Londonregjeringens og
NKPs krigspolitikk

Ifølge Goebbels arbeidet hele Europas produksjonskraft for Tyskland i 1941. Han hadde tilnærmelsesvis rett. Under pseudonymet ingeniør A. Nordmann skrev Helge Krogh i Stockholm om 6. kolonnen i Norge.

Av Storm Halvorsen

Her et kort utdrag: «For den tyske krigføring spiller den del av motstandsbevegelsen som vesentlig ligger på den ideologiske front en forsvinnende liten rolle. Wehrmacht og dermed naziregimets altoverveiende interesse i Norge er den krigsviktige norske industri. Samtlige bedrifters kapasitet utnyttes maksimalt og gir sine eiere større gevinst enn noen sinne.

Når det heter at hjemmefronten omfatter alle grupper av befolkningen, er dette tross alt ikke en hundre prosent sannhet. En gruppe mangler: de industrielle, gruvenes og storbedriftenes ledere og eiere. Dette er et faktum. Et annet er at den samme gruppe, de industrielle, har samarbeidet med hjemmefronten, og samarbeidet godt. Men et tredje faktum er at de industrielle har samarbeidet med tyskerne, og dette samarbeid har krysset hjemmefrontens kamp og innbrakt den tyske krigsmakt stor gevinst.

Disse industrielle er i sine egne og majoritetens øyne utmerkede patrioter og jøssinger. I Hjemmefrontens ledelse er de godt representert ved jurister, forretningsfolk og ingeniører som alle har anseelse som uklanderlige nordmenn. De har med store pengebidrag støttet motstandsbevegelsen, og fra dem utgår i mange tilfelle de paroler Hjemmefronten med livet som innsats arbeider etter. Disse paroler spres lojalt av hele den illegale presse, som hittil bare sporadisk har tatt opp spørsmålet om sammensetningen av den såkalte hjemmefrontledelse og det grunnlag den bygger på. Men hittil har ingen av disse paroler gått ut på at den krigsviktige industri skal saboteres. Industrien har hele tiden arbeidet videre under sin kyndige og erfarne ledelse - der har man unngått enhver friksjon, der måtte arbeidsrutinen vernes og arbeidstakten forseres.»

Selv om det er et billig poeng, kan jeg ikke avstå fra å bemerke at det er enkelt å sitte trygt i Stockholm og være kraftpatriot. Furubotn ville også ha en aktiv krigspolitikk. I motsetning til mange andre levde og kjempet han i Norge under hele krigen. Her er et kort utdrag av hans brev til Nygaardsvold datert 20. oktober 1941:

«De naive og negative trekk i den passive motstandspolitikk, i hvert fall slik den er blitt praktisert hos oss, kommer bl.a. til uttrykk deri, at den omtrent utelukkende rammer bare ett område av Hitler - Tysklands krigspolitikk, nemlig nazifiseringen, men ikke de mest sårbare områder, som nå uten tvil er produksjonen og okkupasjonshæren, okkupasjonshæren tatt i videste forstand. Vi står overfor det faktum i Norge i dag, at alle produktive krefter produserer for Hiter-Tysklands krig og krigsmål og at dets relativt fåtallige okkupasjonstropper forblir uantastet.»

Mens Krogh nærmest setter landssvikstempel på borgerskapet, synes Furubotn å slite med å få terrenget til å stemme med kartet. For han som marxist forelå det en situasjon hvor arbeiderklassen skal spille den avgjørende rolle. I motsetning til Krogh synes han å ha oppdaget at arbeiderklassen var like uvillig som andre klasser til en mer aktiv motstand. Det er dessuten en sterk undervurdering av arbeiderklassen i Kroghs resonnement idet han utelukket at arbeiderne hadde muligheten til å sabotere sine arbeidsplasser mot bedriftseierne og bedriftsledelsens ønske.

Natten til 24. november 1944 ble det gjennomført en aksjon mot skip på Aker og Nyland hvor i alt ca. 50 000 tonn ble satt ut av spill. Samtidig ble dokkport og den største krana på Aker, ett stillverk på Alnabru og to stillverk på Lillestrøm samt en registreringsmaskin i Fram-gården ødelagt.

