Grunnlagt illegalt i 1941

Den etniske rensingen


Til og med etter at Slovenia og Kroatia var anerkjent og den væpnede konflikten blusset opp, vedtok Europaparlamentet, i Strasbourg i 1991, en resolusjon om Jugoslavia som ikke støttet den ensidige utskillelsen av disse to jugoslaviske republikkene. Og Ministerrådet i Det europeiske fellesskapet og Europarådet støttet også Jugoslavias territorielle integritet. Et utvidet europeisk, det vil si euroamerikansk, forum gjorde det samme. Ministerrådet i OSCE (note 24: organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa) vedtok på sitt møte i Berlin i juni 1991 en erklæring som blant annet uttrykte dets støtte til Jugoslavias enhet og territorielle integritet. Landets territorielle integritet ble spesielt understreket i tråd med Helsingfors. At en lignende innstilling på den tiden rådet på andre siden av Atlanteren, støttes av en uttalelse av USAs utenriksminister (James) Baker om at De forente stater støttet et forent og demokratisk Jugoslavia og at dets fremtid burde sikres gjennom enighet. Baker pekte da spesielt på at USA ikke ville anerkjenne ensidige løsrivelser. Ikke desto mindre valgte Det europeiske fellesskapet, en organisasjon hvis tilblivelse kom som et resultat av en progressiv prosess i Europa og verden, ved slutten av 1991 å støtte et klart tilbakeskritt som løsrivelsen av Slovenia og Kroatia og andre republikker. Den 17. desember 1991 vedtok det en erklæring om kriteriene for anerkjennelse av de nyetablerte stater i Øst- Europa og Sovjetunionen, og en erklæring om Jugoslavia som oppfordret alle jugoslaviske republikker til å innlevere anmodninger om anerkjennelse, inkludert bevis for at de har imøtekommet kriteriene for anerkjennelse, innen 23. desember. På denne måten tråkket Det europeiske fellesskapet ikke bare på sin egen innstilling med hensyn til dets erklæring av 26. mars 1991, men også dets dokument, vedtatt bare én måned tidligere og frigitt i Roma den 8. november 1991, hvor det stod at anmodninger om anerkjennelse av uavhengighet, fremsendt av de republikker som ønsket det, bare kan komme i betraktning i sammenheng med en totalløsning. Mens Tysklands rolle i endringen av de tolv europeiske staters innstilling er klar, er det imidlertid ikke bare overraskende, men også sjokkerende at elleve etablerte stater kunne tillate å la seg tvinge til å gjøre noe de opprinnelig prinsipielt ikke var enige i, under presset fra bare en av tolv stater i Det europeiske fellesskapet, uansett størrelsen på denne statens innflytelse. Naumann, som jeg allerede nevnte, snakket om konseptet for tysk dominans i den sentraleuropeiske regionen som bestod i å bryte opp dette rommet og skape små, lydige stater som han kalte satellitter. Selvsagt tenkte ikke Naumann på Vesten når satellitter skaptes. Det tyske Diktat, som imidlertid hadde å gjøre med løsrivelsen av de jugoslaviske republikkene og deres anerkjennelse, ble av Tyskland pålagt medlemmene av Det europeiske fellesskapet enda dette Diktat, og det at man bøyde seg for det, var i motstrid med oppfatningene og prinsippene til disse statene, ja til og med imot akkurat deres egne interesser. Alt dette peker på det sjokkerende faktum at medlemsstatene i Det europeiske fellesskapet nedverdiget seg til nivået for tyske satellitter på grunn av deres inkompetente lederes opportunisme og feighet. Deres involvering i en serie av NATOs militæroperasjoner, inkludert aggresjonen mot Jugoslavia, demonstrerte at de var blitt satellitter av USA også. Derfor kan ingen stille spørsmål ved Jugoslavias rett til å overleve, og ingen kan stille spørsmål ved den illegale karakter av dets oppløsning som basis for og grunn til konflikten. I alt dette er det kynisk, for å si det mildt, at de som reduserte Jugoslavias folk til gjensidig ødeleggende kriger og en spiral av vold og hat, nå later som de er naive og tillater seg å administrere rettferden. Vårt folk må aldri glemme hvem som i hovedsak er de straffeskyldige for tragedien som fant sted i tidligere Jugoslavia, og det vil klart vise seg.
I Nürnberg var den første og grunnleggende forbrytelsen forbrytelsen mot freden. Dette er ikke tilfellet for denne illegale domstolen deres, fordi, om det var, de som hadde etablert denne ulovlige institusjonen ville først og fremst ha vært nødt til å stille seg selv for retten. Ser man på den historiske utviklingen, er det ikke vanskelig å bevise - siden der eksisterer dokumenter og referater (records) om alt dette, som også motparten har - at nasjonalisme på det tidligere Jugoslavias territorium ikke sprang ut fra Serbia, heller ikke fra det serbiske folk eller det serbiske lederskap, men først og fremst fra ultrahøyres separatistbevegelser i Kroatia, Kosovo og Metohija, og i Bosnia- Herzegovina, fra Ustasja og ny-nazister, islamske fundamentalister og albanske terrorister. Det er ikke vanskelig å bevise, og dere vil se hvordan dette blir klart, at oppløsningskrigen på det tidligere Jugoslavias territorium ble forårsaket og støttet av Vesten, nøyaktig av de samme som har etablert denne typiske retten: Tyskland, Vatikanet og USA, som har utført oppløsningen og oppbrytningen av en suveren stat, mot nasjonal og internasjonal lov.
