Av Sebastian Bestard

Siste helg fant den XXVI Kongress i Norges Kommunistiske Parti i sted i Alta.

Kongressen (eller ”Landsmøtet” som det heter i Norge) valgte en relativt ung og lovende Sentralkomité. Den står overfor nye utfordringer og oppgaver for å heve Partiet teoretisk sett og gjøre det mer synlig i den norske politiske geografien. Norge trenger et kommunistisk parti. NKP er lite, men var et stort og innflytelsesrikt parti i første halvdel av den forrige århundre, men krympet etter hvert som konsekvensene av Den kalde krigen gjorde seg gjeldende...

I denne anledning er det passende å minne om hva som egentlig menes med et ”kommunistisk parti” etter Lenins (og Stalins) synspunkter. Hva er et kommunist parti? Det er et parti av ”ny type”, et leninistisk parti, et kampparti, et revolusjonært parti, ”en fortropp, en klassebevisst tropp, en marxist-tropp av arbeiderklassen, som er væpnet med kjennskap til lovene om samfunnets utvikling og om klassekampen, og derfor i stand til å føre arbeiderklassen og lede dens kamp,” sa Vladimir Lenin. Det er en kjensgjerning at alle politiske partier representerer interesser til en bestemt sosial klasse eller sosial gruppe. Friedrich Engels sa følgende om det: ”For at arbeiderklassen skal være sterk nok til å seire på det avgjørende tidspunkt – det har Marx og jeg hevdet siden 1847 – må den danne et eget parti som skiller seg fra alle andre partier, og står i motsetning til dem, et parti som er seg bevisst at det er et klasse-parti.” I ”Spørsmål i Leninismen” (Forlaget Oktober, 1976) finnes det flere riktige definisjoner av Stalin om ”Partiet”. Hva er det som særkjenner dette nye parti? ”Partiet – sier Josef Stalin - må framfor alt være fortropp for arbeiderklassen, deres erfaring, deres revolusjonære ånd, deres grenseløse hengivenhet for proletariatets sak. Men for virkelig å være fortroppen, må partiet være væpnet med en revolusjonær teori, med kjennskap til lovene for bevegelsen, med kjennskap til lovene for revolusjonen - for ellers er det ikke i stand til å lede proletariatets kamp. Partiet kan ikke være et virkelig parti hvis det innskrenker seg til bare å registrere det som massen av arbeiderklassen gjennomlever og tenker, hvis det holder seg i kjølvannet på den spontane bevegelsen, hvis det ikke greier å overvinne tregheten og den politiske likegyldigheten i den spontane bevegensen, hvis det ikke makter å heve seg høyere enn til proletariatets øyeblikksinteresser, hvis det ikke makter å heve massene opp på nivå med proletariatets klasseinteresser.

Partiet må ligge forut for arbeiderklassen, må se lenger enn arbeiderklassen, det må lede proletariatet og ikke dilte etter den spontane bevegelsen.”

”Bare et slikt Parti har evnen til å lede arbeiderklassen bort fra tradeunionismens vei og skape den om til en selvstendig politisk kraft. Partiet er den politiske leder for arbeiderklassen.”

”Jeg har alt talt - påpekte Stalin - om vanskene i arbeiderklassens kamp, om det kompliserte i kampvilkårene, om strategi og taktikk, om reservene og manøvreringen, om angrep og tilbaketog. Disse vilkår er ikke mindre kompliserte enn krigens vilkår - hvis de ikke er enda mer kompliserte. Hvem kan finne veien under slike forhold – hvem makter å gi millionmassene av proletarer en riktig orientering? I krig kan ingen hær greie seg uten en erfaren stab, om den da ikke vil gå rett inn i nederlaget.” ”Men hvor er denne stab? Partiet er proletariatets kampstab.”

Lenin sa at Partiet er ikke bare arbeiderklassens fortropp, den bevisste tropp, men også en organisert tropp av arbeiderklassen, med sin egen disiplin: ”Partiet er ikke kun en organisert tropp, men blant alle andre organisasjoner innenfor arbeiderklassen ”den høyeste av alle organisasjonsformer” der er kallet til å lede alle andre organisasjoner innenfor arbeiderklassen.” ”Proletariatet – skrev Lenin - har intet annet våpen i kampen om makten enn organisasjonen.” Lenin så Partiet som en organisert tropp, som man ikke blir medlem av ved bare å regne seg til Partiet, men bare bli medlem gjennom et av partiets organisasjoner, og som derfor må underkaste seg partidisiplinen. Det er ikke nok å regne seg som medlem, det må – bl.a. - anerkjenne Partiets Program og Lover, støtte det materielt (betale Partiets kontingent); delta i dets organisasjoner og underkaste seg de lovlig trufne beslutninger (mindretall må innordne seg under flertallet).

Bare slike medlemmer må ha rett og mulighet for å ha innflytelse på partisaker. Partiet er ikke amorft eller formløst, men en organisert tropp. Til forskjell fra Lenin, gikk derimot Martov inn for at alle som regner seg selv som medlem kan få lov til å være medlem, uten å underkaste seg partidisiplin eller forplikte seg til noe, Martov-”partiet” er uten fast form. ”Martovs formulering - sa Lenin - forsvarer i ord de brede proletariske lags interesser, men i virkeligheten tjener den borgelige intellektuelles interesser, som prøver å unngå proletarisk disciplin og organisasjon.” Lenin sette klare grenser: ”Partiet må derfor ikke forveksles med arbeiderklassen, likesom delen ikke må forvekles med helheten. Man kan ikke kreve at enhver streikende skal ha lov til å erklære seg selv som parti-medlem”.., ”forveksle Parti og Klasse, dette senker partibevisstheten til ”enhver streikendes” nivå, ødelegger Partiet som arbeiderklassenes bevisste fortropp. Det er ikke Partiets oppgave å senke sitt nivå til ”enhver streikendes” nivå, men å løfte arbeidermassene, å løfte ”enhver streikende” opp til partiets nivå.”

Kommunister er ikke alene, og monopoliserer ikke klassekampen. ”Men Partiet kan ikke være bare fortropp – sier Stalin. Det må samtidig være en avdeling av klassen, en del av klassen - og med liv og lemmer må det være rotfestet i klassen. Forskjellen mellom fortroppen og de øvrige masser av arbeiderklassen, mellom partimedlemmer og partiløse kan ikke viskes ut så lenge klassene ikke er forsvunnet, så lenge det ennå strømmer elementer fra andre klasser til proletariatet, så lenge arbeiderklassen som helhet ikke har mulighet til å heve seg opp til samme nivå som fortroppen. Men Partiet ville opphøre å være parti, om denne forkjell forvandlet seg til en kløft, om det kapslet seg inn og rev seg løs fra de partiløse massene, hvis det ikke er et intimt samband mellom Partiet og de partiløse massene...” ”Partiet er arbeiderklassens organiserte tropp. Men Partiet er ikke den eneste orgasasjon arbeiderklassen har. Proletariat har en rekke andre organisasjoner, og uten dem ville det være umulig å føre en framgangsrik kamp mot kapitalen: fagforeninger, kooperativer, bedriftsorganisasjoner, parlamentsfraksjoner, partiløse kvinneforeninger, pressen, kultur- og opplysningsorganisasjoner, ungdomsorganisasjoner, revolusjonære kamporganisasjoner, osv. Alle disse organisasjoner er det under visse forhold absolutt påkrevd for arbeiderklassen å ha, for uten dem lar det seg ikke gjøre å styrke proletariatets klasseposisjoner på de mangfoldige områder der det kjemper; uten dem er det umulig å stålsette proletariatet som den kraft som er kalt til å opprette den sosialistiske ordning i stedet for den borgerlige.” ”Dette betyr naturligvis ikke at de partiløse organisasjoner – fagforeninger, samvirkeorganisasjoner osv, - formelt må være lagt under partiets ledelse. Det dreier seg bare om at de partimedlemmer som tilhører disse organisasjoner og uten tvil er personer med stor innflytelse, bruker alle observasjonsmidler for å bringe det dithen at de partiløse organisasjoner legger sitt virke så nær som mulig opp til proletariatets parti og frivillig stiller seg under dets politiske førerskap. Derfor sier Lenin at Partiet er den ”høyeste form for proletariatets klassesammenslutning” og at dets politiske lederskap må utstrekke seg til alle andre former for organisasjon som proletariatet har.”

For Lenin, er Partiet ”legemliggjørelsen av forbindelsen mellom arbeiderklassens fortropp og arbeiderklassens millionmasser. Uansett hvor godt partiet er organisert, kan det ikke leve og utvikle seg uten forbindelse med de partiløse masser, uten å forøke og styrke disse forbindelser. Et Parti som lukker seg inne i sitt eget skall, som har isolert seg fra massene, og som har tapt eller bare svekket sine forbindelser med sine klasse, vil miste massenes tillit og støtte og følgelig nødvendigvis gå til grunne. For helt å leve et kraftigfullt liv og for å utvikles, må Partiet styrke sine forbindelser med massene og vinne tillit hos sin klasses millionmasser.” Kommunister er verken en saueflokk eller en anarkistisk sammenstlutning. ”Partiet er – skrev Stalin - kjernen, den ledende kraften innenfor proletarklassen, og denne klassens organisasjoner. Men av dette følger på ingen måte at en kan betrakte Partiet som et mål i seg selv, en kraft som er seg selv nok. Partiet er ikke bare den høyeste form for proletariatets klassesammenslutning - det er samtidig også redskapet i proletariatets hender...” ”Men av dette følger at fraksjoner er uforenelig både med enheten i Partiet og med dets jernhårde disiplin... når det forekommer fraksjoner, så fører det til at det kommer til å være flere sentre innenfor Partiet, og hvis det består flere sentre, så betyr det at Partiet mangler en felles sentralledelse, at den enhetlige vilje blir splittet, at disiplinen blir svekket og oppløst... Partiet er viljens enhet som utelukker enhver fraksjonsdannelse og enhver oppsplitting av makten i Partiet. Derfor pekte Lenin på ”det farlige i fraksjonsmakeriet når en har for øye partienheten og når en skal virkeligjøre viljesenheten hos proletariates avantgarde...” ”Derfor krevde Lenin ”utryddelse av roten til enhver form for fraksjonsmakeri” og ”straks å oppløse alle grupper som har dannet seg på den ene eller annen plattform, uten unntak” under trussel om ”betingelsesløs og øyeblikkelig utelukkelse fra Partiet.” Men hva skjedde når selve ledelsen i Partiet kom på ville veier og en antikommunistisk fraksjon kapret selve Partiet – slik Gorbatsjov gjorde med SUKP? Dette spørsmål ble ikke besvart av Stalin i hans ”Spørsmål i Leninismen”...(Stalin selv ble valgt til å lede Partiet mot Lenins anbefalinger). I Herrenes Hus er ikke alt skrevet ned... og ingen eier den absolute sannheten. Et spørsmål som jeg reagerte på var den opprinnelige spissformulering i NKPs ”Forslag til Uttalelse og Manifest ” utarbeidet av det gamle Sentralstyret. I revisjon av paragraf 3 står der følgende: ”Realsosialismens fall skyldes: Hovedsvakheten var knyttet til mangel på demokrati, humanisme og økologi.”

Jasså! Og hva menes det med ”demokrati”, hvilket demokrati? Det borgelige? Og hva er tanken med sosialismen hvis den ikke har en humanistisk og menneskelig livsstil og samfunnsformasjon? Jeg tok ikke ordet fordi emnet gir rom til flere timers diskusjoner.

Hva er demokratiet? Bokstavelig talt kommer det fra gresk og betyr ”regjering av alle eller folkenes makt, eller ”folkemakt”, i alle fall er det mening i Aristoteles´ ordforråd det siktes til, i motsetning til aristokrati eller ”regjering av utvalgte folk” (eller noen få), og til monarkiet. Nå for tiden snakker man mest om ”oligarkiet” eller regjerig av rikfolk (derfor kalles dette også ”plutokratiet”). ”Man kan også tolke det som at det ”å regjere” og ”å ha makten” er to forskjellige ting, fordi det kan skje at man sitter i regjering, men beholder ikke selve ”makten”. I et reelt demokrati, bør makten utøves for folket og av folket dvs.: en statsform som sikrer folkemassene deltagelse i regjeringen.

Kommunister setter pris på demokratiet, er på vakt og forsvarer det med nebb og klør når det er fare for en fascistisk utvikling, som representerer et alvorlig tilbakeslag, det lærte vi av Dimitrovs anti-fascistiske strategi. Kommunistene kjemper for å bevarer demokrati, for dets fornyelse, utvidelse og utdyping. Lenin skrev: ”Kampen om demokratiet er en forutsetning for en forberedelse til seier for sosialismen”. ”Å utvikle demokratiet til dets ytterste konsekvens, å finne former, under hvilke en sådan utvikling foregår, å prøve den i praksis osv. - alt dette utgjør en del av oppgaverne i kampen for den sosiale revolusjon,” ”sosialismen er umulig uten demokratiet.”

Lenin skrev at ”det borgelige demokratiet, som førte til et stort framsteg og historisk progressivt skritt i forhold til det som hadde vært, men i dag er det - og ikke minst under kapitalismen - et trang, amputert, falsk, hyklesk, paradis for de rike og en felle for de undertrykte, de fattige”. ”Nå må vi kun se fremover og ikke tilbake, når vi skal erstatte det borgerlige demokratiet med det proletariske demokratiet”. ”De borgerlige statsformer er meget forskjellige, men kjernen er fortsatt den samme; alle stater er – på en eller annen måte - men til sist: et borgelig diktatur.” (”Staten og Revolusjonen”, min oversettelse). Om det borgelige partiet skrev Marx følgende: ”Oligarkiet ble forlenget ikke bare gjennom et fast besittelse av makten i noen bestemtes hender: men også i en vekslende form: det slipper makten med en hand for å ta den tilbake med den andre.”

Lenins definisjoner av demokratiet er fortsatt gjeldende, han skrev: ”selvfølgelig kan man ikke kan snakke om ”rene demokratier” mens det fremdeles finnes forskjellige sosiale klasser, og derfor kan man kun snakke om klasse-sosialdemokrati.” ”Rent demokrati er kun en uvitendes frase, som ikke forstår verken klassekampen eller kjernen til staten, og er kun et tomt ord...” ”Kapitalismen generelt, og imperialismenspesielt, forvandler demokratiet til en illusjon.” ”De fattige har aldri betraktet det borgerlig parlament som ”sitt eget,” selv i den mest demokratiske republikk”...” men i stedet ser sovjeter som sine ”egne” institusjoner.” ”Det borgerlig demokratiet er, inklusive i de mest frie republikker, et borgelig diktatur”. I det beste tilfelle er ”det proletariske demokratiet en million ganger mer demokratisk enn ethvert borgerlig demokrati.” Demokratiet bør gå lenger enn bare det å avgi sin stemme hvert 4. eller 5. år. I det kapitalistiske demokratiet er alle politiske likestillinger formel, (det man kan si tilsvarer lik ”mulighet” for rike og fattig til å sove under en bro, mulighet som den rike ikke benytter seg av...); men det sies at selv om ”demokratiske rettigheter er formelt like for alle, har ulike mennesker forskjellige muligheter til å utnytte dem.” Slik den kanadiske forfatter Daison Carter har erkjent: ”Ifølge våre lover kan hvilken som helst kanadier bli valgt til Parlamentet, hvilken som helst amerikaner til Kongressen. Men i dag kan jo også ethvert menneske like god fly til Månen.” Fra formell rett til praktisk mulighet er en god strekning, ”En ting er klart - påpeker Carter - for å vinne, må en f. eks. i USA bruke titusener dollar av sine egne penger. Men faktisk å bli valget til et representativt organ i USA koster kandidaten mye mer. Det er ikke forunderlig at i De Forente Staters Kongress er det 44 millionærer.” Men i tidligere SSSR og i Cuba koster kandidatene ingen ting.

Det finnes borgelig demokrati og det finnes sosialistisk demokrati (sosialistiske folkestyre i de tidligere og i nåværende sosialistiske land). I det tidligere SSSR hadde sovjettene (arbeidenes, bøndenes og soldatenes råd) en lovgivende og utøvende (eksekutive) makt. Allerede i tiden da mensjeviker kontrollerte sovjettene krevde Lenin: ”All makt til sovjetene! ”

”Sovjetmakten – framholdt Lenin - er bygdt opp slik at de arbeidende massene nærmer seg forvaltningsapparatet.” I det tidligere SSSRs forfatning, artikkel 2 står følgende: ”All makt i Sovjetunionen tilhører folket. Folket utøver statsmakten gjennom sovjetene av folkets deputerte, som danner det politiske grunnlaget for Sovjet-Unionen”. I det Øverste Sovjet av SSSR valgt i 1979 var 1 500 deputerte, 32% av disse var kvinner, 35% arbeidere. I datidens USAs Senats 100 medlemmer var kun 2 % kvinner, null % arbeidere, null % svarte og null prosent hispanolparlamentarikere. Selvsagt er røttene til Cubas demokrati mer utdypet enn det var i SSSR. I tidligere SSSR ser det ut som om folkets deltagelse og engasjement var mindre enn i dagens Cuba, også kritikken og selvkritikken er mest praktisert på den karibiske øya. Selv om Lenin proklamerte alt makt til sovjetene: ”Den som styrer Staten, er selve folket gjennom sovjettene”, er det forskjellige meninger om i hvilken grad det ble gjennomført. Vi minner om vedtak på Partiets VIII Kongress i 1919 som sa: ”Ikke under noen omstendighet må partiets funksjoner forveksles med funsjonene til de statlige organene som kalles sovjeter. Partiet skal strebe etter å lede sovjetenes virksomhet, ikke etter å erstatte dem”.

Noen semantiske begreper. NKPs 26. Kongress drøftet anvendelse av noen bestemt ord. Hvis det er term ”landsmøte” (Partiets høyeste myndighet) eller ”kongress” som skulle brukes. Jeg leste tre bøker angående NKPs historie og begrepet ”kongress” ble brukt kun på SUKPs Kongresser eller andres Kommunistiske partiers kongresser. (Bøkene er følgende: 1) Just Lippe ”NKPs historie, Forlaget Ny Dag, 1963; Arne Pettersen: ”Hva er galt med NKP”: Flken Forlag, 1999; og Einhart Lorenz, ”Det er ingen sak å få partiet lite”: Pax Forlag, 1983). Begrepet «landsmøte» ble deretter beholdt. Det finnes, etter min mening, en eller annen nasjonalisme i norsk språk fra Aasen- Knudsen-Wegerland- Sverdrups dager, som forsøker å ta avstand fra det tidligere ”koloni- språket” som det svenske og danske (med særnorsking eller fornorsking av skriftspråk). Da blir alle ”fremmedord” fortolket og nasjonalisert, og når ikke lenger det norske folk ser på TV, men på fjernsyn; begrepet langt, fjernt av den internasjonalt aksepterte virkelighet. Men begrepet ”sentralstyret” ble forandret til den mest internasjonaliserte ”sekretariatet”.

Sentralkomiteen er Partiets høyeste instans mellom kongressene, ”sentralstyret” er NKPs daglige ledelse. ”Politbyrå”- begrepet ble ikke godtatt (et utvalg av tidlige NKPs sentralstyre var organisert som ”politiske- byrå”), ”politbyrå” minner mest om SKUP). Begrepet ”Sentral Eksekutivkomite” og ”Eksekutivkomiteen” tilhørte tidligere SUKP.

NKPs medlemstall var i 1924 ca. 14.000 medlemmer, og i 1945 oppnåde det 12 % av stemmene. Nåtidens NKP er veldig lite, får ikke plass innen en venstre- koalisjon av norske partier (i Norge finnes ikke slik venstrekoalisjon). Og det finnes ikke noen magisk tryllekunst eller formular for å gjøre partiet større på det nåværende tidspunkt. Livet er mer rikt enn teorien. Som Rodney Arismendi har sagt: ”Lenin gjør narr av dem som forventer en ”universal oppskrift eller generell regel”... for ethvert tilfelle. Man må ha hodet over skuldrene for å kunne orientere seg i enhver situasjon. Selvfølgelig finnes det ikke i Lenins verker noen oppskrifter eller resept for enhver anledning i datidens nye fenomener. Den verste feilen man kan gjøre leninismen er å stille seg foran hans verk slik som religiøse kommentatorer gjør og gjentar teksten ord for ord. Man kan ikke skylde på leninismen for de mange forsinkede oppdateringer på så mange teoretiske områder og den praktiske politiske aksjon i nåtidens bevegelse.” Marxisme-leninisme er ikke et dogme men en rettesnor eller veiviser for aksjon, og den må videreutvikles.

Uansett, tror jeg ikke det er fare for at NKP skal forsvinne i luften som en såpeboble. Ideer om sosialismen og et mest mulig rettferdig og humant samfunn lever videre. I det lange løp er kapitalismen en blidvei: et samfunn basert bare på profittjakt, utbytting og undertrykkelse. Der eksisterer jungelens lov, hvor bare den sterkeste overlever, men resulterer også i en uholdbar, kynisk og meningløs utnyttelse av naturressurser på kloden som setter hele jordas økosystem og biosfære i fare.