Imperialismens tendens til reaksjonær politikk mot egen befolkning tiltar. Også i Tyskland viser den seg i angrep på arbeidsfolks sosiale og demokratiske landevinninger..

Vi gjengir Tysklands Kommunistiske Partis nye partiprogram i en artikkelserie i de kommende utgaver av avisa. Programmet er oversatt for Friheten av Per Lothar Lindtner.

Kapitaleksporten får enda større betydning enn tidligere. Riktignok finnes det også her nye tendenser:
1) Større del av utenlandsinvesteringene går i dag til industrisektoren, men blir i stadig mindre grad investert i nye produksjons-, finans-, service-, og handelsforetak. Derimot går de til oppkjøp eller deltakelse i allerede eksisterende virksomhet.
2) En annen tendens dreier seg om retningen på kapitalstrømmene. Den dominerende delen av de globale utenlandsinvesteringene fra storselskap i ”triaden” - USA, EU og Japan går ikke lenger til ”underutviklete” land, men blir derimot i overveiende grad aktivert i de samme imperialistiske metropolene. ”Resten av verden” blir i forskjellig grad, avhengig av den økonomiske utviklingen, spesielt innen moderne teknologi. Det gjelder først og fremst landene i Afrika.

Dagens konsentrasjons- og sentraliseringsprosesser fører ikke bare til et nytt og enda høyere monopoliseringsnivå, men fører også til en ny samfunnsgjøringsgrad. Enda mer enn det som var tilfellet på Lenins tid, ser vi at de materielle forutsetningene skapes for at kapitalismen avløses av sosialismen.

De økonomiske utviklingsprosessene i dagens monopolistiske fase er fulle av motsetninger; stadig mer skjerpet konkurranse, konflikter mellom de transnasjonale konsernene, mellom disse og nasjonal monopolkapital og mellom monopolene og den ikkemonopolistiske kapitalen. Her mobiliseres det med utenomøkonomiske metoder som krav på opprinnelse og økonomiske forankring til fordel for de store konsernene. I denne sammenhengen spiller stater og overnasjonale institusjoner en spesiell rolle.

Kapitalisme og stat

Kapitalismen og den moderne stat vokser fram i kompliserte historiske prosesser der begge disse samfunnsmessige fenomenene betinger hverandre gjensidig.

Det er statens oppgave å organisere borgerskapet som herskende klasse og sikre dens herredømme utenfor og uavhengig av den kapitalistiske konkurransen. Staten stiller til disposisjon de nødvendige undertrykkingsmidlene for kapitalinteressene og bruker disse mot alle former for motstand. Det er statens funksjon å få fram den herskende klassens hegemoni enten gjennom konsensus eller tvang; staten er et maktapparat og samtidig del av klassekampen.

Statens økonomiske oppgave er i begynnelsen å sikre fri konkurranse på det indre markedet og utad forsvare hjemlig kapital mot utenlandsk konkurranse gjennom beskyttelsestoller og andre proteksjonistiske tiltak. Under monopolkapitalismen dreier det seg om å drive fram monopoliseringen og åpne ekspansjonsrommet for kapitalen gjennom å erobre nye markeder og kolonier.

Denne politikken munner ut i kamp for nyoppdeling av verden og imperialistiske erobringskriger.

Mer og mer blir monopolkapitalen helt avhengig av hjelp til reproduksjon gjennom direkte økonomisk virksomhet fra statens side. Den statsmonopolistiske kapitalismen blir kapitalismens redningsplanke.

Etter andre verdenskrig styrkes venstresiden og dermed også fagforeningene.

Dette skjer samtidig som flere land slår inn på en sosialistisk utvikling. Systemkonkurransen mellom kapitalisme og sosialisme fra 1945 tvinger også konservative til en politikk der staten og det offentlige garanterer gode velferdstiltak og fellesskapsløsninger på en rekke områder. Men kompromisset om velferdsstaten har ikke bare et sosialpolitisk aspekt. Det er samtidig nyttig for den økonomiske utviklingen: Det sikrer at inntekter til de breie lag av folket også i perioder med lavkonjunktur. Det bidrar til dynamisk utvikling på det indre markedet og gjør mulig rask innføring av masseproduksjon basert på ny teknologi med tilsvarende livs- og forbruksmønster.

De siste årtiene endres instrumentene for statsmonopolistisk kapitalisme. Statens direkte næringsvirksomhet reduseres ved privatisering. Gjennom varierte former for statsstøtte til fordel for monopolene gjøres virksomheten samtidig konkurransedyktig: skattefordeler og forsknings- og andre utviklingstiltak. Her dreier det seg først og fremst om styrking av internasjonal konkurranseevne.

Fra 1970-tallet utvikles mer internasjonale former for statsmonopolistisk kapitalisme. I Europa overføres stadig flere reguleringsmekanismer til EUorganene. Samtidig med internasjonaliseringen ser vi at et statsmonopolistisk reguleringssystem i global form er i ferd med å vokse fram. Dette er et nytt moment som skal forsøke å holde krisepotensialet i kapitalismens verdensøkonomi og motsetningene mellom imperialistiske land i sjakk. Her spiller verdensbanken, WTO, det internasjonale valutafondet og G7-G8 en viktig rolle.

I disse institusjonene dreier det seg om å få gjennomslag for fellesinteressene til internasjonal monopolkapital. De er samtidig arena for hard konkurranse og sammenstøt mellom rivaliserende interesser i og mellom de transnasjonale, de imperialistiske statene og blokkene. Hovedelementet i byggingen av nye økonomiske, politiske og militære maktapparat er likevel fortsatt nasjonalstatene. De underkastes dyptgripende rolleendringer som følge av disse globale prosessene.

Med neoliberalistisk strategi påskyndes internasjonaliseringen av statsmonopolistisk kapitalisme. Neoliberalisme er ideologien og politikken bak endringene i arbeids- og livsbetingelsene og produksjonsforholdene som må tilpasses det nye nivået for produktivkreftene under kapitalistiske betingelser og sikre kapitalen forbedrete realisasjonsbetingelser; større muligheter for profittmaksimering.

Det fører til konflikter innen den herskende klassen, kriser i nasjonalstatene og i det borgerlige demokratiet. Staten blir forvalter av en politikk som mer og mer bestemmes utenfor dens suverenitetsområde. Maktapparatet til det monopolistiske borgerskapet tvinger i stadig større grad uten omsvøp gjennom en politikk mot interessene til flertallet av folket. I stedet for en sosial integrasjon åpnes det for konfrontasjon. Den borgerlige statens evne til velferdspolitikk svekkes. Det er en tendens som skyldes at basis for organisering av stabile sosiale kompromisser, som impliserer større deler av samfunnet, går tapt. Slik uthules det borgerlige demokratiet og mister sitt innhold. Samtidig som en holder fasaden ved det formelle demokrati, foregår i det stille en overgang fra velferdsstat til autoritær ”sikkerhetsstat”.

Imperialismens tendens til reaksjonær politikk mot egen befolkning tiltar. I Tyskland viser den seg i angrep på arbeidsfolks sosiale og demokratiske landevinninger. Ved hjelp av press mot lønn, deregulering og fleksibilisering, hardkjør mot sosial velferd, svekking av tariffavtaler og fagforeningsrettigheter skal Tyskland trimmes som base for skjerpet globalisert konkurransekamp. Med bygging av politistat og muligheter for innsats av forbundshæren mot indre fiender og under påskudd om ”kamp mot terrorisme” ryddes grunnen for undertrykking av enhver motstand mot reaksjonær sosialpolitikk og krigspolitikk.

Skjerpete sikkerhetslover kjøres gjennom med et ukritisk forbundsdagsflertall når de forfatningskonforme resolutt reforetar de nødvendige tilpasninger til grunnloven. Og for alle muligheter ligger unntakslovene klare.

Den indre reaksjon samkjøres utad med ”Festung Europa” rettet mot voksende flyktningestrømmer fra områder med krig og elendighet, virkningene av imperialistisk globalisering.

Prosessene følges opp av massemediene. På vegne av kapitalmakten hjelper mediene til med å integrere folk flest under kapitalismen gjennom ideologisk manipulering.

Tendens til aggresjon

Med globaliseringen vokser ikke bare monopolenes makt, men også deres tendens til aggresjon.

Sosialismens framvekst som verdenssystem og imperialismens sammenbrudd som kolonisystem etter andre verdenskrig blir opplevd som tegn på at det er reell fare for at kapitalismens dager er talte. Derfor dysses motsetningene mellom imperialismens land på kort sikt ned for å samle kreftene til kamp mot sosialismen og de nasjonale frigjøringsbevegelsene. Etter nederlagene for sosialismen i Sovjetunionen og andre sosialistiske land i Europa og det kapitalistiske utbyttingssystemet synes evig kommer de gamle motsetningene igjen til syne.

Men nå som før er det felles interesser som binder sammen. Å fjerne de siste skansene som kan hindre dominansen til de transnasjonale på verdensmarkedet er i dag en fellesoppgave for metropolene i imperialismens land.

Om økonomiske stimuli ikke gir ønsket virkning, settes imperialismens militærmaskinen i bevegelse. Den økonomiske, militære og politiske styrken gjør USA-eliten til imperialismens maktsentrum. NATO, militærmakten som domineres av USA, setter seg brutalt utover folkeretten. Om stater ikke bøyer seg for diktat fra USA og NATO, men forsvarer sin suverenitet, risikerer de å bli bombet eller invadert.

Fellesinteressene binder sammen de imperialistiske statene. De forsøker aktivt å organisere kontrarevolusjon i land som fortsetter å orientere seg i sosialistisk retning. Samtidig brukes makta til å forhindre at arbeiderklassen i allianse med folkelige bevegelser skal utfordre den neoliberale politikken.

Samtidig pågår rivalisering mellom imperialismens metropoler og maktblokker. Den ujevne utviklingen i imperialismen fører riktignok til kontinuerlige kamper for å dele opp verden på ny, og disse føres primært med økonomiske og politiske våpen eller som kriger ved stedfortredere. Konfliktene framtrer som borgerkriger eller kriger mellom to eller flere land.

Opprustning, våpeneksport og en politikk som nører konflikter i forskjellige regioner øker atomtrusselen og faren for kriger som er ødeleggende for hele menneskeheten. Slik form for krisehåndtering utelukker ikke i et lengre perspektiv faren for at storkrig igjen kan utløses mellom de imperialistiske metropolene.

Det er konsekvensen av forandringer i det økonomiske og militære styrkeforholdet og tilspissing av kampene for de stadig mer begrensete råstoffkildene.

Kampen om selve verdenshegemoniet kan utløse en slik storkrig.

Krise, militarisering og krig preger kapitalismens globalisering. Det dreier seg om å ha det sikre grepet på nøkkelressursene og å sikre monopolkapitalens makt i verden. Med militærmakt skal kamp mot undertrykking og fattigdom holdes i sjakk.