TANKER FRA ”LIVET I VILLMARKEN”

(Nr 3 - 2011) NÅR EN BOR I DISTRIKTS-NORGE, KJENNES DET AV OG TIL UT SOM OM EN BOR I ”VILLMARKEN”.

AV MARI-ANNE HOFF
Mens folk i sentrale strøk, uten å fintenke på om de har korrekt stillet klokke eller ikke, bare kan plassere seg på første og beste buss-stopp og deretter bli fraktet noenlunde greit dit de måtte ønske, må en i Utkant-Norge ha tilgang på et assortert utvalg av rutehefter, gjerne i tillegg kontakt med noen med pedagogisk innsikt i ruteprodusentenes innerste tanker, i hensikt å forstå hva rutetabellene EGENTLIG prøver å si oss. En bør videre ha et godt kart i stor målestokk, samt være utrustet med tålmodighet inntil det absurde.

Noen eksempler
Skribenten bak disse frustrerte linjer befinner seg på ei øy akkurat der Sør-Norge slutter. Ferjeforbindelse kom i 1964. En stor begivenhet, jo da, men nesten ingen hadde bil, så mange av innbyggerne brukte ikke nykomlingen så ofte. Lokalbåtene, som på sin ferd til småbyene Namsos og Brønnøysund var innom ti-tallvis med småsteder, gikk ganske raskt ut på dato når den nye tid kom og folket skulle reise landvegen. Sjøvegen har alltid vært kystens snarvei, men fokus flyttet seg tungt over mot vei etter som tida gikk.

Tiårene kom og gikk
Folketallet i den vesle kommunen gikk ned, i takt med det som skjedde i distriktene for øvrig. Status mange ti-år etter krigens slutt: Halvert folketall. Ny ferje har med pomp og prakt blitt innviet to ganger, mens ferjeruta har vært ganske stabil i mange år. Første sjanse til å trå på fastlandets jord er hverdagene kl 07.10, etter en reise på tjue minutter. Greit nok, men i villmarken går sysselsettingsmulighetene ned, og entusiaster som ønsker å bosette seg på øya prøver seg med jobb på fastlandet. Norges minste by ligger 54 km med svinger og dels telehiv sør-vestover. Entusiasten pusser brillene, skrur på bilradioen og durer i vei. Men akk skjebne! Mye arbeidsliv er i gang fra klokka sju, også i villmarkes omgivelser! Vår vonbrotne patriot innser med et dypt sukk at her blir det ukependling i stedet.

Småbyen Rørvik
ligger nøyaktig 22 km nord-vest for Norges minste by. Enkelte prøver seg med dagpendling hit. Tettstedet har over to tusen innbyggere, og en rekke små og halvstore bedrifter i et bredt spekter av bransjer. Vår patriot innser at når han ikke rekker fram til arbeidstid på morgenen i Norges minste by, nytter det lite å kjøre tjue minutter lenger. Inntil for et års siden gikk det hurtigbåt på strekningen, som var på Rørvik til kl åtte. Den som klarer å finne en arbeidgiver som kan ta i mot arbeidskraft fra det tidspunkt, øyner håp! Det er bare til fylkespolitikeren går opp i rollen som miljøaktivister og bestemmer at den fylkessubsiderte båten skal sette ned farten fra 30 til 25 knop. Vår ivrige ukantboer henger fortsatt med, men sukk, for å rekke Trondheimsbussen på Namsos kl 09.30, må båten starte fra øya kl 06.35, tredve minutter tidligere enn før! Utkantboeren fortviler, tolv timers dag hjemmefra for 7,5 times jobb?

I villmarken er det lite kultur. Beboerne motiverer seg en gang i blant for høyverdig påfyll av sang, musikk, kino og hva det måtte være. Igjen er en for langt unna. Mye bra i så henseende foregår i regionhovedstaden. Dit er det 15 mil, ja vel, men hva gjør en ikke for en god konsert? Nå er det like før gråten tar vår helt fra distriktet! Nesten samme hva han peiler seg inn på av kulturelle happeninger som han føler vil løfte hans enkle liv i distriktet til nye høyder, så rekker han ikke å få med seg arrangementet før han må gi seg på heimvei for å rekke siste ferja, som ubønnhørlig siger fra land fem på elleve om kvelden!

Vår patriot går i tenkeboksen, hva nå?

Del artikkelen: