Bli fremfor alt ikke trette...

2. desember 1943 ved 7-tiden om kvelden startet Nordahl Grieg med et Lancaster bombefly fra Binbrook i nærheten av Grimsby i England. Det ble skutt ned over Tyskland, og hele besetningen på 8 mann omkom. Likene ble aldri funnet.

Før, under og etter krigen var Nordahl Griegs navn forbundet med kampen mot urett og nød. Og fortsatt er hans ord allmenngyldige – hans advarsler mot fascisme og krigsforberedelser ikke minst. Det går klart fram av et av hans siste dikt:

Bli fremfor alt ikke trette som mennesker blir etter kriger
når grumset og griskheten kommer
i følge med motløsheten,
det varme råtnende dyndet
lagret av hundrede slektledd, hvor sinnet kan krype til hvile,
og han som vi drepte kan oppstå.

Blant Nordahl Griegs mange venner, var forfatteren Johan Borgen. I en pamflett som utkom frigjøringsåret 1945 gir Borgen et fascinerende bilde av Nordahl Grieg som menneske, dikter og dramatiker. Vi føler oss overbevist om at Johan Borgens tolkning av det Nordahl Grieg stod for, vil interessere også dagens ungdom og andre som har hørt om Nordahl Grieg, men som vil vite noe mer om ham . Og derfor dette:

«Det har mange ganger slått meg at scenedikteren Nordahl Grieg så ofte blir oppfattet som en grav alvorsmann nå etterpå. Det har flere grunner, særlig to. Den ene: at hans død ble slik som den ble. Den andre: at han var så sterkt politisk engasjert. Humoren hos en av landets helter er noe av det man nevner minst. Navnet skal liksom nevnes med en slags hul røst. Og humoren hos en kommunist - ja, den kan man visst slett ikke forestille seg. I den alminnelige oppfatning er en kommunist en person med sammenbitte tenner og dolk i trøyeermet.

Naturligvis hadde også dramatikeren Nordahl Grieg humor. Men hvor den bredte seg i hans diktning, hvilket naturIig og hendig våpen den var for ham, hvilket ledig og fritt uttrykksmiddel, ja det blir man faktisk forbauset over på ny og på ny under lesningen av hvert av hans skuespill.

I “Vår ære og vår makt” utveksler herrene Ditlev og Freddy sine bekymringer for whisky og nye dresser midt under tragediene på sjøen. Man har lett for å feilerindre derhen at det er Vingrisen som representerer humoren i dette stykket. Men det er jo ganske greit. Han representerer lystigheten, en lystighet som er dypt tragisk i sitt vesen, fordi den er skapt for å avlede dødsfrykt og dystre stemninger hos kameratene og ham selv. Vi ler av Vingrisens saftige sannheter. Men vi gråter inne i oss. Vi ler ikke av de groteske bekymringer de herrer redere nærer for sine små behageligheter, klær og whisky. Men vi raser inne i oss. Vårt eget uttrykk for dette sunne satiriske humør får omvendt fortegn i samme sekund det er kommet til orde. Således også når herrene taler om sin fedrelandsfølelse. Det morsomme ligger jo i at de tror på seg selv - så forløyet er de. Endelig slår latteren ut der hvor Ditlev står og øver seg på talen foran speilet. Men det er ikke den frittstående moro i den enkelte scenen vi ler av. Vi ler fordi situasjonen er vel forberedt, man kunne si: humoristisk - teknisk vel forberedt -. Endelig får latteren sin sjanse. Endelig har dikterens ord og skuespillerens suggestive kunst tatt oss dit hen at vi får lov å le av ham. At vi får følelsen av at vi har avslørt ham. At vi sitter der og tror at sånn er han og bare han. At vi humrer inne i oss: Dette har han godt av. Av hva da? Av å være en bane? Nei - av at vi sitter og gjennomskuer ham.

Når så skjer, når vi er kommet så langt, da er det godt teater. Da glemmer vi at vi er i teatret.
Litt etter husker vi at vi var der likevel.
Litt etter vet vi at det ikke var oss som avslørte ham.
Litt etter hvert vi at det ikke bare er han som er sånn. Kanskje vi og.
Og når denne prosessen har hatt sin virkning på oss - da er det det gode teater som har virket. Da er det lykkes å gjøre noe med oss.
Og det er alt teaters hensikt: A gjøre noe med oss - med oss som ser og hører; oss som sitter der.

Og alle som arbeider med teater vet og Nordahl Grieg visste det naturligvis såre vel - at for å få gjort noe med oss, med våre sinn, må han ta alle sider av oss i bruk, humoren ikke å forglemme.

Det er en misforståelse nummer to som ofte kommer til orde når det er tale om Nordahl Griegs dramatikk. Det er den at i bunn og grunn var ikke Nordahl Grieg politiker. Han var nærmest en politisk svermer. Og hans politiske syn er alltid truet. Hver dag må du gjøre det ukrenkelig med strid for mer menneskeverd. Har du hatt en død dag, da har du forrådt alt det du elsker. Da er du krigen. Freden, Beslay, må være det mest hvileløse i verden.” Det er de samme tankene, den samme tendens.

Når Nordahl Grieg i senere romaner hånte de norske intellektuelle som satt og filosoferte og syntes det var så forferdelig med denne krigen, at de så å si ikke orket å leve videre, fordi de var så desillusjonert - så er det samme hån han øser over hyklerne Ditlef og Freddy, som syntes det var så ille å leve i dette landet som drev eksport av kobber til Tyskland.

Når han lar saktmodighetens tanke dø i “Barabbas” er det visstnok med beklagelse, men i full forståelse av at menneskene - dessverre - ikke kom noen vei med mildhet og gode ord. Bokbinderen Varlin i “Nederlaget” elsker freden. Også han blir en måtelig kampmann når striden viser seg å være så brutal. Men han vet det iallfall. Han vet at freden ikke vinnes ved å gi seg.

Og denne kampinnstilling for freden er Nordahl Griegs ufravikelige livsanskuelse.
Misforståelse nummer 3 er den at han var en begeistret mann, men en mann som av sin begeistring lot seg lokke snart hit, snart dit.

Hver linje av hans dramaer beviser det motsatte - uansett hvilket politisk parti han i skiftende perioder anså for å være mest skikket tiI å befordre denne livsholdning. På forskjellig måte står dette samme i dem alle, i alle hans skuespill.

Det står samlet sterkest i “Nederlaget”, fordi det stykket er så sammenligningsløst best skrevet, sikrest komponert, klarest tenkt og djervest utformet. Men i detaljen fanget han alltid samme tanke før også. Og i detaljen mestret han utformingen av den like godt da han var 24 som da han var moden dikter. Jeg synes de siterte replikkene fra “Barabbas” viser det.

Det er også et par andre replikker fra dette samme stykket som viser en gjennomgående lidenskap i hele Nordahl Griegs dramatikk: det er hans hat til taktikken, til den grumsede vei til målet.

Nikodemus sier tiI Kaifas: Der falt ordet! Taktikk. Det er det høyeste dere kan tenke dere. Jeg ser deres tynne, fine smil rundt bordet: hva er dette? Dette er dårlig taktikk. Men allikevel vil jeg tale nu. Jeg orker ikke å tie lenger. Jeg har sett et folk i opprør, jeg har sett dem gå til kampen under fanene, og mitt hjerte gikk ut med dem. Jeg var lykkelig ved å få være her. Det var stort å være i selve hjertet av bevegelsen, syntes jeg. Men det var ikke hjertet. Det var ikke et hjerte som slo i varme og begeistring og medlidenhet. Kulde, kulde. kulde. Kloke, krumme smil . . . Deres smil er som brukne glasskår. og jeg har revet meg til blods på dem.”

Han snakker hele tiden om politikk, Nikodemus, ikke om kristendom. Han refser sine egne fordi deres evindelige taktikk ikke er i kontakt med motstandsbevegelsen i folket, men et spill for seg, et spill plant intellektuelle: et spill som innbilder seg å ha skapt denne bevegelsen og som - dessverre - bare visste å lede den.

Var da ikke Nikodemus dikterens “helt”? Han hadde jo hans sympati.
Nei, han var ikke hans helt. Han var hans taper.
Men Nikodemus' hat til taktikken delte dikteren. Det er det som kommer fram i skildringen av Thiers i “Nederlaget”. Det går forresten som en strøm gjennom hele Nordahl Griegs diktning.

Og tilsvarende: hans begeistring for det spontane.
Han var selv spontant reagerende, impulsiv.
Hvilket har ledet til den misforståelse nummer 3 jeg nevnte: at han lot seg rive med av stemninger, snart hit, snart dit. Ja, han lot seg rive med av stemninger. Men alltid dit.

Og ser vi nå på uttrykket å la seg rive med. Er det greit å la seg rive med? Hva gjør vi da om vi ikke lar oss rive med? Vi står vel da; der vi står. Eller sitter.

Og av stemninger?

Hva er det egentlig vi kan bli revet med av, om ikke av en stemming, av mange stemninger, av skiftende stemninger? Av noe som ikke beveger seg kan vi vel neppe bli beveget. Alternativet til ikke å bli revet med av stemninger må vel være å ligge ned, det da.

Det er så rart med eftermælet. Det er rart med det “eftermæle” som krever seg hørt allerede mens en dikter lever. Da heter eftermælet kritikk. Og dette eftermælet vil forferdelig gjerne feste en etikett på fenomenet; i leksikon eller på gravstenen. Og denne etiketten må bygge på en konsentrert vurdering. Og den vurderingen har i regelen skapt seg nokså tidlig - det vil si: da det behaget vurderingen å bli til, å etablere seg som endelig.

Og denne konsentrerte virkning er nesten ufravikelig gal. Mer enn det, den er vill-ledende i en bestemt retning. Den er vill-ledende i en retning som på sett og vis uskadeliggjør “den eftermælte”. Således skapte man for Nordahl Grieg et eftermæle - fordi han var høyt elsket da han var død - et eftermæle som stort sett gikk ut på: Han var en begeistret dikter, som i sin begeistring mente både det ene og det andre. Men det var ikke så farlig. For det var bare dikterisk begeistring.

Men den var farlig den begeistringen. Den var farlig i det samfunnet hvor en mann av Nordahl Griegs støpning faktisk betydde noe. Hans ord betydde noe. Den var farlig for ham selv, denne begeistringen. Den kostet ham all hans tidlig vunne popularitet. Til slutt ble den så farlig at han døde av den.

Og så ble han elsket igjen. For da var han død. Og så ble han uskadeliggjort. Han var “først og fremst” patriot. Denne svindel kalles eftermæle.»