Av Joar Tranøy
Psykiatriske medikamenteksperimenter
En regjeringsoppnevnt granskningskommisjon (oktober 2001) skal granske på ofre etter medisinsk forskning i etterkrigs-perioden 1945-1975. Mandatet omfatter alle forhold i forbindelse med påstander om at det i etterkrigstiden fram til ca.1975 skal ha blitt foretatt forskning med LSD, radioaktiv stråling og elektroder på mennesker. Granskingen skal kunne avdekke eventuell misbruk/uforsvarlig bruk av forsøkspersoner i forskning.
Lederne av granskningsutvalget klager over manglende respons fra ofre. Det er ikke rart. Mange ofre er døde. De overlevende makter lite - og de som kan vil ikke, fordi de ikke har tillit til myndighetenes gransking. En side ved dette kan og være hva granskningen ikke omfatter. Sannsynlig var flere ofre for ulike typer forskning. Undertegnede vil utdype en slik begrensning ved mandatet med vekt på psykiatriske medikamenteksperimenter.
Mandatet er i det hele tatt uklart - man skal kunne avdekke eventuelt misbruk/uforsvarlig bruk av forsøkspersoner. Det er en for snever overgrepsavgrensning. Mandatet burde også åpnet for etablerte, «mainstream» terapeutiske medikamenteksperimenter. Jeg vil påstå at det er en sammenheng her mellom allmenne medikamenteksperimenter på sinnssykehusene, LSD- og hjerneforskning. Alt var klarert og godkjent av daværende helsedirektorat. Data fra medisinske tidsskrift viser at institusjoner som drev mest intens mainstream medikament-forskning også foretok grensesprengende eksperimenter - LSD og psykokirurgi.
Det er allerede godt dokumentert at Sem-Jacobsens hjerneforskning var finansiert av det amerikanske forvarsdepartement. Både parkinson-pasienter og psykiatriske pasienter ble brukt som «materiale» som del av et stressforskningsprosjekt. Sem-Jacobsen fikk mye av sin opplæring hos den kjente CIA-legen Robert G. Heath som ledet eksperimenter med blant annet LSD på krigsfanger, kriminelle, soldater og psykiatriske pasienter. Det er også dokumentert såkalt terapeutisk LSD-virsksomhet ved flere norske psykiatriske institusjoner. De mest kjente er: Modum Bad, Lier sykehus, Dikemark, Statens klinikk for narkomane Hov i Land. Det er og dokumentert at LSD-virksomheten ved Lier på mange måter var lik hjernevaskings-eksperimentene til CIA-legen Ewen Cameron. Jeg skal ikke inngå diskusjon om CIA har betalt regningen til de norske forsøk. Nevnes bør likevel at den ledende LSD-lege i norsk psykiatri, Gordon Johnsen, deltok på en CIA-betaltkonferanse i USA og berettet litt bråkjekt om at doseringene var langt høyere enn de «terapeutiske» aksepterte doser. Samme overlege Johnsen samarbeidet en viss periode med Sem-Jacobsen ved å sende «mislykkete LSD-kasus» til moderne hjernekirurgisk lobotomi med elektroder. Terapeutiske medikamenteksperimenter fant sted først og fremst sted på sinnssykehus med «større utvalg».
Et av de mest aktive norske sinnssykehus var Lier, hvor flere nye medikamenter ble prøvd ut og utviklet. Den moralske forpliktelse til legene på psykiatriske sykehus var i følge Lier sykehus: «å bistå den farmasøytiske industri i dens forsøk på å finne nye og bedre medikamenter.»
Ordet «behandlingsforsøk» er kanskje ikke helt dekkende for disse medisinske eksperimenter. Lederen for psykiatrisk avdeling for menn ved Ullevål sykehus, overlege Per Anchersen, betegnet sinnssykehusenes «behandlingsforsøk» som «terapeutiske eksperimenter» i en større artikkel «Farmakoterapi i psykiatrien» i Tidsskrift for Den Norske Lægeforening i 1958. Denne artikkelen inneholdt en alvorlig tilføyelse: «Referat i dagspressen forbudt»
Ledende norske psykiatere gikk inn for utprøving på større pasientgrupper og samarbeid med sinnssykehusene. Deres artikler er reservert den medisinske profesjon. Innsyn fra dagspresse var uønsket. Det samme mønster gjaldt Skandinavia forøvrig. Nordisk Psykiatrisk Medlemsblad har samme advarsel som artikler i tidsskrift for Den norske Lægeforening: «Referat i pressen af dette hæftes indhold frabedes.»
1960-årenes medikamentforskning var konsentrert på sinnssykehusene med finansiell støtte fra de største legemiddelfirma. Skandinavisk selskab for psykofarmakologi med ledende psykiatere ble sponset av diverse større multinasjonale legemiddelfirma: A/B Astra, A/S Dumex, F. Hoffmann-LaRoche og A/S H. Lundbeck & Co.
Hovedsaken her er det ble utført forsøk mot pasienter som ut fra et psykiatrisk symptombe-handlingssynspunkt ikke var ment å profitere på medikamentet de ble utsatt for. Den slags type forskning ble blant annet utført på Gaustad sinnssykehus.
Medikamentforskningen var i skandinavisk psykiatri som ellers i internasjonal psykiatri rettet mot alternative stoffer til Chlorpromazin (det første ledende «anti-psykotiske» medikament). Det ble forsøkt utviklet medikamenter som var mer effektive -det vil si som var mer såkalt antipsykotiske samtidig med at de ga færre «bivirkninger». Det som er interessant fra en etisk synsvinkel er at enkelte skandinaviske sinnssykehus satte i gang større eksperimenter tross viten om til dels direkte farlige skade-virkninger. Poenget i denne sammenhengen er ikke selve bruken av medikamentet, for det var jevnt over relativt utbredt i internasjonal psykiatri, men enkelte institusjoners utnyttelse av forsvarsløse innlagte til utprøving av forskjellige sider ved stoffet. Forskningsdesignet utsatte enkeltpersoner for store lidelser. Utprøvingen siktet mot hvilke tilstander medikamentet «passet best overfor.» Også innlagte med tilstander der det ikke ble forventet at de profiterte på medikamentet ble tatt ut til eksperimentering.
Enkeltpersoners vern om egen sikkerhet og integritet ble satt til side av hensyn til forsknings-messige interesser. De førende institusjoner på dette forsknings-område hadde også laveste terskel ved bruk av lobotomi. Blant disse kan nevnes Gaustad, Lier (Norge), Beckomberga, Sidsjøen (Sverige) og St. Hans og Middelfart (Danmark)
Trilafon var et annet neuroleptikum som ble diskutert på skandinavisk psykiater-kongress i 1958. Det ble henvist til eksperimentene på St. Hans der resultatet var akseptabelt tross at minst halvparten - 187 av 309 forsøkspersoner var blitt påført plager som parkinsonisme, tretthet, sikling og stivhet i muskulatur (Hansen m.fl., 1958:295). Tilsvarende Trilafon-eksperiment ble også gjennomført på Lier sykehus ved Drammen.
De psykiatriske medikament-eksperimentene var ikke «tilpasset» andre enn psykiatriens innlagte ofre. Unntaksvis ble det forsøkt utprøving av neuroleptika på «friske» mennesker, det vil si personale ved sinnssykehus. Et eksempel er forsøk med Plegicil på Ullevål sykehus ledet av psykiaterne Lehmann, Retterstøl og Sirnes. 97 innlagte og 5 ansatte var med i forsøket. Men forsøket med de 5 ansatte ble avbrutt:
«det skal til slutt nevnes at 5 av avdelingens personale tok 50 mg. Plegicil hver, peroralt. Resultatet overrasket oss. 4 fikk utpregede bivirkninger, høy puls, nasalstenose og sterk følelse av slapphet. De ble bleke, kjente seg arbeidsuføre og fortrakk fra avdelingen så snart som mulig. To av dem sov uvanlig lenge etterpå. Ingen lot seg overtale til å fortsette medikasjonen. Den femte merket ingen sikker bivirkning, bortsett fra at han etter ett døgns medikasjon med 150 mg. fikk høy puls ved anstrengelser og derfor sluttet. Dette selvforsøk rokker ved tilliten til våre undersøkelses-metoder, og da spesielt ved tilliten til de relativt lave funn av subjektive bivirkninger hos pasientene.» (Lehmann, Retter-støl og Sirnes, 1958).
Eksperimentene skjedde på forespørsel fra firmaet Pharmacia, Uppsala (Lehmann, Retterstøl og Sirnes,1958). Stoffet var allerede markedsført i Sverige, hvor det ble rapportert en såkalt gunstig effekt hos omlag to tredjedeler av de behandlede innlagte (Lehmann, Retterstøl og Sirnes,1958). Gjennomsnittsdosen for de innlagte var dobbelt så høy som hos de 5 ansatte som fikk avbryte eksperimentet (Lehmann, Retterstøl og Sirnes, 1958).
Psykiatrisk forskningslitteratur og årsberetninger ved sinnssykehus viser at stoffenes skadevirkninger tilsløres med tiltakende bruk av stoffene. Bivirkninger betegnes oftere som harmløse eller banale. Eksempelvis mistet mot slutten av 1950-årene tolv av 72 innlagte behandlet med neuroleptika på mannsavdelingen ved Dikemark sykehus sitt liv. I en meddelelse i Tidsskrift for Den norske Lægeforening ble det påpekt at de tolv døde var «kroppslig meget skrøpelige pasienter.» De fleste av disse nevroleptikaofrene fikk pusteproblemer. Om dette ble det uttalt:
«Spørsmålet om klorpromazin også hadde noen betydning for hosterefleksen i tilfellet med kvelning, er vanskelig å vurdere. I enkelte amerikanske arbeider drøftes mulighetene for at ataraxica nedsetter hoste- og svelgerefleksene, blant annet ved å trekke paralleller med plutselige dødsfall hos pasienter med hjerneskader.»
I følge beretninger fra medisinske fagtidsskrift synes neuroleptikaforskingen på sinnssykehus å ha kuliminert i løpet av 1960-årene. Det ovennevnte representerer kun toppen av et isfjell og er neppe av interesse for myndigheter og media. Det dreier seg jo om akseptert forskning og behandling basert på datidens normer. Å trekke disse eksperimentene fram i ettertid er lettvint etterpåklokskap? Så enkelt er det ikke. Det dreier seg om å påføre andre mennesker skade. Det visste man - slik som med den gamle lobotomien. I tillegg må det kunne spørres om at andre investerte interesser kunne ha gjort seg gjeldene i denne terapeutiske medikament-eksperimenteringen. Kanskje det grunnleggende problem ligger i den medisinske psykiatriske forklaringsmodell for menneskelig atferd? I følge Russeltribunalet om menneskerettigheter i psykiatrien er psykiatrisk forskning og behandling en arena for egne standarder som overskrider samfunnets anerkjente normer. Psykiatrisk determinisme frarøver mennesket både deres vilje og ansvar med kategorien «psykiatrisk pasient» som betyr en utradering av menneskelige og sivile rettigheter.
