Del 13: Vestens doble standard

Eksemplet Kosovo og Metohija viser at USA og Vesten har en dobbel standard når det kommer til terrorister. Jeg vet jeg ikke har tid, men vær så snill å se på Washington Post fra 26. august 2004, som hadde en historie om en australier som ble fanget i Afghanistan og nå blir tiltalt for forbrytelser.

Artikkelen forteller at Hicks konverterte til Islam, sluttet seg til Kosovo Liberation Army, fikk trening i en al Qaeda-leir og bar våpen mot USA i Afghanistan.

Spørsmålet oppstår for å illustrere denne doble standarden: var Hicks en Taliban-al Qaeda krigsforbryter da han kjempet mot amerikanerne i Afghanistan eller var han også en Taliban-al Qaeda krigsforbryter da han kjempet mot serberne som medlem av KLA? Så og si hver dag kommer et stykke informasjon som dette til syne. Dommer Patrick Robinson: Hr. Milosevic, i lys av den utvidede avbrytelse vi måtte ta av tekniske grunner, og det faktum at De måtte sette ned tempoet, og jeg merker nå at De setter opp farten, bør jeg fortelle Dem at Retten har ansett at dersom De trenger det, kan De få første møte i morgen tidlig. Bare hvis De trenger det.

President Slobodan Milosevic: Det er sikkert at jeg trenger det. Jeg trenger mye mer enn det, men jeg vil selvfølgelig benytte meg av tilleggstiden.

Derfor, mens amerikanske fly transporterte al Qaeda-terrorister i lenker fra Afghanistan til Guantánamo, fikk marionetteregimet i Beograd på samme tid en anmodning om uten betingelser å løslate alle albanske terrorister fra fengsel. Forklaringen var at de var politiske fanger, ikke ganske enkelt bare mordere. Morderne ble løslatt. Jeg mener at konsekvensene av hva Clintonadministrasjonen gjorde av støtte til terrorister er bevist, både i USA og andre steder, og nå har de blitt den største trussel mot den moderne verden. Clinton-administrasjonen anvendte denne politiske dobbeltstandarden gjennom sin perioden ved makten. Den har nå vendt seg på det mest brutale mot amerikanerne selv, noe som kan ses av hva som hendte den 11. september.

Aggresjonen mot Jugoslavia

Fem år har gått siden NATO-paktens aggresjon mot Jugoslavia. Dette er ikke lang tid, men det er nok til å trekke pålitelige konklusjoner om årsakene til denne avskyelige handlingen og dens alvorlige konsekvenser for liv og helse, materielle og kulturelle verdier som tilhørte befolkningen i landet som kom under angrep. Det er et kjent faktum, og det skal bli fastslått her gjen-nom dokumenter og kompetente, pålitelige vitner, at aggresjonen var blitt planlagt og forberedt over lang tid.

De virkelige årsakene til aggresjonen ble skjult bak propagandaen om den såkalte humanitære katastrofen til den albanske befolkningen i Kosmet. NATO-maktene proklamerte at de albanske terroristene i Kosovo og Metohija var fredelige sivile mens de beskyldte militæret og politiet i Den Føderale Republikken Jugoslavia for påståtte forbrytelser mot uskyldige sivile når de kjempet lovlig mot terrorister. De skulle blitt stilt overfor spørsmålet: Hvis dette var tilfellet, hva forårsaket da tusener av soldaters og politimenns død? Ble de drept av disse fredelige ubevæpnede sivile? Hvorfor ble så mange innbyggere drept? Var det også forårsaket av disse fredelige ubevæpnede sivile?

Clark selv, på den tiden øverstkommanderende for NATO-pakten i Europa, som dere her hverken tillot meg å kryssforhøre om krigen eller om hans bok, (note 31: Wesley K. Clark, Waging Modern War (New York: Public Affairs, 2001)) hvor han fremla disse opplysningne og benektet disse anklagene på en meget overbevisende måte.

Han sier i sin bok at NATO bragte styrker til Makdonia, angivelig for ”å trekke ut Bekreftelsesmisjonen (the Verification Mission)”, mens alle visste at Misjonen ikke var blitt truet og at de jugoslaviske myndigheter var opptatt av tryggheten til alle og enhver av Misjonens medlemmer, og eskorterte dem til grensen da de uttrykte ønske om å dra. Som general Naumann bevitnet her, dro de da krigen og aggresjonen mot Jugoslavia var umiddelbart forestående. Medlemmer av Misjonen ble informert om å trekke seg tilbake for å muliggjøre bombingen. Clark sier i sin bok, på side 168, at da den jugoslaviske hæren, til tross for alle bombetruslene, så Alliansens tropper ved grensen, reagerte den med å forsterke sine styrker mot grensen. Da det skjedde, ringte Clark til General Ojdanic - det er på side 168 i hans bok - og spurte ham ” Hvorfor fortsetter du å bringe din hær fremover inn i Kosovo?” Ojdanic svarte at dette var et svar på de nye NATO-troppene i Makedonia.

Og deretter sa Clark: ”Fra serbernes perspektiv gir oppbyggingen av hans styrker perfekt mening. Men det er også et påskudd for å bygge opp styrker mot albanerne.” Derfor, når en direkte trussel fører til forsterking av våre styrker, omformer Clark konsekvensene til en grunn for ny opptrapping.

Han rapporterte dette til Madeleine Albright - dette er på side 172 i hans bok - at der var kontinuerlig utplassering og forsterkning av serbiske tropper.

Han snakker om et angrep - ikke i fortid eller nåtid, men som noe som må kunne ventes som en konsekvens av et angrep. Om vi begynner med luftangrep, vil serberne angripe? Han sier at de utvilsomt (most certainly) vil angripe.

Albright: ”Så hva skal vi gjøre, hvordan kan vi forhindre at de treffer de sivile?”

Clark: ”Vi kan ikke. Til tross for våre beste anstrengelser, kommer de sivile til å bli et mål for serberne. Det vil bli et kappløp, våre luftangrep og de skader vi forårsaker mot dem, mot hva de kan gjøre på bakken. På kort sikt kan de vinne kappløpet.”

Albright: ”Så hva skal vi gjøre?” Clark: ”Vi kommer til å måtte forsterke våre evner. I siste instans kan vi ut-sette dem for mer press. Vi kan nedkjempe hva som helst de har, men det kommer ikke til å bli behagelig.”

Dette står i hans bok. Selvsagt nevner han ikke KLA, som klart kan ses.

Han refererer til kamper med KLA som angrep på sivile. Men, uten tvil, bombingen vil skje, bevisst planlagt tungt bombardement av hele Jugoslavia, og temmelig lenge. Derfor forkastet han selv, den gang Øverstkommanderende for NATO i Europa, hovedtesen om at bombingen var et svar på den serbiske forfølgelsen av albanere. Fordi, sier han, angrepene vil komme ”når våre angep starter.”

Han beviser også at Rambouillet ikke var noen slags resultatløs forhandlingssituasjon, men en prosess planlagt for å produsere et ultimatum som basis for overgang fra fred til krig. Faktisk beviser han at den skruppelløse bombingen av byer, landsbyer, infrastruktur og det enorme antall drepte og sårede ikke var en feil men et kalkulert løp - på trygg avstand pøste man brensel på flammene for å brenne ned alt som kunne brennes ned så fort som mulig. Og deretter vil brannslokkeren, hvis plikt det er i alle branner å redde menneskeliv, bli ansvarlig. Clark innrømmer at han personlig planla luftoperasjonene mot Jugoslavia.

Han ønsket at krisen i Kosovo skulle utvikle seg på en slik måte at han ville bli i stand til å introdusere NATO-varianten. Jeg venter at Wesley Clark vil bli innkalt for å vitne her, og da vil vi se om dere i det hele tatt vil vurdere å tiltale ham for de forbrytelser han begikk i det tidligere Jugoslavia, som dere hevder å ha myndighet til, eller dere vil unnlate å gjøre det også. Da vil jeg fremskaffe pålitelige og autoritative bevis som umiskjennelig bekrefter påstanden at NATO-pakten - eller, jeg skulle ikke si NATO-pakten, jeg skulle heller si Clinton-adminstrasjonen, siden Clark var en av dens nærmest tilsluttede - har forfalsket grunnen til deres aggresjon mot Den Føderale Republikken Jugoslavia.

Den kanadiske general Lewis Mackenzie, en av de tidligere kommandørene av UNPROFOR i Bosnia, sier i sin tekst offentliggjort i den kanadiske dagsavisen The National Post, den 6. april 2004, at: ”NATO handlet øyeblikkelig og begynte bombingen, til tross for det faktum at ingen av alliansens medlemsnasjoner var truet, ikke bare av Kosovo, men infrastrukturen og befolkningen i selve Serbia - uten den autoriserte FN-resolusjonen... De av oss som advarte om at Vesten ble dradd inn ved siden av en ekstremistisk, militant kosovo-albansk bevegelse ble avskjediget/permittert som ettergivende. Det faktum at den ledende organisasjonen som førte an i kampen for uavhengighet, Kosovos Frigjøringshær (KLA), universelt var blitt utpekt som terroristorganisasjon og kjent for å motta støtte fra Osama bin Ladens al- Qaeda, ble beleilig ignorert.” Og vi vil presentere relevante dokumenter. Mackenzie fortsetter òg tvert imot hva dette illegale aktoratet insisterer på i dets grunnløse tiltale, og sier: ”All informasjon som tjente som dekke for å rettferdiggjøre bombingen av Serbia viste seg å være alvorlige forfalskning-er.” General Lewis Mackenzie er ingen pro-serbisk kanadier - han er bare en profesjonell soldat. Når det er snakk om kampanjen for å drive ut alle ikkealbanere fra Kosovo slik at Kosovo kunne knytte seg til mor Albania og oppfylle målet om et Stor-Albania, sier Mackenzie: ”Kampanjen startet med deres angrep på serbiske sikkerhetsstyrker tidlig i 1990-årene og de lyktes med å snu Milosevics hardhendte respons til verdensomspennende sympati for deres sak. Der var intet folkemord slik Vesten påstod - de påståtte 100.000 begravet i massegraver viste seg å være 2.000 av alle etniske opprinnelser, inkludert de som ble drept i kamp under selve krigen.” La oss ikke en gang snakke om hvor mange av disse som ble drept av KLA. Dere har her i fengslet denne Limaj, som er anklaget for mordet på ni serbere og tretten albanere. Vel, han hadde bare ni serbere i fengslet, derfor drepte han dem alle, men av et større antall albanere han hadde i fengsel, plukket han ut tretten som skulle drepes. Vi har vitner som vil fortelle dere og det internasjonale publikum hvor mange albanere som ble drept og hvor mange av KLA. Alt fikk serberne skylden for. Istedet leker dere med disse tallene sammen med deres såkalte eksperter som utfører statistiske beregninger over mulige antall offre. Dette er meningsløst i enhver form for juridisk prosess som påberoper seg å være prosedyre i en kriminalsak.

Mackenzie fortsetter med å si: ”Kosovo-albanerne har spilt på oss som en Stradivarius.

Vi har subsidiert og indirekte støttet deres voldskampanje for et etnisk rent og uavhengig Kosovo. Vi har aldri beskyldt dem for å ha begått volden tidlig på 90-tallet og vi fortsetter å beskrive dem som de utpekte ofre idag, til tross for bevis om det motsatte. Når de oppnår uavhengighet ved hjelp av våre skatte-dollar kombinert med disse bin Laden og al-Qaeda - bare se på det oppmuntrende budskap dette sender til andre terroriststøttede uavhengighetsbevegelser rundt om i verden.”

Mackenzie nevner ikke de mange andre dollar som KLA mottok, men han vil få muligheten til å vise det også. Han fortsetter: ”Siden NATOs/FNs intervensjon i 1999, har Kosovo blitt de kriminelles hovedstad i Europa.

Handelen med sexslaver blomstrer. Provinsen er blitt et uvurderlig transitpunkt for narkotika på vei til Europa og Nord-Amerika. Ironisk nok kommer mesteparten av narkotikaen fra en annen stat som er ’frigjort’ av Vesten, nemlig Afghanistan. Medlemmer av det demobiliserte, men ikke eliminerte, KLA er intimt involvert i organisert kriminalitet og i regjeringen.”

Admiral Gregory Johnson, kommandør for NATO- styrkene i Kosovo, det vil si, kommandør for De Sydlige NATO-Styrker, slo fast i Kosovo i anledning av forbrytelsene begått i mars 2004 at konfliktene som utfoldet seg utgjorde en etnisk renseaksjon som var orkestrert på forhånd av kosovo-albanere. Det var en etnisk renseaksjon orkestrert på forhånd!

Damjan de Krnjevic-Miskovic, utgiver av U.S.-magsinet National Interest og tilsluttet Senteret for Sydøstlige Studier (Center of South-Eastern Studies), understreket i en artikkel i The Wall Street Journal under tittelen ”Kristallnacht in Kosovo” (”Krystallnatt i Kosovo”) at serberne i årevis hadde sendt ut advarsler om den albanske bevegelsens sanne natur og at Vesten påstod at dette bare var påfunn og overdrivelser. Krnjevic karakteriserer denne anti-serbiske aktiviteten og serbernes stilling i Kosmet på følgende måte:” Mord på mord, kidnapping på kidnapping, brannstiftelse på brannstiftelse, og nå til slutt denne pogromen har ført serberne til den erkjennelse at de er prisgitt barbarers nåde.” Jeg vil gjerne tilføye at alt dette var under oppsyn De Forente Nasjoner.

I sin artikkel ”Kristallnacht in Kosovo” forteller han at 3 000 mennesker har blitt kidnappet og drept siden juni 1999. Dette er det jeg allerede fortalte dere og det betyr at De Forente Nasjoners oppgave i Kosovo ” har vært å narre verden de siste fem årene med deres påståtte suksess når de faktisk tillot militarisering.”

I likhet med General Mackenzie siterer Krnjevic også Derek Chapel, NATO-politiets talsmann, som slo fast, ” Det var planlagt på forhånd ”, og så, basert på det, konkludert, og jeg siterer: ” Alt man trengte var et påskudd.

Det er klart at noen i den kosovo-albanske ledelsen tror at ved å rense alle gjen-værende serbere fra området ( idet de allerede hadde oppnådd rensing av to tredjedeler av Kosovos serbere... 1999)... kan de presentere det internasjonale samfunnet for en fullbyrdet kjennsgjerning (fait accompli). Men etnisk renhet kan ikke tillates å være grunnlaget for ... uavhengighet.”

The Florida Times-Union Daily anbefalte, kort før opptrappingen av al-bansk terrorisme i Kosovo i mars 1999, derfor før opptrappingen i 2004, at Kosovo ble tilbakelevert til Serbia, og jeg siterer: ” Det er endelig på tide at Kosmet blir returnert til dets sanne eiere.”