Det er heller ikke vanskelig å bevise at under oppbrytningen av Jugoslavia tydde de til udemokratiske metoder, stikk i strid med deres evinnelige påstand om at de var meget humane. De kaller seg selv ”det internasjonale samfunnet”, men på territoriet til det tidligere Jugoslavia, i Kroatia, Kosovo og Metohija og Bosnia-Herzegovina støttet de en totalitær, sjåvinistisk elite, «De kaller seg selv ”det internasjonale samfunnet”, men på territoriet til det tidligere Jugoslavia, i Kroatia, Kosovo og Metohija og Bosnia- Herzegovina støttet de en totalitær, sjåvinistisk elite, terrorister, islamske fundamentalister og ny-nazister hvis mål var å skape etnisk rene stater, det vil si stater uten serbere i det hele tatt. Metodene for å utrense det serbiske folk, som den kroatiske ultranasjonalistiske bevegelsen brukte i begynnelsen av 1990-årene gjennom sine paramilitære enheter, ligner svært på metodene anvendt på de samme menneskene i det samme området femti år tidligere.» nsingen terrorister, islamske fundamentalister og ny-nazister hvis mål var å skape etnisk rene stater, det vil si stater uten serbere i det hele tatt. Metodene for å utrense det serbiske folk, som den kroatiske ultranasjonalistiske bevegelsen brukte i begynnelsen av 1990-årene gjennom sine paramilitære enheter, ligner svært på metodene anvendt på de samme menneskene i det samme området femti år tidligere. Tidlig på 1990- tallet var det serberne som ble drept og utdrevet fra Kroatia, og dette hendte like før Tudjman kom til makten. Det var også serbere som ble drept og utdrevet fra Kosovo og Metohija. Dette ”internasjonale samfunnet”, ledet av USA, favoriserte og støttet aktivt islamsk fundamentalisme i Bosnia- Herzegovina og Kosmet (note 25: den forkortede betegnelsen for Kosovo og Metohija), hvor islamske fundamentalister begikk mange forbrytelser mot serberne. På toppen av alt dette blir forbrytelser begått mot serberne i Kosmet med full støtte fra den NATOledede koalisjonen som tramper på Sikkerhetsrådets Resolusjon nr. 1244 som definerte betingelsene for våpenhvilen som ble tilbudt Jugoslavia. Da Jugoslavia ikke kunne erobres og krigen måtte stoppes, ble det tilbudt betingelser som garanterte Jugoslavias suverenitet og territorielle integritet, lettet ankomsten til Kosovo for FNs beskyttelses-styrke som fikk ansvaret for å beskytte hele befolkningen og å sørge for i begrenset utstrekning å sende tilbake den jugoslaviske statens og Serbias hær og politi til Kosovo. Intet av dette ble i realiteten oppnådd. Alt annet ble oppnådd. NATO-soldater kom hånd i hånd med forbryterne. De fordrev hundretusener av mennesker, drepte tusener og satte mange kirker i brann, men jeg vil diskutere dette senere. Hva jeg nå vil si, er at hva forbrytelser mot det serbiske folk angår, i løpet av de siste ti årene, er der enorm og detaljert dokumentasjon som ble tilbudt denne institusjonen fra mange forskjellige institusjoner verden over. Den motsatte side kastet ikke engang et blikk på disse dokumentene. Grunnen er at dette ”internasjonale samfunnet”, da det forårsaket konflikt på vårt territorium, på forhånd besluttet at serberne skulle få skylda for alt og at alle andre derfor kunne og måtte fremstilles som ofre. Når det gjelder hvordan krigen startet på territoriet til det tidligere Jugoslavia, har forfatterne av den såkalte Kosovo-tiltalen mot meg, i paragrafene 79 og 80, presentert en av sine sjeldne sanne påstander i dette ellers totalt falske og skammelige dokumentet. Jeg siterer deres tekst: ”Slovenia proklamerte den 25. juni 1991 uavhengighet fra SFRY, noe som førte til at krig brøt ut.” Dette er hva som står i deres dokument. Og også: ”Kroatia proklamerte sin uavhengighet den 25. juni 1991, noe som førte til kamp mellom de kroatiske militære styrker på den ene sidne og JNA og paramilitære enheter og Serbisk Krajinas hær på den andre siden. Bosnia og Herzegovina proklamerte sin uavhengighet den 6. mars 1992, noe som etter 6. april 1992 førte til krig i stor ustrekning.” Så derfor fastslo til og med forfatterne av denne falske anklagen selv hvem som forårsaket krigen i det tidligere Jugoslavia. Sannsynligvis forutså de ikke at de senere skulle komme til å fremlegge tiltaler mot meg for Kroatia og Bosnia. Deltagerne i dette foretagende, som med sikkerhet er kriminelt (og det gjelder både utenlandske hjemlige aktører), handlet i strid med jugoslavisk og internasjonal lov. Ved å tråkke på loven og med makt å gjennomføre løsrivelsen av Slovenia, Kroatia og Bosnia-Herzegovina, begikk de den alvorligste av alle forbrytelser, slik som de som ble prøvet for retten i Nürnberg og i Tokyo under jurisdiksjon av den legale og permanente Internasjonale Forbrytersomstol, og det er forbrytelsen mot fred.

(Forts.)