Minner fra Norges frihetskamp

Den 13. juni for 58 år siden satte den tyske overfallsmakta inn over 1000 gestapister, SS og vanlige soldater, pluss 3 fly for endelig å sette det norske kommunistpartiets hemmelige kommandosentral i Skriulægeret i Valdresfjellene ut av spill.

Av Åge Fjeld

Aksjonen som hadde kodenavnet «Almenrausch» var den største tyskerne satte inn mot de norske illegale frihetskjemperne under hele krigen. Noen kilder hevder sågar at det deltok 3-4000 spesialsoldater. Under aksjonen for å få has på Furubotn og partiledelsen gjennomsøkte de tusener av kvadratkilometer fjellområder og kom også bort i lokale Milorgfolk. To av disse mistet livet. I kampene fram mot Skriulægeret ble 38 motstandsfolk tatt til fange, mens Furubotn og toppledelsen kom seg unna til et nytt hemmelig kommandosted.

Private støler og hytter ble brent ned og fangene ble fengslet og torturert. Blant de tilfangetatte var studenten Asle Grepp som var en av ungkommunistenes representanter i NKPs hemmelige sentralstyre. Han fikk gjennomgå en forferdelig tortur og ble skutt på Trandum den 9. februar 1945, bare 3 måneder før krigsmarerittet sluttet og tyskernes totale nederlag var et faktum.

Skriulægeret sentralt i boka «Død over de tyske okkupanter»

Boka om NKPs aktive motstandskamp 1940-45 kom ut i samband med partiets 75-årsjubileum i 1998. Det er den eneste boka som har gitt et samlet, om enn kort, bilde av denne del i Norges frigjøringskamp.

NKP som ved valgene i 1945-46 fikk stor tilslutning, nettopp på grunn av sin krigsinnsats, ble i 1949 offer for Haakon Lie og Einar Gerhardsens nederdrektige løgnkampanje som totalt ubegrunnet stemplet kommunistene som potensielle landsforrædere.

Krigsinnsatsen ble fortiet og man konstruerte et bilde av NKP som et parti som nærmest hadde gått tyskernes ærend, og som først kom med i motstandskampen etter tyskerne overfall på Sovjet- Unionen. Da utførte Sunde og Co sabotasjehandlinger som førte til represalier.

For å sette historia inn i sin riktige sammenheng, laget forfatterne et kronologisk forspill til angrepet på Norge, der de øvrige norske politiske partiene måtte ta sitt medansvar for 9. april. Dette passet ikke Aftenposten og de seinere medansvarlige for norsk NATO-politikk og boka ble fortiet i de store Oslo-avisene og NRK.

Lokalavisene rundt i landet ga boka og kommunistenes offertunge motstandskamp stor ære, men noen av disse var også irriterte over at det ble satt spørsmålstegn ved landets førkrigspolitikk. Boka ville sjølsagt fått langt større oppmerksomhet uten en slik innledning, men i et historisk dokument var det nødvendig, og ingen av kritikerne har påvist politiske uetterretteligheter i boka. fortiet i de store Oslo-avisene og NRK.

Lokalavisene rundt i landet ga boka og kommunistenes offertunge motstandskamp stor ære, men noen av disse var også irriterte over at det ble satt spørsmålstegn ved landets førkrigspolitikk. Boka ville sjølsagt fått langt større oppmerksomhet uten en slik innledning, men i et historisk dokument var det nødvendig, og ingen av kritikerne har påvist politiske uetterretteligheter i boka.

Prinsipiell uenighet om aktiv og passiv motstandskamp

I boka, som har forsøkt å gi et kortfattet bilde av NKPs motstandskamp, vises det til aktivitetene fra Nordkapp til Lindesnes, der egenaktivitetene dominerte, men hvor man fulgte de retningslinjer som ble utarbeidet av staben i Skriulægeret og de andre stedene denne holdt til. Herfra var det direkte linjer til avisapparatet med tyngdepunkt i Drammen, til kurer og flyktningerutenes sentraler i Oslo og til «Osvald»s og «Pelle»s sabotasjegrupper.

I basene ble også forholdene etter krigen og samarbeidet innen motstandsbevegelsen diskutert og gitt retningslinjer, og forbindelsene gikk både til Stockholm og til London-regjeringa.

Det store stridsspørsmålet innen motstandsbevegelsen var hvorvidt motstanden skulle være aktiv eller passiv. Næringslivets representanter, Ap og de borgerlige mente den skulle være passiv for å unngå represalier mot sivilbefolkningen, og at heimefrontstyrkene bare skulle nyttes ved en alliert invasjon. For noen var nok også profittmuligheten et motiv.

Kommunistene ville ha både passiv og aktiv motstand for å ødelegge tyskernes krigspotensiale også i Norge. De mente at det ikke var riktig at bare folkene ute i Europa skulle blø, men at også vi måtte ta vår del av byrden. Ei eldre kvinne i en av våre daler hevdet at tårene til mødrene i Ukraina og Jugoslavia var like blanke i sin sorg over en tapt sønn - og dette var også kommunistenes mening.

Denne holdninga førte til at mange unge, særlig fra AUF-miljøer, gikk over til NKP under krigen, og mot slutten av krigen delte stadig flere i Milorg kommunistenes syn. I de fleste distriktene gikk disse da sammen i felles enheter. Dette temaet er ikke blitt drøftet gjennomgående i etterkrigstida, trolig lite også i militære kretser.

De falne i den aktive illegale kampen lite påaktet

Mens tungtvannaksjon på Rjukan, Shetlands-Larsens båtferder, Max Manus og «Kjakan» med rette har fått sine historier filmet og omtalt, har ingen husket på kommunistene.

I noen krigshistoriebøker står det riktignok noen setninger som gir kommunistene ros for sin offervilje. Pelle-gruppa som i en eneste aksjon senket mer tysk tonnasje enn Max Manus og andre tilsammen under hele krigen, fikk aldri noen omtale.

Svært få i Norge vet at av NKPs landsledelse på 25 medlemmer, mistet hele 21 livet i kampen mot tyskerne under krigen. Dette synes forfatterne av boka «Død over de tyske okkupanter» burde rettes opp og tok allerede i 1998 kontakt med NRK for å få laget et filmprogram om dette.

Men NRK har jo aldri hatt noe «godt øye» til NKP, som bare ble omtalt når man fant noe negativt. De siste avsløringene om POTs virksomhet, der mappene viser utrolige overgrep mot NKP og andre, har også dokumentert at ikke et eneste NKP-medlem er blitt straffet for landsforrædersk virksomhet.

Kanskje har dette vært utslagsgivende når det nå er gitt grønt lys for en film om NKPs motstandskamp med hovedvekt på aksjon «Almenrausch» mot Skriulægeret. Direktør Torfinn Moland ved Heimefrontmuseet, har gitt et slikt prosjekt sin beste anbefaling. Desverre er det nå bare 3 overlevende fra basen på Skriulægeret og en handfull som hadde direkte forbindelser dit. Allikevel bør det bli et interessant og framfor alt en objektiv framstilling av denne kampen og et verdig minne for de som fikk men eller måtte bøte med sine unge liv.

- Det er som å splitte et vennskap, hvis vi vil nevne en, skrev som kjent Nordahl Grieg om krigens helter, og lenge ble ingen nevnt.

Kamerater som hadde satt livet på spill ved å trykke illegale aviser, kamerater som hadde blitt torturert og ødelagt for livet i tyske konsentrasjonsleire, holdt dette for seg sjøl. Dels fordi det gjorde vondt å tenke på det, og ikke minst fordi de trodde det ville bli oppfattet som skryt, at de ville spille helteroller. Slik fikk ikke engang den nærmeste familie vite om deres historie.

Etterhvert fikk vi Krigsveteranforeninger og museer som samlet stoffet for ettertida. De mest kjente som Viggo Hansteen og NKU-lederen Arne Gauslå som falt i åpen kamp mot Gestapo kjenner nok en del, og de blir æret ved høytideligheter. Men også de som klarte seg i denne ville kampen og som har hatt den som private minner, er det også meningsfylt å søke å gjøre kjent.

Den røde tråden

I arbeiderbevegelsen har avskaffelse av urett, krig og nød vært ledetråden. Da fascismen oppsto i 30-åra for å stoppe arbeiderbevegelsens målsetninger, ble denne hovedmotstanderen og mange meldte seg frivillig for å støtte demokratiet i Spania. Andre så det brukne geværet som redningen.

Før den 9. april var ikke minst den internasjonale situasjonen komplisert. Men instinktivt var nazismen en feil ideologi og i stor motsetning til norske likhetsverdier. Derfor fikk Quisling knapt tilslutning fra 2% av vårt folk, og etter våre opplysninger ble ikke en eneste organisert norsk kommunist med i NS.

NKP og dets aviser var de første som tyskerne forbød, allerede i august i 1940. Etterhvert som den aktive motstandskampen utviklet seg sluttet også tidligere tilhengere av det brukne gevær seg til den kommunistiske motstandsbevegelsen, og i de tyske fengslene diskuterte arbeiderpartifolk og kommunister hvordan de etter krigen i fellesskap med alle demokratiske krefter kunne avskaffe nød og urett.

Det var grotid på alle områder i Norge i åra straks etter krigen, - før spekulantene startet sin kalde krig.