Aksjonen ble ledet av «Pelle» og var en NKP-aksjon. Det ble lagt vekt på at arbeidstakerne på de nevnte steder skulle medvirke, men så vidt jeg vet deltok de kun i forberedelsene, og var brakt i sikkerhet før objektene gikk i lufta. På den måten fikk man praksis til å stemme med teorien om arbeiderklassens ledende rolle i motstandskampen. Faktum er at hovedtyngden av Pelle-gruppa var rekruttert blant ungdom i Ullevål Hageby som den gang var et typisk borgerlig miljø. 9 av disse ble henrettet i februar 1945.

I etterkrigsårene er jeg blitt kjent med noen av gruppas medlemmer. En av dem, som er næringsdrivende i en småby, nektet plent å bli omtalt da gruppas historie ble skrevet. Han fryktet at det kunne skade hans næringsinteresser. De andre har «fått tilbakefall » til sine foreldres borgerlige holdninger, og når de møtes en gang i året, er det kun for å mimre. Det er forståelig at det kunne føles litt bittert når det gode borgerskap skumlet om at de var med på å forberede kommunistenes maktovertakelse i Norge. Man må også ha en velutviklet humoristisk sans for å more seg over at da en av båtene som ble senket under ovennevnte aksjon ble hevet etter krigen, ble den døpt Max Manus.

Den passive linja var ikke som Helge Krogh syntes å mene, borgerlig, kapitalistisk tilpasning til naziregimet, men selve Londonregjeringens strategi. Etter påtrykk fra regjeringa i London skriver «Fri Fagbevegelse» den 4. juni 1942 om tvangsutskrivinga:

«Vi vet at de fleste helst vil nekte å arbeide for fienden og i stedet forsvinne fra heimstedet og ta på seg de ofre dette medfører. I de tilfeller dette vil ramme de pårørende, vil vi likevel fraråde en slik framgangsmåte. Enslig stilte som mener seg i stand til å unngå de tyske og norske nazistiske «myndigheter », står sjølvsagt i en noe annen stilling, men gjennomføring av en alminnelig arbeidsnekting vil bare føre med seg nye bølger av overgrep og terror og vil således ikke styrke den norske fronten i dag». Etter nytt påtrykk fra regjeringa går «Fri Fagbevegelse » den 1. august 1942 over til en mer aggressiv polemikk: «Arbeiderne, såvel som den øvrige norske fronten, har bøyd seg for maktbudet og trusler om standrett. - Enkelte uansvarlige kretser har i de siste ukene slått til lyd for en mer aktiv taktikk, - at en med andre ord skal bryte med den passive motstands linje som hittil er fulgt. Vi må på det innstendigste advare mot at en lytter til andre paroler enn de som gis her i «Fri Fagbevegelse » eller av andre ansvarlige instanser. Situasjonen i dag innbyr ikke til eksperimenter. Aksjoner iverksatt av enkeltpersoner eller snevre kretser, vil bare føre til ulykke og hemme den frigjøringsstrid vi står midt oppe i. Kampen her heime må nødvendigvis stå i nøyeste samsvar med situasjonen ute. Før de avgjørende begivenheter som varsler sluttkampen, og det endelige nederlag for nazismen er inntrådt, kan heller ikke signalene for vår kamp vesentlig endres.»

I en radiotale «Til det norske folk» av statsminister Nygaardsvold, inntatt i «Norsk Tidend» for september 1942, heter det bl.a.: «Under de rådende forhold, retter jeg en inntrengende appell til alle om å avholde seg fra individuelle aksjoner som ikke tjener noen fornuftig hensikt, men som bare vil føre til skjerpet terror fra quislinger og tyskere. Regjeringa har konsekvent inntatt denne holdning, og vi er fullt overbevist om at alle ansvarlige kretser i Norge er enig i den. Påkjenninga kan bli enda mer voldsom i tida framover enn den har vært hittil, og det skal sterke nerver til å bære den. Regjeringa ber alle landsmenn om å holde fast ved den linje som hittil har vært fulgt, og å unngå enhver ubesindig opptreden, som bare vil bringe gode nordmenns liv og hele vår nasjonale sak i fare.»

