NÅR SV VIL AT FN SKAL STYRE VERDEN

(Harald Øystein Reppesgaard - nr 7 - 2011) DET VIKTIGSTE MOTIVET TIL SVS LEDER K. HALVORSEN FOR Å STØTTE ANGREPENE MOT DEN SUVERENE STATEN LIBYA ER Å FORHINDRE GADDAFIS OVERGREP MOT SIVILBEFOLKNINGEN. Hun ønsker dessuten FN- ledet verdensordning. SVs siste landsmøte skulle demonstrere for de andre rødgrønne og for all verden at partiet var blitt realistisk og pragmatisk i en ny verden etter at partiet ble stiftet for 36 år siden. Den gang var valgforbundet mot Nato, mot EEC (EU), imperialismen og for et sosialistisk Norge. SVs landsmøte har stadfestet at partiet verken er sosialistisk eller grønnere enn andre. Landsmøtet mener det er ikke lenger opp til de suverene stater og deres befolkning å bestemme politikken men FN. Hva slags verden tror SV vi får med en ”FN-verdensregjering”? 

FN er maktesløs for stormaktenes spill
FNs politikk har etter krigen vært dominert helt av USAs interesser, deretter interessene til de gamle kolonimaktene England, Frankrike og Tyskland. De tidligere sosialistiske stater ble gang på gang satt på sidelinjen i FN når det gjaldt å bidra til fred og å avvikle koloniveldet i den 3. verden. FN har fått til svært lite for å forhindre kriger og mot at sivilbefolkningen i mange av verdens land har lidd overgrep. Uansett verdenssamfunnets fordømmelse av Israels statsterror og kriger mot Libanon, Syria og Palestina har FNs mange vedtak vært bortkastet. USA har boikottet alle forslag mot tiltak mot Israel. I en rekke tilfeller av terror og drap mot sivilbefolkningen har FN vært en tafatt tilskuer. Overgrepene i flyktningleirene Sabra og Shatilla i Libanon (1982) med 3500 døde og Srebrenica som var en garantert sikkerhetssone av FN (1995) med 8500 døde. Uttrykk som "folkemord" og "etnisk rensing" har ofte blitt brukt om Janjaweed-militsens voldshandlinger i Sudan vestlige media. Før tsunamien i 2004 kalte FN Darfurkonflikten for verdens største humanitære katastrofe. Borgerkrigen understøttet av stormaktene fortsetter. FNs Sikkerhetsråd vil ikke gripe inn. I Jemen, Qatar og i Elfenbenskysten skjer drap på sivile uten reaksjoner fra FN og USAs ”verdenssamfunn”. FN har ingen økonomiske, politiske eller militære maktmidler for å sette sine utmerkede og humane vedtak ut i livet. Et eksempel på stormaktenes bakstreverske spill for egne interesser er folkemordet i Rwanda I 1994 da 1 mill. mennesker ble drept i løpet av 100 dager. For i kulissene i FNs sikkerhetsråd sto flere parter mot hverandre. Både fransk og amerikansk etterretning visste om planene til folkemordet allerede tidlig på -90-tallet. I startfasen av landingen av FN-tropper – UNAMIR - i Rwanda var det franskmennene som jobbet imot FN og støttet regjeringen i Rwanda diplomatisk. Franskmennene ville lande sine egne styrker i områder kontrollert av Hutuer, men ble stengt av amerikanerne som ikke så på franskmennene som en nøytral part. Franskmennene svarte med å bruke veto mot amerikanske planer om en intervensjon i Haiti senere på året. Da folkemordet i Rwanda var i gang var det særlig USA som var negative til en intervensjon. Det var flere grunner til dette. Først og fremst fordi en FN-operasjon militært støttet og betalt av USA ikke hadde støtte i hos det amerikanske folket. Minnene fra Somalia 1993 var fortsatt til stede. Da hele Sikkerhetsrådet støttet en tilbaketrekking av 90 % av UNAMIRs styrker var katastrofen et faktum. Senere ble FN lovet en styrke på 5000 mann, men ingen land stilte med soldater. DR Kongos nåværende problemer stammer fra folkemordene i Rwanda i 1994. Hundretusener av kvinner voldtas og drepes av bl.a. regjeringshæren. De myrder, plyndrer og voldtar i krigens navn. Det er 60 væpnede grupper som terroriserer sivilbefolkningen. I dag uttaler FN at kapasiteten til deres 17.000 mann sterke fredsbevarende styrke nå er strukket svært langt etter de siste dagenes kamper, og de trenger forsterkninger så snart som råd er. De klarer ikke å beskytte sivilbefolkningen. India, Pakistan, Bangladesh, Uruguay og Sør-Afrika er de landene som hovedsakelig bidrar i styrken. USA, England, Frankrike holder fingrene av fatet da de har sine økonomiske egeninteresser å ivareta, selv om sivilbefolkninger lider. Ja verre enn i Libya noen gang. Hvor der Norge SV?

Del artikkelen: