Grunnlagt illegalt i 1941
To tilsynelatende paradokser understreker motsetningene og farene ved dagens imperialisme. USA, verdens største debitor, driver verdens bank- og finanssystem. England med den svakeste industrielle base av alle ledende kapitalistiske nasjoner, mottok den klart største andel av direkte utenlandske investeringer i 2005; 17 % av verdens totale. Dette bidraget fra CPB vil hevde: • At England spiller en nøkkelrolle i å skaffe underordnede allianser for USA i EU og i tradisjonelle engelske interessesfærer som Sentralog Sør-Afrika. • At målet for USA ikke bare er å kontrollere verdens ressurser slik som olje, selv hvor viktig dette er, men å vedlikeholde en videre finansiell dominans i en handelsstruktur som gir fritt spillerom for deres enorme monopoler innen IT, biogenetikk, farmasi, våpenog luftfartsproduksjon. • At det i denne prosessen er et høyt nivå av strategisk inngripen og kontroll av USA statsmonopolkapitalisme - som også gir klare fordeler for engelsk finanskapital i dens internasjonale operasjoner. • At det er viktig å ikke overvurdere makten til selv det største av USAs transnasjonale selskaper, uavhengig av USAs stat. • At det er like viktig å ikke undervurdere den farefulle, nesegruse feilaktige utøvelse av statsmakt i USA og England, stilt overfor internt demokratisk press og ytre motstand. I betraktning av nåtidens myte om USAs transnasjonale selskapers allmektige karakter, er det viktig å starte med å understreke den virkelige makt som utøves over dem fra USAs regjering. Både høyre orienterte og enkelte på venstresiden har påstått at slike selskaper er utenfor kontroll fra enhver stat, og fritt kan flytte kapital over alle grenser. Disse påstandene er misvisende og farlige. De avvæpner arbeiderbevegelsen ved å gi inntrykk av at regjeringer ikke lenger har mulighet til å utøve noen kontroll over kapital. Et øyeblikks refleksjon demonstrerer det motsatte. Husk Cuba, Den demokratiske Folkerepublikken Korea, Zimbabwe og Sudan – blant flere. USAs regjering har i virkeligheten vært i stand til å spore og blokkere all handelskreditt til Zimbabwe og til Korea i de siste fire år. Den har vært i stand til å tvinge til og med utenlandske banker til å stanse dollar transaksjoner til fordel for Cuba. Sudans tilfelle er enda mer avslørende. Sudan har svært store oljereserver. USAs dominerende oljeselskap Chevron, en av de største, var det første til å ta kontroll over disse aktiva i 1970 og 80 årene. Da USA i 1989 klassifiserte den nye sudanesiske regjering som en strategisk fiende, ble det tatt raske og effektive steg for å presse Chevron til å trekke seg ut – akkurat når det holdt på å utvikle seg til det mest lukerative oljefeltet i produksjon. Chevrons tap var i størrelsesorden $ 1 milliard – selv om USAs regjering ga dem en skatteavskrivning på $ 600 millioner. Da Chevrons aktiva i Sudan gikk over i et av de største canadiske oljefirmaene Talismans hender, ble det tatt like effektive steg. Talisman forlot Sudan i 2002 i en tid da olje fra denne kilden bidro med 20 % av dets profitt. Hvilke våpen ble brukt? Aksjeposter kontrollert av USA-baserte finansinstitusjoner og USA-funderte NGO-er som reiste anklager om menneskerettighetsbrudd gjennom den canadiske regjering. Da Talisman hadde solgt sine sudanesiske aktiva sank verdien på selskapets aksjer med 20 %. Dette er ikke å påstå at transnasjonale selskaper er marionetter for USAs regjering. Men at selv de største er utsatt for press fra banker og aksjeeiere, og at USAs regjering er i besittelse av omfattende kilder til informasjon og innflytelse. USAs regjering har også både direkte og indirekte innflytelse over markedene til praktisk talt alle USAs transnasjonale selskaper, enten det er gjennom Forsvarsdepartementets kontrakter, kreditter til oversjøiske regjeringer eller gjennom militært forsvar av oversjøiske aktiva. Det store og vanskelige spørsmålet er hvem som kontrollerer, i hvis interesse og innen hvilke rammer. Begrepet statsmonopolkapitalisme i vår tid viser at det helt klart ikke er hele kapitalistklassen. Ei heller er det folkets vilje, på tross av den demokratiske formen de fleste slike stater har. Statsmonopolkapitalismen er avhengig av en direkte forbindelse mellom de dominerende strategiske kontrollørene av finanskapitalen og det kapitalistiske statsapparatet. Dette gir den kapitalistiske staten i USA, England og ellers uendelig makt til tvang og overtalelse. Men dette betyr ikke at monopolkapitalens statsmakt er uten begrensninger, og at dens håndtering av finanskapitalens interesser alltid i hovedsak går glatt og suksessrikt. Langt ifra. Vi kommer tilbake til dette seinere. Dette bidraget ønsker å fokusere på hvilken strategi USA følger i dag, og Englands rolle i denne. USAs finanskapital nyter fremdeles store strategiske fordeler: • Dets økonomi er den langt største og har i den seinere tid vokst fortere enn dets kapitalistiske hovedrivaler • Dets transnasjonale selskaper dominerer teknologisk de fleste, om enn ikke alle, hovedområder for global vekst • Dets banksystem er globalt dominerende: over 50 % av all handel foregår i dollar; i 2005 håndterte USAs banker over 70 % av Europas sammenslåinger og erhvervelser. • USA eier tre av de topp fem oljeselskapene og har avgjørende aksjeeierskap i de to andre, et i England, og det andre i Nederland. USA dominerer slik oljeleveransene til de fleste kapitalistiske hovedøkonomier. • Dets militære allianser dekker alle kontinenter og binder sine allierte til kjøp fra USAs militærindustrielle kompleks. Problemene for USA-strategene er at disse fordelene, som er gjensidig avhengige, er i en svak langtids tilbakegang: • USAs andel av verdens industrielle produksjon har falt fra over 50% i 1950 til 25% i dag • USAs betalingsbalanse har hatt underskudd i over en ti års periode. Dette underskuddet er på mellom 7 og 8% av BNP • Andre økonomiske sentre framstår som potensielle rivaler i Europa og Asia • USAs oljehandel er nå avhengig av utenlandske ressurser hvor det meste, 96% av globale reserver, er eid av statsoljeselskaper i land som enten er politisk ustabile eller politisk utenfor USAs interessesfære • USAs utøvelse av regional dominans møter økende motstand i Latin Amerika, Midt Østen og Asia. I tillegg har en i det siste tiåret sett at USA kun har klart å unngå langsiktig nedgang i den kapitalistiske krisesyklusen ved et antall risikable kortsiktige utveier: dobling av størrelsen på militærbudsjettet, nedtrykking av arbeidskostnader ved storskala outsourcing av produksjon og en storskala immigrasjon, og til sist ved rentepolitikk som har skapt uhørt høyt nivå på husholdningenes gjeld. Økningen i outsourcing og nivået på intern gjeldsutvikling har til sammen forverret USAs problemer med finansiell håndtering. Gjennom de to siste tiår har USAs generelle strategiske respons, bredt støttet både av demokrater og republikanere, vært å bygge på sin strategiske styrke og utvikle allianser med de andre kapitalistiske hovedmakter for å utvide den geografiske horisonten til det kapitalistiske markedet uhindret av noen form for politisk innblanding – vanligvis under dekke av å innføre fulle liberale demokratiske institusjoner. Denne geografiske ekspansjon har blitt brukt både i eksisterende kapitalistiske stater i Europa med sosialdemokratiske tradisjoner, og i de tidligere og eksisterende sosialistiske stater og i andre stater i Midt-Østen og Asia. Økonomisk og strategisk har dette brakt størst fordeler for USA og dets dominerende monopoler. Men den var også tilstrekkelig fordelaktig for de store monopolene i de andre kapitalistiske makter til å sikre deres enighet og støtte. Det var en strategi som syntes å gi stor suksess i Øst-Europa, også i Russland i 1990 åra. Den kombinerte Natos og EUs militære invasjon i Jugoslavia viste virkelig hva som kunne bli mulig i andre regioner. For USAs finanskapital var svakheten ved denne strategien, at den bare forsinket og ikke reverserte den langsiktige tilbakegangen i USAs dominans. Derfor kom ”Prosjektet for et nytt Amerikansk århundre” i september 2000. Denne fokuserte særlig på to ting. Det ene var den skarpe forverringen i USAs kontroll over råmaterialer, spesielt energi, i løpet av 1990 årene, og faren for at tradisjonelle allierte ville begynne å handle direkte med de produserende land. Den andre, som var knyttet til denne, var framveksten av Kina og et konsolidert EU som økonomisk motvekt til USA. Forfatterne hevdet at USA måtte ta nødvendige skritt for å gjenvinne kontroll over global energi hvis det ikke skulle utvikle seg en dypere og framskyndet utglidning i USAs dominans. Rapporten utfordret eksisterende tenkning i USA ved å eksplisitt å identifisere Europa som en potensiell base for rivaliserende politikk mellom imperialistiske stater, og ved å argumentere dette, måtte det om nødvendig bli et brudd med USAs tradisjonelle forpliktelse til multilaterale aksjoner. Rapporten argumenterte at det var avgjørende å sikre en politisk transformering i de oljebærende regioner i Midt-Østen og Sentral-Asia og skape liberale