Londonregjeringen var også motstander av allierte raider mot norskekysten fordi de medførte represalier mot befolkningen. Oslogjengen og tungtvannssabotørene sto direkte under britisk kommando. De måtte legitimere sine aksjoner med at alternativet var bombing med langt større tap for sivilbefolkningen.

Regjeringens krigspolitikk var ikke meget forskjellig fra resten av de okkuperte land i Vest-Europa. En dansk politiker uttrykket det slik: «Vår politikk er å komme igjennom denne vanskelige tid med minst mulig tap av danske liv og dansk eiendom». For å oppnå dette gikk danskene svært langt på tilpasningslinjen når de sluttet seg til antikomintern- pakten og internerte danske kommunister.

I Frankrike var situasjonen vanskeligst. Ved nederlaget i 1940 var marskalk Petain visestatsminister. Han sluttet våpenstillstand med tyskerne og lot seg utrope til statssjef i den ikkeokkuperte sone med residens i Vichy. Det er liten tvil om at størstedelen av det franske folk, og den franske administrasjonen i koloniene sluttet opp om hans «realpolitiske» linje. Krigen syntes tapt, og det gjaldt å redde stumpene. For Frankrike var frigiving av krigsfangene også et viktig spørsmål.

Det sier seg selv at i en slik situasjon blir et oppgjør med svikerne umulig. Petain ble riktignok dødsdømt, men benådet til livsvarig arrest. Hans medarbeidere beholdt sine posisjoner i samfunnet. Fordi tyskerne var dumme nok til å avsette administrasjonsrådet og innsette Quisling, slapp vi dette dillemma, og vi kunne gjennomføre et landssvikoppgjør som vi i etterkrigstiden sier oss så stolte av. At passivt medlemskap i NS var bistand til fienden i strafferettslig forstand, vil vel de fleste i dag sette et spørsmålstegn ved. Selv om ingen forsøkte å lage en juridisk konstruksjon som gjorde seksuell omgang til bistand, straffet vi jentene og deres avkom mer enn tilstrekkelig. Jeg tror det er lettere med en forsoning hvis vi har som utgangspunkt at det i 1945 forelå en revolusjonær situasjon som nødvendiggjorde et oppgjør.

Bortsett fra kommunistene, var det ingen andre politiske partier hverken hos oss eller resten av det okkuperte Europa som var villige til å føre en krigspolitikk som svekket Tyskland og Italias potensial (kanskje med Polen som unntak). Den britiske regjering og krigsledelse støttet NKPs politikk fullt og helt. Med et nøytralt Sverige som ryggdekning, hadde Norge minst like gode forutsetninger som Jugoslavia til å føre en partisankrig. Når vi vet at den kostet Jugoslavia ca. 10% av befolkningen, og at vi med en slik krigføring kunne få tap i størrelsesorden 300 000 i stedet for 10 000 vil vel de fleste i ettertid si seg glade for at NKP ikke fikk gjennomslag for sin linje. Det er imidlertid intet grunnlag for påstanden om at kommunistene hadde andre krigsmål enn å bidra til å knuse Hitler-Tyskland og fascismen. At denne politikk ville styrke deres posisjon etter krigen; er en sak for seg.

I koloniene var det nærliggende å se sin fiendes fiende som sin venn og allierte, som Irland under 1. verdenskrig. For kommunistene gjaldt parolen: Tyskland og Japan først. Kommunistene støttet ikke oppstander mot engelskmennene i India, og samarbeidet ikke med de japanske okkupanter i de franske og hollandske kolonier. At deres etterkrigsmål var full frigjøring fra kolonimaktene påvirket ikke denne kjensgjerning. Sosialisters langsiktige mål er å omdanne samfunnet i sosialistisk retning. Dette er fullt legitimt og rettferdiggjør ikke den mistenkeliggjørelse NKP var utsatt for fra regjeringen og hjemmefrontens ledelse med hensyn til krigsmål.

Oslo, den 7/1-04