Bandhund: Georgia er i dag i praksis eit CIA-diktatur, etter at USA sytte for at Mikail Saakasjvili, utdanna i USA og med amerikansk kone, vart president. Her med dåverande USAutanriksminister Colin Powell.

Desse øvingane blei kalla “fredsskapande treningsopplegg.” Jamfør her den pågåande “fredsskapinga” også i Irak og Afghanistan. I 1997 tok Aserbajdsjan, Georgia, Kasakhstan, Kirgistan, Tyrkia og Usbekistan del i denne NATO-leia fredsøvinga. Føremålet var sjølvsagd å få desse lenda med i ein type militærallianse som sikra vestleg dominans. Jamfør at NATO-landet Tyrkia var med og øva seg på fredsskaping.

I mai 2002 dreiv amerikanske antiterror-styrkar opplæring av georgiske militærstyrkar. Det offentlege føremålet var kamp mot terrorisme og vern av oljerøyrleiinga Baku- Tbilisi-Cheyan.

I november 2003 var tida komen for at Kmara kunne styrte “Sølvrev” Sjevardnadze, til fordel for den USA-utdanna Saakasjvili. Sjevardnadze var for gammal og for mykje knytt til SUKP til å eigne seg meir. Heller ikkje hadde han amerikansk kone, som Saakasjvili hadde. Forsvarsminister Donald Rumsfeld toga umiddelbart inn i Tbilisi og forkynte demokratiets erobring av Georgia. I tillegg, sjølvsagd: Vedvarande amerikansk-georgisk venskap og militærsamarbeid.

I januar 2004 tok utanriksminister Colin Powell del i den offisielle innsetjinga av Mikhail Saakasjvili. I tidsrommet 1994-2004 hadde USA forsynt Georgia med 1,3 milliardar dollar “i gåver”. Dei 5 millionane som budde i Georgia merka neppe stort til “gåverikdomen”, ut over det å bli amerikaniserte og dermed “demokratiserte,” på medievis og av Coca Cola og Mac Donalds. I februar 2002 hadde amerikanske militærinstruktørar teke til med å øve opp georgiske militærstyrkar, “fullt offentleg”. Kremls svar i desember 2003 var å uttrykkje støtte til Sør-Ossetia og Abkhasia. Leiarskapen i Kreml gav også offentleg kritikk av amerikansk innblanding i Russlands grenseområde i Kaukasus. Alt i mai år 2000 hadde Andreij Urnov ved Det russiske utanriksdepartementet sagd dette: “Ingen bør bli forundra over at Russland kjem til å motsetje seg freistnader på å trengje seg inn på russisk interesseområde.” (Klare side 155).

Jamvel med fylliken Jeltsin som president i Russland var det USA-leia inntoget i Sentral- Asia beinveges frekt. Dette var ikkje berre tidlegare sovjetisk område, få år attende i tid. I den grad det hadde vore nokon sentraladministrasjon på 18- og 1900-talet i Sentral- Asia, hadde den vore russisk. I løpet av år 2005 og 2006 har Russland teke attende mykje av den dominansen USA og NATO freista opprette i Sentral-Asia. Og då i allianse med Kina. Altså er ikkje Russland “demokrati” i media lenger. Kina, derimot, av alle, er det ikkje noko gale å seie om. I dei nemnde bøkene av Michael Klare og Ian Rutledge er dette poenget sjølvsagd: Det er olje som er årsaka til at Bush-Blair no driv krig i Irak, Afghanistan eller nærværet i Den eurasiske korridor. Det burde vere like sjølvsagde for alt av norske media, som derimot lojalt underkastar seg den amerikanske statsløyndomen her.

Unnataka er Klassekampen og Friheten.

Både Klare og Rutledge skriv også at det er utenkjeleg at USA vil gje slepp på oljeog gassrikdomane i desse områda. Persia-golfen er for ein del av USA å rekne. Slik gjengjev både Klare og Rutledge amerikansk politikk i dette området. Korleis Kina vil nytte WTO etter 5 års “læretid” er oppbrukt, står att å sjå.