markeds demokratier, som ville åpne sine energiresurser for full kommersiell operasjon. I dette skulle USA være forberedt for den type invasjon som ble brukt i Jugoslavia. Hvis dette kunne gjøres med multilateral støtte, jo bedre. Hvis ikke, måtte USA handle direkte med de allierte de kunne stole på. I gjennomføringen av disse planene var USAs forbindelse med England av avgjørende betydning. USA har flere utenlandske investeringer i Europa enn resten av verden til sammen. Men, investeringen er svært konsentrert. Over to tredeler er investert i bare fire land; England ($300 milliarder), Nederland ($200 milliarder), Irland ($73 milliarder), og Sverige ($46 milliarder). I Irland tilsvarer investeringene 35% av BNP, i Nederland 31%, i England 13,5%, og i Sverige 12%. USAs investeringer i Tyskland tilsvarer bare 2,7% av BNP, og i Frankrike 2,6%. England er også spesiell ved den andelen USA eier av massemediepresse (over 40%), og ved at dets nøkkelområder av oversjøisk superprofitt innen olje og finansvirksomhet er avhengig av støtte og forsvar fra USA. USAs angrep på Irak måtte gjennomføres uten støtte fra Tyskland, Frankrike, EU og FN. England tok på seg en nøkkelrolle i minoritetsstøtte for invasjonen. Siden 2003 har England spilt en stadig viktigere rolle i å endre den politiske balansen i EU. Inngangen av østeuropeiske stater brakte inn stater hvor de nykapitalistiske eliter var svært avhengige av støtte fra USA-influerte strukturer. I 2004-5 fikk England gjennomført en endring i EUs Grunnlovsutkast, som konsoliderte en ny stemmeblokk i Ministerrådet som krevde at EUs militære planlegging og bevæpning skulle synkroniseres med Natos. Samtidig presset England fram den nyliberale Lisboa dagsorden om en fult fleksibel og fritt arbeidsmarked i EU, og åpningen av den eksisterende staskontrollerte sektor innen olje og gass, elektrisitet, posttjenester, kommunikasjon og spesielt finansielle tjenester og pensjoner. Dette er i første rekke fordelaktig for USAs og engelske banker og transnasjonale selskaper, men støttes også av storselskaper ellers i Europa. Som politikk utgjør dette et direkte angrep på den statsmonopolistiske basen for fransk og tysk finanskapital. Selv om EUs Grunnlov midlertidig feilet, så har det vært et klart skifte i den politiske balansen innen EUs institusjoner siden 2003. Høyre og nyliberale krefter dominerer nå EU-kommisjonen, Ministerrådet og EU Parlamentet. Ideologisk har det også blitt et skifte. ”Krigen mot terror” har blitt et objektivt grunnlag for EUs politikk. Uttrykt antikommunisme, rettet mot land som Cuba og Kina og arbeiderbevegelsen i Europa, begynner å samle en ny allianse som strekker seg fra Polen, Tsjekkia og De baltiske statene til Merkel i Tyskland, den høyreorienterte regjeringen i Sverige og New Labour i England. Men disse forandringene har kostet mye. Folkelige holdninger har skiftet i Europa. Det er begynnelsen på en ny folkefrontpolitikk som samler brede strata rundt arbeiderbevegelsen og venstresiden, mot storfinansens dominans i EU og til forsvar av de demokratiske rettighetene til de nasjonale parlamentene. EUs angrep på arbeidsrettigheter, - sikkerhet, og pensjonsalder sammen med privatisering av dokker, jernbanetransport, energi og posttjenester skaper massebevegelser av opposisjon rundt den organiserte arbeiderklassen. De har et avgjørende potensial. De reiser spørsmålet om folkelig suverenitet, isoleringen av monopolkapitalens anti-demokratiske krefter, og viser samtidig EUs anti-demokratiske karakter. Overalt, og i en global skala, synes USAs nye unilaterale politikk å ha feilet. Planen om reorganisering av hele Midtøsten til liberale markedsdemokratier synes nå umulig. USAs politikk har styrket Syria og Iran og Saudi-Arabia er enda mer ustabil. Nylige forsøk på å åpne en ny front i Libanon (rettet mot Iran) har virket mot sin hensikt. I mellomtiden har utfordringer på det amerikanske kontinentet selv fått en helt ny bevegelse og kraft. Selv i England er ikke New Labour lenger et pålitelig instrument for USAs politikk. Den samlede engelske fagbevegelsen har gjennom TUC (Englands LO) avvist det nyliberale prosjektet og underdanighet til USAs politikk – inkludert Englands USA støttede atomvåpen. Styrken i fagbevegelsens opposisjon kom til syne på Labours konferanse i 2006, som med overveldende flertall avviste ytterligere privatisering innen helsetjenester og utdannelse. Den høyreorienterte ”New Labour” klikken, som har dominert Labour Party gjennom det siste tiåret og som har vært et nøkkelinstrument for USAs politikk er nå dypt splittet og i krise - men har fremdeles kontroll over Labour Party-maskinen. Ut fra de mål som ble satt av forfatterne til 2000 planen, er USAs finanskapital i dag svakere og i en mer sårbar posisjon. Det er den pågåenheten som denne høyst farlige og ufullkomne strategien har blitt fremmet med, sist demonstrert ved Israels nylige kriminelle angrep på Libanon, som bringer oss tilbake til det siste spørsmålet om demokratiet og statsmonopolkapitalismens natur. Konklusjon: Viktigheten av kampen for demokrati og folkelig suverenitet. Dagens regjering i USA presenterer seg som den globale forsvarer av liberalt demokrati. Dette demokratiet er som alle vet av en spesiell type. Det er definert ved den private eiendomsrett til produksjonsmidlene og kommunikasjon, eksistensen av et flerpartisystem, og en videre pluralisme som det sivile samfunn kan få innflytelse over regjeringen. I monopolkapitalens æra er dette den eneste type demokrati som kan sikre dominansen fra finanskapitalens strategiske kontrollører over regjeringen. Men det er også en dominans som er høyst problematisk – også for finanskapitalen selv. Under de kapitalistiske statenes opprinnelse, før demokratiet og før den monopolkapitalens æra, ble det utviklet systemer for konstitusjonelt styre, som representerte kapitalistisk eiendom direkte og forholdsmessig. Disse konstitusjonelle prosedyrene skaffet frem sjekker og balanser for å hindre monopolisering av makt hos noen kapitalinteresser. Problemet for liberale demokrati i vår æra er at slike sikkerhetsforanstaltninger ikke eksisterer, og ikke kan eksistere. Hele prosessen som finanskapitalen øver sin innflytelse over regjeringen er uten grenser og konstitusjonelt usynlig. På en og samme tid er den avgjørende for monopolkapitalens politiske økonomi og en prosess som ikke kan bli innrømmet eller diskutert. Og slik skaper den store farer også for finanskapitalen selv. Uten forholdsregler er det utrolig spillerom for forslagsstillere av feilaktige strategier til å bruke statsmakten til å forfølge dem lenge etter de har sluttet å tjene finanskapitalens interesser. Perioden i 1930-årenes England med ettergivenhet overfor nazistene, eller forsvaret av det formelle imperiet i 1950-åra illustrerer farene. Men i det 21. århundret er disse farene svært mye større – både ut fra menneskehetens framtid, og glidningen over mot direkte autoritære regimer. Kommunister har et første ansvar for å reise disse spørsmålene og mobilisere for å forsvare demokratiske institusjoner. Vår forståelse av demokrati er selvfølkgelig forskjellig. Vi vet at i et samfunn eid og kontrollert av monopolkapitalen, er det bare ved å trekke på de utlignende kollektive kreftene til arbeiderklassen at de demokratiske institusjonene kan brukes til å forsvare flertallets interesser. Men eksistensen og integriteten til disse institusjonene er avgjørende. Innen EU er de utsatt for en umiddelbar trussel. Prosjektet EUs Grunnlov er ennå ikke oppgitt. Selv uten denne hindrer EUs nåværende traktat-forordninger de nasjonale parlamenter i å utøve effektiv kontroll over økonomien og kapitalen. Derfor er massebevegelsene i det siste året mot nyliberalismen så viktig for å utvikle den nye politikken for folkelig suverenitet. Den er kritisk både for de umiddelbare behovene til det arbeidende folk og det langsiktige forsvaret av demokratiet. For arbeidsfolk i England er innsatsen særlig høy. England mottok virkelig 17 % av verdens direkte investeringer i 2005. Men dette var ikke investeringer i England. Det representerer sammenslåinger og erhvervelser av engelskbaserte selskaper som opererer hovedsakelig under USAs overherredømme andre steder i verden. Mye av disse investeringene er del av den kolossale gjelden som er dynget opp i USA, penger som er brukt av USAs fondsbestyrere for å kontrollere økonomier andre steder. I Englands tilfelle vil disse transaksjonene intensivere parasittismen i dets økonomi - med engelske oversjøiske aktiva som nå tilsvarer 170 % av landets BNP. Englands innenlandske økonomi er, som kontrast, sultefôret med investeringer og progressivt svekket - og ved dette trues framtiden for det store flertallet av befolkningen. Vårt partis kamp for et Alternativt Venstrefløys-program, som nå er vedtatt i hovedtrekk av fagbevegelsen, er derfor avgjørende økonomisk. Men det er også en nøkkel politisk. Det representerer en påstand om folkelig suverenitet, om massedemokrati – som også vil bryte den dødelige alliansen med USAs finanskapital.   |
|||||||
