Akademisk tøv og lurvete regelverk

(Christian Larssen - nr 23 - 2010) Jeg har lite til overs for skjellsord i politisk debatt. Høyt støynivå og grov kjeftbruk er for meg ofte ensbetydende med kunnskapsmangel og følgelig fravær av overbevisende argumenter. Alternativet kan selvsagt være verre: Da går det mer på bristende selvkontroll, hva nå det måtte skyldes.

Men fenomenet interesserer meg, og jeg blir eksempelvis nysgjerrig når jeg leser et intervju i Klassekampen med en av vår tids selvbestaltede politiske orakler, professor Bernt Hagtvedt:

“Når samtalen glid inn på bødlene til kommunismen, får Hagtvedt et ilsk blikk. Han reiser seg opp frå stolen, fekter og gestikulerer med hendene, og blir høgrøsta”. Får vi vite.

Og fra denne fektende gestalten flommer følgende akademiske skyllebøtter ut over omgivelsene: “Che Guevara var en halvfaen”. En banal revolusjonsromantiker og kvinneundertrykker. Han var dessuten “en inkompetent finansminister under Castro”. Han skrev en lærebok i geriljataktikk som han selv syndet imot, ifølge professoren som på utpusten får formidlet at også Trotskij var en “halvfaen” . ( Så fikk de den de som trodde det var mer stuerent og være trostkist enn leninist.)

For Lenin stakkar nådde ikke opp til verken kvartfaen eller halvfaen. Han var ikke mer enn en “tråkig figur“, et vandrende symbol på en “fasttømret teori”. Her dytter vårt hjemlige orakel kollegaen Bertrand Russel foran seg som sannhetsvitne.

Det er jaggu ikke dårlig. Vi møter “multiprofessoren” som med store bokstaver - bramfritt - har opphøyd seg selv til overordnet ekspert på et bredt spekter av samfunnsspørsmål. Det være seg psykologi/psykiatri - økonomi - geriljastrategi, og endelig: leninisme.

Det er greit nok hadde han levd opp til sitt påstått grunnleggende demokratiske sinnelag og sagt seg villig til å møte motekspertise. Men nei. Ikke Bernt Hagtvedt. Han forbeholder seg retten til å spre søppel i sin akademiske bakgård uten forstyrrende innspill fra annerledes tenkende.

Et fremstøt fra forfatteren Jan Myrdal om å få møte allviteren i ringen etter å ha blitt “rævkjørt” på godt hagtvedts vis ble arrogant avvist: Professoren lot seg ikke trekke ned på det nivået som maoisten Myrdal nødvendigvis ville befinne seg, må vite. Det var under hans verdighet.

---------

Verdighet er det derimot lite av i en rettssal i Oslo for tiden der to fremtredende ex-stortingsrepresentanter sitter tiltalt for å ha tusket til seg en gullkantet stortingspensjon som de ifølge påtalemyndighetene ikke var berettiget til. Og i dette tilfellet er det ikke snakk om noen NAV-kroner som en og annen idiot til tider tror det lar seg gjøre å stikke vekk gjennom lurearbeid i en sykmeldingsperiode.

Nei. Dette er proffe saker. Den ene har ifølge aktoratet hatt en inntekt på en halv million kroner, og den andre om lag to og en halv millioner, i tillegg til pensjonen. Begge påberoper seg å ha handlet i god tro. Det kan godt tenkes, men det taler ikke til deres fordel at de som tidligere folkevalgte hevder å ha vært uvitende om et lovverk de to - og deres stortingskolleger - har vedtatt. Særlig det forhold at systemet stort sett er bygd på tillit - og med beskjedne kontrollrutiner, skulle tilsi at man ikke gjorde forsøk på å tøye grensene.

I skrivende stund vites ikke om de to blir dømt. Det kan godt tenkes at kobbelet av vitner - fra Gro Harlem Brundtland, via Kjell Bondevik og andre tidligere toppolitikere med talens makt i sin munn - greier å prate sine tidligere kolleger ut av klemma. De bærer alle på samme ansvar for at regelverket lar seg tolke i hytt og vær. I så fall vil de to kunne ta med seg sin gode tro og forlate rettssalen fri og frank, og uttrykke lettelse over at rettferdigheter har skjedd fyldest.

Men det er av mindre betydning. Rettsaken har gitt oss et nytt innblikk i hvilke lurvete regler våre fremste folkevalgte har vedtatt for seg selv.

Mens folk flest lever under et strengt kontrollregime og utsetter seg for betydelige straffer ved å snike til seg uberettigede kronestykker i form av urettmessige trygder og pensjoner, har de samme lovmakere vedtatt et lovverk for seg selv med betydelig tolkningsmuligheter som nærmest er illusorisk hva kontroll angår.

Derfor kan det godt tenkes at de to - og dermed et ukjent antall andre politikere - vil bli frikjent. Lovens bokstav er ikke slik formet at det de har gjort rammes av paragrafene. Men om de vil bli betraktet som uskyldig blant folk flest, er en annen sak. Mangt tyder på at vi er inne på et område der jusen og vanlig folks rettsoppfatning spriker betydelig.

Generelt er det farlig hvis et samfunn har et lovverk som oppfattes som urettferdig og tilgodeser enkelte grupper. Og ekstra farlig er det hvis det fester seg mistanke om at politikerne snekrer paragrafer som er til gunst for seg selv. Derfor vil rettsaken mot de to uansett ende med en “dom” mot systemet, og dermed generelt mot lovmakerne. Frikjenning av de to eller ei. Paragrafene vil bli endevendt. Systemet våger ikke en ny rettssak mot politikere som har handlet i god tro.

Del artikkelen: