Politisk selvmord

(Christian Larssen - nr. 19) Fra tid til annen kan en bli vitne til heftige og standhaftige forsøk på å begå politisk selvmord. For “ondskapsfulle” bisittere kan det selvsagt ha en viss underholdningsverdi. For andre, med varmere følelse for aktørene, kan det smerte å følge slike dramaer. Nå skjer det igjen. Og denne gang i SV. Det skal en ikke undres over etter at partiet med åpent sinn gikk inn i rollen som juniorpartner i regjeringen Stoltenberg. En manøver som - nærmest over natten - resulterte i et politisk hamskifte av dimensjoner. Egentlig tror jeg vi kan snakke om norsk etterkrigsrekord i politiske kolbøtter. 

Det dreier seg om fredspartiet som ganske umiddelbart ble et krigsparti. Det var anti -NATO-partiet som kjapt ble løpegutt for USA. Det er snakk om et nyfrelst regjeringsparti som med fynd og klem stupte ut i et gigantisk innkjøp av amerikanske krigsfly. Milliardene skal trille med det tidligere fredspartiet som pådriver.

Det dreier seg videre om miljøpartiet som bygde mye av sin politiske image på støtte til lokale aksjoner, men som nå lot seg dressere av Ap og Sp, og dilter lydig etter to av våre minst profilerte miljøpartier.

Det dreier seg videre om sosialistpartiet som lot seg sosialdemokratisere i så stort monn at man - som regjeringsparti - aktivt medvirker til at våre oljemilliarder blir sentrale aktører i en internasjonal pengegalopp.

Det er også partiet som vraket prinsipper på pragmatismens alter og som flokket seg bak en ordførerkandidat i hovedstaden som ikke så forskjell på å være byråkrat og politiker. Som var villig til å legge ned Aker sykehus og stemte for masseoppsigelser ved Oslo universitetssykehus for å spare penger. Det siste førte til at tidligere nestleder, Rune Slagstad, meldte seg ut.

Slik kan jeg fortsette. SV er partiet der roret ble lagt på tvers, og der ledelsen styrte ufortrødent etter en ganske annen kurs enn hva tilfellet har vært i nærmere førti år.
Det sier seg selv at slike rokader ikke kunne la seg gjennomføre uten reaksjoner.

Det er generelt merkelig at de toneangivende kreftene i partiet var så blottet for politisk teft at de ikke så dette.

Det hører tross alt med til den politiske ABCen at oppslutning om et politisk parti bygger på at medlemmer og velgere stort sett er enige i den politikken som partiet har markert seg på. Det betyr ikke at velgerne lojalt står bi hvis partiet plutselig ikke er til å kjenne igjen. Da kan det rakne, og det er denne skjebne som nå synes å ha rammet SV.

Dagens utgave er ganske enkelt ikke gjenkjennelig. Og ble det i stadig mindre grad gjennom valgkampen. Resultatet ble at SV havnet på 4.0 prosent. Det er det laveste nivå siden 1979.

Nå skal man være forsiktig med å spå et partis endelige død. Etter krigen er det knapt et politisk parti av noen størrelse som har trukket sitt siste sukk her til lands. Og for SV ligger selvsagt håpet i nye krefter og ny politisk kurs. Kristin Halvorsen har - ved å signalisere sin avgang - åpnet for muligheter. Spørsmålet er i hvilken grad dette er gjennomførbart som juniorpartner i regjeringen.

Skal vi spå noe om SVs skjebne, vil vi tro vi står overfor en sosialdemokratisk sammenslåing. Det er iallfall åpenbart at det ikke lenger er prinsipielle eller andre betydelige politiske forskjeller mellom Ap og SV som kan hindre en slik prosess.

Når SV-ledelsen uttaler seg kan en bare ane nyanser i budskapet sammenliknet med de toner som kommer fra Youngstorget.
NATO er ikke lenger noe problem. Det er like mange NATO-motstandere i Ap (AUF) som i SV. EU er heller ingen betydelig barriere mot sammenslåing. I AUF står nei-siden like sterkt som i SV.

Det er lenge siden SV snakket om sosialisme. På denne sektoren har utviklingen i partiet vært forbløffende lik storebrors historie. Begge partier er i tillegg hengivne USA-medspiller i den globale maktkampen, og vi har tidligere registrert at miljøprofilen til SV er betydelig bleknet.

I det hele ser det ut som om SV er inne i en periode der man bevisst akter å begå selvmord. Det er i alle fall ingen tegn som tyder på at det finnes ambisjoner om et videre liv som venstresosialistisk parti. Hele strategien - i den grad den finnes - legger opp til at partiet skal holde fast på sin nye image som et pyntelig rosa sosialdemokrati. Da er loddet kastet. Vi har ganske enkelt ikke plass til to sosialdemokratiske partier.

Forsøk på en slik partistruktur vil ende med at det minste tørker ut. Det er det vi allerede aner konturene av.

Så får vi se om vi står overfor et oppbrudd med slamrende dører, eller om det som finnes av en venstrefløy lar seg temme stille og fredelig. Uansett står norsk venstreside foran betydelige endringer i årene som kommer.

I så måte er denne ukas valgresultat et nytt kapittel i rekken av flere som skal skrives før vi får vite skjebnen til Finn Gustavsen og Hannah Kvanmos gamle parti.

Del artikkelen: