«Dagens Tyskland har absolutt intet å hente
under amerikansk formynderskap, men kan på
den annen side ikke åpent erklære krig mot
USA slik som styrkeforholdet er.»
 Ei Potemkin-kulisse: Snart er det bare Aftenposten og Thorbjørn Jagland som «håper» og «tror» at USAs og EUs imperialistiske interesser kan forenes bak Nato-stjerna. Utviklinga er ikke et argument for, men imot norsk medlemskap både i Nato og EU. |
Tysk torpedo mot arken Denne helgen har sendt sjokkmeldinger over NATO verdenen da selveste kansler Schröder på et toppmøte i München 12.-13. februar gikk ut og stilte spørsmål ved NATOs nåværende eksistens. |
Av Jan Hårstad
En av hans medarbeidere sa åpent det ingen turde de antyde: «Det er ingen politisk
debatt innen NATO eller mellom EU og USA. Det er behov for et nytt euro-atlantisk
forum hvor vi kan diskutere uenigheter om slike saker som Iran og Kina.»
Les situasjonen: Condi Rice reiser over hele Europa med bare varme og vakre ord og
lederskribentene i Dagbladet og Aftenposten dåner. Nå er verdensordenen reetablert.
Meningen bak det er som følger: USA har innsett at de ikke har økonomisk ryggrad og
militære muskler til å snu opp ned på Midtøsten alene. De trenger å varme opp sine gamle
allierte som underdanige bandemedlemmer som også skal få en del av byttet i Irak,
Libanon, Syria og Iran når krigene skal gjennomføres.
I øyeblikket dreier alt seg om å få alle de 26 NATO-statene til å krige under Israel-USAs
ledelse i det islamske rommet. Hvilken kraft og hvilken vilje må da ikke til for at kansler
Schröder da står opp i forsamlingen - uten noen informasjoner og hint på forhånd - og
reiser spørsmål om NATOs berettigelse i det hele tatt! Det er sjokkerende provoserende
for Pentagon og NATO-ledelsen.
Skal vi forstå noe av dette må vi rygge i historien. Det tyske borgerskapet har siden 1890-
årene vært delt mellom de vestorienterte og de østorienterte. På den tiden sendte
Tyskland ekspedisjonskorps til Kina og de bygget Berlin-Bagdad-banen for å få fotfeste
ved oljekildene i Tyrkia og Irak.
Deklamasjonen om EU tar aldri slutt i Norge, til tross for at det er mellom 5 og 6 millioner
arbeidsløse i Tyskland og nynazistene fyller gatene. Det gjelder naturligvis å ikke forbinde
debatten med virkelighetens verden.
En av årsakene til at det er slik er at den tyske industrien forlengst er flyttet ut av Tyskland.
For noen år tilbake var den største tyske industribyen Sao Paulo i Brasil, men i de siste
fem årene har de store konsernene forflyttet seg til Kina. Det er Kina som seiler opp som
Tysklands store økonomiske allierte.
Ellers er det et faktum at Iran og Tyskland har blitt ekstremt avhengige av hverandre. Vi
skal ikke her liste opp statistikk, men for Tyskland ville det være en økonomisk katastrofe
om Iran ble rammet av en krig. Det er intet land i verden som har stått Mullah-regimet så
nært som Tyskland.
Alle planer USA/NATO nå har med slike land som Kina og Iran og Irak er på fullstendig
kollisjonskurs med Tysklands planer. Det er årsaken til at Schröder setter foten ned.
Tyskland kan ikke bli med på innrings- og krigsprosjekt av sine nærmeste økonomiske
samarbeidspartnere.
Om noen vil gå i dybden på disse problemstillingene anbefales Das Tor zur Weltmacht av
Rolf-Dieter Müller (1984) hvor forfatteren redegjør for kampen de «østlige» av det
tyske borgerskapet førte for å orientere Tyskland mot Russland, Asia og det arabiske
rommet. Akkurat i øyeblikket ser det ut som om denne tenkningen har fått full dominans;
det er der de tyske investeringene nå finner sted og de gamle industribyene, bilbyene, i
Tyskland legges øde eller arbeiderklassens levevilkår presses brutalt ned.
Dagens Tyskland har absolutt intet å hente under amerikansk formynderskap, men kan på
den annen side ikke åpent erklære krig mot USA slik som styrkeforholdet er. Men den
åpne kritikken av NATO i akkurat denne situasjonen forteller om et Tyskland som er i
ferd med å reise seg som en stormakt. Bare for fem år siden hadde en slik opptreden
vært utenkelig. Det er ingenting som tyder på at Bush` besøk i Europa 22. februar
blir noen triumfferd.
