve på. En slik norm finnes dessverre ikke.

Konsekvensen av en slik ensretting vil si at mulige ytterpunkter som ekstreme puritanske kristne fra Vestlandet og promiskuøse homofile i storbyene heller ikke hører hjemme i det norske samfunnet. Samer, enslige forsørgere, junkier, aids-syke, folk med ymse seksuelle preferanser, fotgjengere, aktivister, kommunister, anarkister... alle som ikke helt og holdent lar seg klemme inn i herrene Hagen og Bergs definisjon av “norske verdier” må belage seg på et liv i det ytterste, kalde mørke. Ordet “mangfold” blir henvist til fremmedordboka eller til munter infotainment under Sylfest Lomheims kyndige programledelse i «Språkteigen ». Tidligere var det bare de aller galeste medlemmene av Kristelig Folkeparti som forfektet slike standpunkter. Så hva kan da samfunnet gjøre for å ta imot dem som av forskjellige grunner velger å komme hit til dette rike, lille fiendtlige landet oppunder iskanten? Vi kunne begynne å innse at det å gjennomføre norskopplæring koster tid, penger, materiell og menneskelige ressurser, og bevilge deretter på offentlige budsjetter.

Vi kunne begynne å innse at kontantstøtten er dypt ødeleggende for integrering av innvandrerbarn i barnehager, med de konsekvenser dette har for læring av norsk språk og kultur. Vi kunne begynne å innse at en sterk offentlig enhetsskole er den beste garanti mot polarisering og oppsmuldring av fellesskap og fellesskapsfølelse i samfunnet.

Vi kunne begynne å innse at imperialisme og internasjonal kapitalisme skaper store flyktningestrømmer verden over, og sørge for å skaffe oss regjeringer og næringslivsfolk som ikke tar del i denne typen virksomhet. Vi kunne begynne å innse at hat og vold avler mer hat og vold; og av den grunn ta avstand fra den brutaliseringen av samfunnsdebatten som Hagen, Berg og andre står for.

Vi kunne begynne å innse at det å delta i krigsvirksomhet ikke bidrar til større stabilitet i verden.

Vi kunne begynne å innse at de pengene det koster å sende soldater til Afghanistan ville gjort mer gagn hvis de hadde vært brukt i integreringsarbeid internt i Norge.

Vi kunne begynne å innse at u-hjelp ikke er avlat, men en livsnødvendighet også for vårt eget land og vårt omdømme i verden. Vi kunne begynne å innse at velferdsstaten er en genial oppfinnelse, som må utvides, vedlikeholdes og opprettholdes for enhver pris; og som må inkludere alle som er her i landet til enhver tid.

Vi kunne begynne å innse at asylmottakene rundt om i kongeriket ikke bidrar til at nyankomne innvandrere får et positivt, respektfylt bilde av Norge.

Ofte ligger løsningene på presserende samfunnsproblemer skremmende langt opp i dagen uten at noen vil se dem eller ta dem til etterretning før det er for seint. Folk som Hagen og Berg er mestre i å tåkelegge sine omgivelser på en slik måte at bare deres egne synspunkter tillegges verdi. Under dekke av å forfekte De Eneste Rette Norske Verdiene klarer de gang på gang å forgifte debatten. I stedet for å synliggjøre konstruktive løsninger blir debatten en konkurranse om hvem som er mest kritisk til hvem, og i denne konkurransen blir det ikke gull til Norge. Vinneren blir derimot alle former for politisk islam, som kan lene seg tilbake med et enda bredere glis enn Hagen og fortsette å fortelle fattige undertrykte at vesten er ond, og at bare bomber kan få oss til å lytte.

På denne måten dolker Berg og Hagen både seg selv og oss andre i ryggen. Det høres ut som et akrobatisk kunststykke, men er dessverre bare et resultat av klønete framtreden på det politiske dansegulvet. En ting er sikkert; det er ikke lurt å ta Hagen og Berg i handa med det første.