Partier på billigsalg

(Christian Larssen - nr. 20 - 201!) Denne uka har jeg opplevd noe jeg aldri i mine levedager ville ha trodd var mulig: Vi har fått to partier på billigsalg. Først SV som offentlig gikk ut og ropte om hjelp etter å få noe å gjøre etter valgnederlaget. Det ble kanskje ikke sagt ordrett slik, men budskapet var ikke til å ta feil av:

Hei folkens! Vi har et parti med mange tusen medlemmer. De er vant til å stå på, og gledes over intellektuelle debatter. Foreløpig har vi ingen leder, men det ordner seg nok. Kandidater har vi i fleng. Gode kandidater. Heldigvis er de ikke er marxister - slik de muligens var i sin ungdom.
Vi er også usikre på hva vi skal bruke partiet til. Men vi finner nok på noe. Særlig hvis velgerne våre hjelper oss. Derfor dette oppropet. Hvis det kan gjøre det lettere for dere så har Erik Solheim ønsket seg noe litt mer grønt og moderne, og litt mindre rødt. Lederaspirant Audun Lysbakken vil ha mer både grønt og rødt, og lederaspirant Heikki Holmaas er enig med lederaspirant Lysbakken. Men for sikkerhets skyld: De er ikke mer enige enn at de slåss om ledervervet. Så her bygger det opp til spennende tider.
Det er virkelig gøy å være med i SV for tiden. Det er bare synd at så få har oppdaget det.
--------------
Nåvel. Dette var forrige ukes mest banebrytende melding. Yrkeskommentatorer står i kø - dette er politisk snop for kommentariatet som har svaret på det meste, nesten før det er dukket opp på den politiske himmel som sak.

Men - underlig nok - det er EN nisje de ikke har fått med seg midt opp i SV-støyen. Det er flere selgere på markedet - det er nok et parti som har brukt ettervalgdagene til å snuble i egne bein: Rødt!

Også der i gården er man grundig lei seg, Også der i gården har man meningsfeller på jobbjakt - ikke så mange som i SV- men mange nok til å være uenig om hva de skal gjøre for å bli stor, for ikke å snakke om NÅR/HVIS de blir stor.

Og noen av dem smeller gjerne til så det virkelig svinger, slik som denne Arild Rønsen i sin ukentlige spalte i Klassekampen. - Legg ned hele skiten sier han med patos - og mener vel egentlig både SV og Rødt.

Skal vi tro samme Rønsen så er han ingen hvem som helst: Et titall års fartstid i AKP/RV har nok gitt ham politisk ballast til å uttale seg om venstresidas liv og levnet med betydelig tyngde. Rett nok leste han ikke en tøddel av Marx på denne tiden - det gjorde visstnok ingen i AKP ifølge Rønsen, men til gjengjeld betydelige doser Mao. Nok til å vite at såvel SV som Rødt pt er “politisk bankerott” og at redningen for restene derfor er å melde seg inn i Arbeiderpartiet. Der er det tydeligvis påvirkningsmuligheter i bøtter og spann.

Jeg synes jeg ser det: Preget av depresjon over at proletariatet har sviktet slik at et livslangt prosjekt ligger i grus, står de utenfor Youngstorgets port for å søke om medlemskap i Arbeiderpartiet. Hvem de er? Rønsen selvsagt, hvis han ikke allerede er innmeldt. Jon Michelet kanskje, enn skjønt han tviler. Aslak Sira Myre som for ikke lenge siden uttalte at han fortsatt var kommunist? Nærmest på grunn av mangel på alternativ. Dag Solstad? Jeg vet ikke. Men det er nok en flokk som har overvintret og som nå søker etter meningen med livet. En lunende havn i Håkon Lies gemakker.

Det minner litt om et politisk gåsetrekk. Det er blitt så hustri her nord etter kommunevalget. På forsommeren var SV fortsatt liv laga. Litt skyet var det rett nok på den politiske himmelen, men på partikontoret visste man vel fortsatt hva man ville. Man hadde et prosjekt som det heter på moderne norsk. Man hadde en leder, man hadde en visjon om at det fortsatt lot seg gjøre å dytte litt på den sosialdemokratiske mastodonten i regjeringskvartalet slik at det kunne gis et gløtt av SV-politikk i ny og ne. Men så - etter noen seine kveldstimer i september, så raknet det. Til de grader at man ikke en gang vet hva partiet skal brukes til, og hvem man ønsker skal lede det.

Og Rødt? Fortsatt angivelig full av kraft over et prosjekt de rett nok ikke var sikre på hva var. En dæsj feminisme, en dæsj sosialisme , en dæsj? - jeg vet ikke - men iallfall ikke marxisme. Men noe var det. Men tydeligvis ikke lenger. Nå er kadrene opptatt av en problemdebatt. De er til de grader skuffet over en tilbakegang på et par promiller. De vet plutselig ikke hva de skal gjøre i morgen. Det er i det hele tatt forunderlig hvor avhengig enkelte såkalte radikale miljøer er av at de har promillene på sin side. Svikter en stemme her og en annen der vet man plutselig ikke hva man skal mene.

Noen i Rødt-miljøet trøster seg heftig med valgsuksessen til danske Enhedslisten og klamrer seg til påstanden om at dette partiet er å betrakte som en politisk tvilling. Men kjære. Det er som å stjele andres klær. Der i gården har man aldri hatt sansen for Mao. Faktum er at en av de sentrale fødselshjelperne for denne listen i sin tid var Danmarks kommunistiske Parti (DKP) - og det var da noe ganske annet eller?

Nei, verden synes urettferdig. Det vil seg liksom ikke lenger for flokken av tidligere selvbestaltede mørkerøde som trodde veien til seirende flagg og faner var liketil og full av begeistring. Men du verden: Jeg ser fram til den dagen trappa på Youngstorget fylles av medlemssøkende gamle Akp-ere.

Del artikkelen: