Sosialisme eller barbari: Amerikanske klasebomber av denne typen, med direkte målsetting å drepe og lemleste flest mulig mennesker, er i dag i alminnelig NATO-bruk, og ligger strødd ut over landområder i Serbia, Irak og Afghanistan. For Serbias vedkommende nekter Nato å utlevere bombekartene, slik at djevelskapet kan fjernes.

Av Per Lothar Lindtner

Tysklands Kommunistiske Partis ledelse la fram forslag til DKPs nye partiprogram på 2. del av det 17. landsmøte i april 2006.

8. april 2006 vedtok DKP sitt nye partiprogram. Dermed kunne en langvarig prosess avsluttes som til tider var full av motsetninger. Svært forskjellige posisjoner hadde brynt seg mot hverandre før 115 landsmøtedelegater vedtok forslaget. De var samlet til møte i Duisburg- Rheinhausen på nordvestre Rhinbredd i Nordrhein-Westfalen. 34 delegater stemte imot det endelige forslaget. 10 var avholdne. En forløper var ”grunntesene” fra 27/2-03: ”Å forsterke motstanden mot krigspolitikk og sosiale nedskjæringer”, gjengitt i ”Friheten” i 2005. Så la 1. del av det 17. landsmøte i 2005 fram et diskusjonsgrunnlag. Komiteen bak forslaget besto av Nina Hager, Hans Heinz Holz, Leo Mayer og Willi Gerns. Denne 1. del av DKPs 17. landsmøte vedtok også et detaljert handlingsprogram. Her lå også det organisatoriske grunnlaget for den videre prosessen fra og med september 2005. Debattene ble organisert slik at flest mulige av DKPs medlemmer og sympatisører kunne være med. Fra starten ble det satset på å få fram mange standpunkter og en kollektiv diskusjon. ”Høringen” i partiets grunnorganisasjoner varte fram til 2. januar 2006. Til sammen kom det 270 endringsforslag. Noen førte til omarbeiding av kapitler og avsnitt.


DKPs nye prinsipp-program, vedtatt 8. april 2006:

Innledning

Vår tid er preget av internasjonalisering av økonomien og vitenskapeligteknologiske framskritt som gir det arbeidende mennesket uante muligheter til å utfolde skaperkraft og produktivitet. Vi kan overvinne sult og nød i hele verden. Vi kan realisere retten til arbeid og samtidig redusere arbeidstid.

Med det åpnes muligheten for meningsfull bruk av fritida; for familien, videreutdanning, kultur og all annen kreativitet. Et verdig liv for alle mennesker er mulig. Samtidig kan vi sikre jordkloden som et bærekraftig økosystem for framtidige generasjoner. De nye formene for kommunikasjon gjør dette mulig og gir helt nye perspektiver for kulturell vekst og frigjøring av mennesket.

Men under kapitalistiske produksjonsforhold utnyttes globaliseringen og utviklingen av produktivkreftene til fordel for kapitalakkumulasjon. Framskritt innen vitenskap og teknikk misbrukes til å skaffe mest mulig profitt for eierne av produksjonsmidlene, kapitalistene. Arbeidere og funksjonærer tvinges til stadig sterkere arbeidsintensitet, mens arbeidsplasser stadig oftere rasjonaliseres vekk og massearbeidsløsheten stiger. De sosiale godene arbeiderbevegelsen har kjempet fram i de foregående 150 år er i ferd med å brytes ned av kapitalmakta.

Klassemotsetningene er blitt skarpere og klassekampen hardere. Det 21. århundret er bundet opp til fortida. En stadig mindre del av menneskeheten profitterer på de samfunnsmessige rikdommene. Avstanden mellom de utviklete imperialistiske statene og landene fra den såkalte 3. verden og avstanden mellom rike og fattige øker fra år til år. Mer enn to milliarder mennesker er i dag utelukket fra enhver form for økonomisk utvikling og tvunget til å leve i ekstrem fattigdom.

Krig, miljøødeleggelse, masseelendighet og undertrykkelse i store deler av verden, arbeidsløshet og sosial nedbygging i industrilandene er virkeligheten under kapitalismen. Den nye fattigdommen preger livet på vår klode ved 1000-årsskiftet.

Bare en liten del av utviklingslandene trekkes inn i vekstøkonomien.

Den store massen glir stadig mer inn i en tilstand av hjelpeløshet og fortvilelse. Imperialistiske makter setter inn brutal vold for å sikre sitt herredømme. Slik søker de å opprettholde de betingelsene som fastholder u-landene i avhengighet og som muliggjør at hensynsløs utbytting kan fortsette. Det er en indre sammenheng mellom å gjøre forholdene for menneskene mer elendige og fortsatt ødeleggelse av naturbestander; livsbetingelsene for framtidige generasjoner.

Vitenskap og teknikk perverteres gjennom utvikling av katastrofale masseødeleggelsesvåpen. Kravet om verdensherredømme fra de imperialistiske metropolene og deres kamp om ny oppdeling av verdens råstoffkilder, avsetningsmarkeder og innflytelsessfærer framskynder militære konflikter overalt i verden. Krigen blir en permanent tilstand.

Det kapitalistiske samfunnets bestemmende profittprinsipp er blitt en fare for eksistensen til menneskehetens som sivilisasjon. ”Følgelig utvikler den kapitalistiske bare teknologien og kombinasjonen av den samfunnsmessige produksjonsprosessen slik at den samtidig undergraver kildene til all rikdom: jordkloden og det arbeidende mennesket...” (Karl Marx: Das Kapital) Mot disse truslene fra imperialismen formerer motstanden seg: i arbeiderbevegelsen, i freds- og antiglobaliseringsbevegelsen og i folkenes protester i u-landene. ”En annen verden er mulig!” Denne parolen mobiliserer mennesker fra forskjellige partipolitiske og ideologiske ståsteder overalt på jorden. De tyske kommunistene, organisert i DKP, er aktive i disse tverrpolitiske bevegelsene. Konsekvent støtter vi de umiddelbare kravene fra disse bevegelsene og gjør det vi kan for å forene de mangfoldige kreftene. De går inn for at motstand og forsvarskamper skal kunne føre fram til en felles offensiv av alle dem som er utbyttet og undertrykket av monopolkapitalen. Et annet samfunnssystem er nødvendig og mulig.

Bare det revolusjonære bruddet med de kapitalistiske makt- og eiendomsforholdene overvinner årsakene til utbytting, fremmedgjøring, krig, elendiggjøring og ødeleggelse av vårt naturmiljø. Gjennomføringen av de elementære menneskerettighetene for alle innbyggere på vår jord, kan bare virkeliggjøres i et samfunn som er basert på felleseiendom av produksjonsmidlene og demokrati for den arbeidende befolkningen. Dette samfunnet betegner vi som sosialisme og første fase i den kommunistiske samfunnsformasjonen. I kampen for en bedre verden har arbeiderklassen vunnet store seire og lidd bitre nederlag. Men selv de bitreste nederlagene har ikke ført til at arbeidsfolk har gitt opp å kjempe videre for rettferdighet, solidaritet, fred og sosial sikkerhet.

Ødeleggelsen av sosialismen i Øst- Europa er fram til nå det mest alvorlige nederlaget for internasjonal arbeiderbevegelse, for alle progressive krefter, ja, til og med for den borgerlige humanismen. Og det er ennå ikke overvunnet. I dag raljerer propagandister for kapitalen med at sosialismen er endelig beseiret og at menneskenes historie er ved målet, for kapitalismen er evig og uten alternativer.

Vi hevder derimot at kapitalismen er uten framtid. For dens manglende evne til å løse sine iboende motsetninger blir stadig tydeligere. Disse må løses gjennom klassekamp for en ny samfunnsorden.

Et nytt sosialistisk samfunn er nødvendig, men kommer ikke av seg selv. Det kan bare realiseres gjennom tålmodig revolusjonær kamp.

DKP som et revolusjonært arbeiderparti er resultat av den tyske arbeiderbevegelsens kamp mot kapitalistiske utbytting og undertrykking, mot militarisme og krig. Partiet følger opp tradisjonene til det revolusjonære tyske sosialdemokratiet og Tysklands Kommunistiske Parti, KPD. Partiet fører videre arven fra motstanden mot fascismen og kampen for en antifascistisk- demokratisk ny start etter frigjøringen fra Hitler-fascismen i 1945. I dagens DKP forenes erfaringene fra kampene mot deling av Tyskland og remilitarisering, protestene i 68-bevegelsen, klassekampene i den gamle forbundsrepublikken med erfaringene fra forsøkene på å bygge en antifascistisk og demokratisk samfunnsorden og sosialisme i DDR.

Politisk kompass og fundament for DKPs politikk er vitenskapelig sosialisme, materialistisk dialektikk, historisk materialisme og politisk økonomi.

Denne kunnskapen og disse formene for forståelse ble begrunnet av Marx, Engels og Lenin og så videreutviklet av andre marxister. DKP bruker marxismen på de konkrete betingelsene for klassekampen i vår tid og viderefører på den måten den samme vitenskapelige læren.

Arbeiderklassen i alle land har felles nåtids- og framtidsinteresser. Å virkeliggjøre disse krever internasjonalt solidarisk samvirke over landegrenser og kontinenter. Stilt overfor presset fra imperialistisk internasjonalisering, er det å forsvare disse fellesinteressene til arbeidsfolk viktigere enn noensinne. Kapitalens globalisering tjener den transnasjonale monopolkapitalen og regionale prosesser som EU-integrasjonen. Politikken til DKP er konsekvent å knytte sammen forsvar av interessene til arbeidsfolk i Tyskland med handling i tråd med prinsippene for den proletariske internasjonalisme. DKP er solidarisk med progressive krefter som kjemper mot imperialismen. Vi er innstilt på å bruke alt i vår kraft for å få til et tettere samarbeid mellom de kommunistiske partiene - bilateralt, i EUområdet og globalt.

Vårt mål er sosialismen/kommunismen. I en lengre historisk prosess kan det utvikles en samfunnsorden preget av samliv mellom mennesker der ”frihet for hvert eneste menneskes utvikling er betingelsen for alles frihet.” (Karl Marx og Friedrich Engels: Det kommunistiske partis manifest av 1848.) Forutsetningen er samfunnsmessig eie av produksjonsmidlene og helhetlig samfunnsmessig planlegging av produksjonen. For å nå dette målet må en vinne tilslutning fra flertallet av det arbeidende folket, arbeiderklassen og de andre yrkesaktive gruppene i befolkningen. Det er dette det dreier seg om for DKP.