Norsk krigsdebatt

(Christian Larssen - nr. 10 - 2011) Norge driver og bomber i hjel folk i Libya. Angivelig i FNs navn. I selskap med krigsglade nasjoner som USA, Frankrike og Storbritannia sender vi dødsmaskiner inn over den nordafrikanske ørkenen.

Som en av en håndfull nasjoner hevder vi lojalt å følge opp FNs bud i denne konflikten. Det hjelper lite at samme FN ber om umiddelbar våpenhvile. Pytt, pytt. Vi tolker et omstridt FN-vedtak som vi vil. Vi alene vite. Vi i vesten, vi som er dus med verdens fremste brukere av global vold i “demokratiets tjeneste“.

Denne forunderlige krigen - som angivelig ikke er noen krig - støttes av et samlet storting. Det finnes ingen parlamentarisk opposisjon mot den første krigen Norge deltar i etter 1945. Samfunnets spisser - dets ledere på alle plan - lukker riktignok øynene, snur seg vekk og hevder hårdnakket at noen krig har de da aldri hørt om. I skjønn forening, arm i arm, opptrer politikertoppene fra FrP og Høyre til SV med budskapet om at de kun har gjort en fredsbragd: De har forpurret et angivelig massemord på sivile. Javel? Med hvorfor mer bombing da?

Kan det virkelig være noe i påstanden om at det slett ikke er sikring av libyske sivile som er hovedmålet, men i stedet sikring av gigantiske oljereserver?

Opplever vi den samme moralen i Libya som andre steder i verden: Vi tåler så inderlig vel vennligsinnede diktaturer med baklomma full av oljepenger, men slår lynkjapt til i demokratiets navn dersom samme diktatur skulle gjøre seg ugrei i Washington, Paris eller London? Er det eksempelvis virkelig noen som i ramme alvor vil hevde at Saudi-Arabia er et demokrati? Hvis ikke, hva kan det skyldes at dette landet, blant andre reaksjonære kongedømmer, sitter i losjen i selskap med vestlige demokratier så snart det er anledning til å vise seg fram?

Nå er det egentlig ikke helt sant at vi ikke diskuterer krigen i Norge. Nylig diskuterte norske politikere og mediafolk krigen så det skummet. Snedig vinkling rett nok, men likevel: De føyk i tottene på hverandre og ikke minst regjeringen. Av den enkle grunn at Kongen ikke var invitert til en seanse der medaljer ble festet til norske uniformer. Det var statsministeren som alene ville ha æren av å pynte norske uniformer med Krigskorset må vite, selv om vi ifølge samme statsminister aldeles ikke deltar i noen krig. Forstå det den som vil. Den som synes det smaker kokkelimonke har min fulle støtte.

Det kan godt tenkes at Kongen ble fornærmet. Hva vet jeg. I så fall stiller jeg meg meget forståelsesfull også til det. Jeg har alltid levd i den visshet at det nå en gang var en av Kongens oppgaver å feste pynt til ymse bryst for ymse innsatser. Og etter rabalderet er dette tydeligvis forsatt tilfelle. Statsministeren og regjeringen tapte denne krigen. De måtte bokstavelig talt krype - ikke til krigskorset - men iallfall til korset. Kongen er tilbake på arenaen. Og med den iver etter å bombe og lage annet krigsstøy utenfor våre grenser som norske regjeringer har vist de siste årene, tyder mye på at den kongelige arbeidsbelastning vil bli økende.

Apropos krig. Norske aviser har vært en smule opptatt av at Fremskrittspartiet har vært samlet til landsmøte nylig. Og her har det visst heller ikke bare vært fred og idyll. Rett nok gjorde partilederen i sin åpningstale et stort nummer at av Norge ikke skal være verdens sosialkontor. Ert klassisk politisk røykteppe, spør du meg. Jeg har aldri hørt et pip om at kongeriket skulle vie seg til slik sosial virksomhet. Følgelig er slikt skvalder kun egnet til å røyklegge internt ubehag og fokusere på noe tull som kan samle troppene.

Jeg vet ikke om det vil lykkes også denne gang. Man skal ikke se bort fra at Frp nok en gang greier å hausse opp stemninger som har lite med et kommunevalg å gjøre, men som til gjengjeld gjør partiet gjenkjennelig som Karl I. Hagens klassiske populistbevegelse.

Men det KAN også skje at de siste måneders gallupsvikt for partiet er et signal om at det KAN rakne. Sviktende oppslutning gir energi for interne konflikter. Da kan det
begynne å svinge i norsk politikk. Det begynte allerede før landsmøtet da partitopper begynte å krangle om et forslag fra Nord-Trøndelag om å svekke arbeidsmiljøloven, blant annet ved å innføre 13-timers normal arbeidsdag, dobling av antall tillatte overtidstimer og fjerning av alle bestemmelser om betaling for overtid.

For den frelste liberalist skulle dette være manna fra himmelen som landsmøtet kunne vedta med trampeklapp. Men var det så vel: I kjent klassisk stil ploppet det opp grunnleggende uenighet om et tema som tradisjonelt har symbolisert et klassisk skille mellom høyre- og venstresiden på den politiske skalaen.

Fra sidelinjen sett var konflikten tydelig og behagelig: Det ble avdekket grunnleggende uenighet mellom liberalister og mer moderate krefter. Tidligere når slike “kriger” har brutt løs i dette partiet har det endt med splittelse og eksklusjoner. Og hva kan vi vente oss denne gang?

Det lyder lovende når lederen av Finnmark Frp før landsmøtet gikk rundt og gledet seg “til å stemme forslaget nord og ned“. Det gikk alt for langt i å uthule arbeidstakernes rettigheter. “Det skjønner alle som har jobbet litt selv,” kom budskapet fra det kalde nord.

Ai ai. Dette tegner bra. Her står en fylkesleder i partiet fram og insinuerer at et samlet fylkesparti knapt har deltatt i yrkeslivet før de setter seg ned og komponerer tøv til
landsmøtet. Dette kan da bare gå en vei??? Iallfall kan det bli en artig krig.

Del artikkelen: