Unntakslovene av 1950

Det lukkede systemet Jens Haugland kom inn i, og som han tar for seg i sin "Dagbok frå Kongens råd", var ettervirkninger av innmeldingen i NATO og Beredskapslovene av 1950.mmens dokument - giften i systemet:

Av Arne Jørgensen

Ot. prp. nr. 78 (1950)
1) Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og lignende forhold.
2) Lov om endring av lov om kontroll med post- og telegrafforsendelser av 24. juni 1915.

- Vi hadde ingen 5.-kolonne i Norge og myten måtte lages. Når en politisk opposisjon blir definert som agenter for et annet land, ja, da sitter giften i systemet.
Professor i statsvitenskap, Jens A. Christophersen på pressekonferansen om Hauglands bok.

Ja, giften satt i systemet da Jens Haugland kom inn i Regjeringen Gerhardsen i 1955 – der han i de åtte år hen satt der, ble vitne til foreteelser som for alltid vil stå som en skamplett i vårt lands historie. Ti1 det hører ikke minst overvåkningspolitiets forfølgelse av kommunister og andre venstreorienterte - som skjedde med full bistand fra DNAs partisekretær Haakon Lie og kretsen rundt ham. Selv om Haugland ikke berører det, hører det også til historien at den person som framfor noen la grunnen for myten om kommunistenes som ”5. kolonister », var daværende formann i DNA, statsminister Einar Gerhardsen.

Det skjedde gjennom hans Kråkerøy- tale i februar 1948 - der hen omtalte Norges Kommunistiske Parti og dets tilhengere som potensielle landsforrædere - fordi de hadde en annen mening om den sosialistiske omveltingen i Tsjekkoslovakia enn det sosialdemokratiet og borgerskapet i landet vårt stod for.

Ikke desto mindre; da regjeringen Gerhardsen høsten 1950, gjennom justisminister O.C. Gundersen, vel et halvt år etter at Norge, uten at saken var forelagt folket i valg, ble tilsluttet NATO -framla proposisjonen om innføring av de Beredskapslover Christoffersen omtaler, vakte det en storm av motstand og forbitrelse ut i folket. Hundrevis av organisasjoner og tusener av enkeltpersoner, sendte sine protester til i Stortinget. Ingen var i tvil om hvem Unntakslovene, etter diktat fra NATO-hold, var retter mot: Kommunistene og andre progressivt innstilte. Det var oppstartingen på en hysterisk antikommunistisk hets, etter mønster fra USAs mc- Carhyisme.

Juridisk sett var lovforslaget et makkverk, og virket som en utfordring på alle rettenkende mennesker. Likevel, i ly av en intens antikommunitisk hets, pisket opp i den toneangivende, sterkt NATO-orienterte presse,ble regjeringsforslaget om Unntakslovene vedtatt av Stortinget.

(Kommunistene var ikke representert trass i sine 102.000 stemmer ved valget). Det ble endog gitt fullmakt til , Kongen, dvs. regjeringen, å sette dem i kraft også i fredstid, uten Stortingets samtykke på forhånd, dersom regjeringen finner det ”nødvendig av hensyn til Rikets sikkerhet». At unntakslovene i løpet av de årene som er gått, ikke er iverksatt, er som Jens A. Christophersen viser til, ikke ensbetydende med at de ikke har virket etter sin hensikt; å spre kommunistfrykt. Etter Unntakslovens intensjoner var det også at overvåkingspolitiet, ivrig sekundert av Haakon Lie m.fl., tok til med sitt lysskye og udemokratiske spill - rettet mot kommunistene og andre som motsetter seg opprustning- og krigsforbered- elser.

At tiden forlengst burde vært inne til å flerne de såkalte Beredskapslover fra norsk lovverk, flerne “giften i systemet”, der dødsstraff endog inngår, viser følgende:

§ 1.
Om ”vilkårene for lovens anvendelse” heter det i prg. 1 i Odelstingsproposisjon nr. 78, år 1950:

”Bestemmelsene i denne lov kommer til anvendelse når riket er i krig. Når krig truer, kan Kongen (regjeringen - vår merknad) med samtykke av Stortinget bestemme at loven eller deler av den skal få anvendelse i hele landet eller i nærmere bestemte distrikter.

Det samme gjelder når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare som følge av pågående eller truende fiendtlighet mellom fremmede stater eller av andre grunner. (Vår uthevelse) Er Stortinget ikke samlet, og kan det ikke samles med tilstrekkelig hurtighet, kan slike bestemmelser treffes av Kongen.”

§2.
”Når denne lov helt eller delvis er gitt anvendelse, kan Kongen fastsette at bestemmelsene i andre lover som gjelder “i krigstid eller når krig er å frykte”, ”fra det øyeblikk noen del av den settes på feltfot i anledning av en utbrudt eller befryktet krig”, ”når den væpnede makt eller noen del av samme er besluttet satt på krigsfot”, eller i liknende tilfeller, også skal få sin anvendelse.”

Som vi ser: ”Når krig truer” kan unntaksloven, eller deler av den, settes ut i livet. Det samme gjelder ”når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare som følge av pågående eller truende fiendtligheter mellom fremmede stater, eller av andre grunner.” Det sier seg selv at selv en lokal konflikt mellom fremmede stater kan brukes som påskudd til å sette unntaksloven ut i livet. Verst er likevel ordlyden av ”eller av andre grunner.” I dette ligger bl.a. muligheten for at den til enhver tid sittende regjering kan proklamere unntakstilstand dersom for eksempel fagbevegelse lot sin reaksjon på dette eller hint kommer til uttrykk gjennom en politisk generalstreik.

§ 4.
Unntakslovens prg. 4 gir klar beskjed om hvem som overtar den utøvende makt og myndighet etter at unntakstilstand er proklamert: De militære sjefer, utlært og oppøvd ved NATO-skoler. Av denne paragraf framgår:

”På krigsskueplassen kan de militære myndigheter overta den øverste ledelsen av politiet og kan i så fall om nødvendig sette politiets embets- og ,tjenestemenn ut av virksomhet. Politisjef og politiinspektører ved militærpolitiet har samme påtalerett i borgerlige straffesaker som politimestrene i det sivile politi. Kongen kan bestemme at alt politi, enkelte politikorps eller politiet i visse distrikter skal innlemmes i de militære styrker. I den utstrekning det anses nødvendig for å fremme og trygge militære tiltak kan de militære myndigheter overta ledelsen også av andre sivile forvaltningsgrenser. Sivile tjenestemenn og ombudsmenn i stat og kommune skal gi de militære myndigheter den hjelp som forlanges..”

§ 12.
Under overskriften ”Forræderidomstol » heter det i prg. 12: ”Saker om forbrytelser mot den borgerlige straffelovs kapitler 8 eller 9 hvor den borgerlige påtalemyndighet vil nedlegge påstand om dødsstraff, kan etter beslutning av Riksadvokaten bringes inn for en forræderidomstol etter reglene i dette kapitel, hvis den mistenkte er grepet på fersk gjerning eller for øvrig under omstendigheter som ikke synes å levnetvil om hans straffeskyld, og at det av hensyn til rikets sikkerhets anses nødvendig at den skyldige uten opphold blir straffet...”

§ 16.
I prg. 16 heter det at ”Tiltalebeslutningen forkynnes straks": ”Ved forkynnelsen skal tiltalte få oppgave over de bevis som påtalemyndighetene akter å føre.

Domstolens formann skal straks oppnevne en forsvarer for tiltalte. Tiltalte har rett til å samrå seg med forsvareren. Forsvareren har rett (men ikke p1ikt -vår merknad) til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter og andre synlige bevis så vidt mulig senest dagen før hovedforhandlingen, men han kan ikke kreve dem utlevert med mindre rettens formann bestemmer det. Snarest mulig etter oppnevningen skal forsvareren tilstilles avskrift av sakens dokumenter for så vidt dette kan skje uten saksbehandlinger forsinkes.

Vil tiltalte eller hans forsvarer føre vitner eller andre bevis som ikke er oppgitt av påtalemyndigheten, skal dette uten opphold meddeles retten og påtalemyndigheten. Retten kan straks beslutte å avskjære bevisførsel som den tinner uten betydning for saken. Ellers avgjør retten hvordan beviset skal tilveiebringes. Den kan gi påtalemyndigheten pålegg om å foreta det som er nødvendig.”

Tiltale skal altså ikke selv kunne få velge sin forsvarer. Den skal domstolens formann oppnevne for .’-ham! Forsvareren gis rett til ”å gjøre seg kjent med sakens dokumenter”, dagen før hovedforhandlingen, men kan ikke kreve dem utlevert, hvis rettens formann motsetter seg det. Det sammen var tilfelle i nazitidens ”folkedomstol”, som dømte dødsstraffer på løpende bånd. Bevisførsel som tiltalte finner viktig for sin sak, kan avskjæres hvis forræderidomstolen“ finner det å vere ”uten betydning for anken”!

§ 19.
Det skal verken bli tid til “åstedsbefaring” eller videre undersøkelser av betydning for sakens utfall. I prg. 19 heter det nemlig:

”Sakens behandling må ikke vare mer enn 48 timer fra hovedforhandlingens begynnelse. Er det ikke avsagt dom innen denne frist skal saken heves”! Hvorfor dette hastverk er lett å forstå. Det skal forhindres at saken lekker ut, slik at en folkeopinion skal komme anklagede til unnsetning. Dette framgår også av:§ 20.

Her heter det:
”Blir saken ikke avvist eller hevet, avgjøres den ved dom som bare kan gå ut fra dødsstraff eller frifinnelse for tiltalte ved forræderidomstol. 711 dødsdom kreves enstemmighet (vanligvis 5 regjeringsutpekte embetsdommere - vår merknad).. Er dommen frifinnende, skal domsgrunnene bare gå ut på at det ikke er oppnådd enstemmighet for fellende dom. Dommen avsies og forkynnes straks. ”

Oppsiktsvekkende og sjokkerende (det er vel også meningen) er også de to neste paragrafer:

§ 21.
”Mot forræderidomstolens dommer, kjennelse og andre avgjørelser kan intet rettsmiddel anvendes.”

Og § 22
”Når dødsdom er avsagt skal den som regel straks fullbyrdes. Riksadvokaten kan dog bestemme at fullbyrdelsen skal unnlates eller utsettes. Er fullbyrdelsen ikke skjedd innen 24 timer fira domsavsigelsen, bortfaller dommen.”

Ser man det: Ingen appellrett verken til Høyesterett eller regjering! Bare riksadvokaten kan aller nådigst gi beskjed om at “fullbyrdelsen” skal unnlates eller utsettes. Men for å få det hele til å virke med hurtigtogsfart, og at dødsmaskineriet skal få “maksimal kraft” må fullbyrdigelsen” skje innen 24 timer. Og da skal følgende finne sted etter følgende oppskrift:

”Dødsstraff fullbyrdes ved skyting fra en sluttet tropp av minst 10 politimenn under ledelse av politimesteren eller i hans sted en annen politiembedsmann og i nærvær av en lege. Forsvareren og i tilfelle en prest som har beredt domfelte døden, har adgang, likeså representanter for offentlige myndigheter som politimesteren gir tillatelse. Fullbyrdelsen skjer under utelukkelse av offentligheten.

Protokoll over handlingen føres av politimesteren eller hans stedfortreder. Nærmere regler om fullbyrdelse av dødsstraff etter denne paragraf, og om hvorledes det skal forholdes med liket, gis av Kongen eller den han bemyndiger.”

Under krigen husker de som er gamle nok til det; teksten som grinte mot oss fra vegger og portstolper, satt opp av tyskerne og deres medhjelpere: ”Skutt blir den.”