Vi gjengir Tysklands Kommunistiske Partis nye partiprogram i en artikkelserie i de kommende utgaver av avisa. Programmet er oversatt for Friheten av Per Lothar Lindtner.

Polarisering

Økende polarisering i samfunnet er
resultatet av økonomiske og politiske
prosesser i de utviklete kapitalistiske
landene. Slik er det også i Tyskland.
På den ene siden: en liten gruppe
konsernsjefer, banksjefer og multimillionærer.
På den andre siden: det
overveldende flertallet av arbeidere,
private og offentlige funksjonærer,
arbeidsfolk i landbruket, de intellektuelle
og folk i frie yrker, ja til og med
de små og mellomstore bedriftslederne
er alle underkastet monopolkapitalens
økonomiske og politiske makt. Arbeidsløshet
og fattigdom, sosial utrygghet,
splittelse og utestengning øker.

Et stort spekter av nye sosiale
aktører oppstår og utvikler seg.
I fredsbevegelsen, den antirasistiske
bevegelsen, homobevegelsen,
miljøbevegelsen og andre bevegelser
aksjonerer nye krefter på selvstendig
grunnlag. Med så stor bredde i
bevegelser av utbyttete og sosialt
utestengte åpnes muligheten og nødvendigheten
for at alle som rammes
av kapitalens dominans, forenes i sin
mangfoldighet og selvstendighet i et
alternativt sosialt og politisk prosjekt.

Jo mer den nasjonalt utviklete antimonopolistiske
blokken er i stand
til å forgrene seg og handle internasjonalt,
desto sterkere blir kravet
om samfunnsmessige alternativer.
Til de internasjonale motstandskreftene
og framskrittskreftene hører
også stater og regjeringer med sosialistisk
orientering. Med brei støtte
i befolkningen søker de alternativer
til neoliberalismen og forsvarer
seg mot den internasjonale dominansen
til USA-imperialismen. Innen
verdens handelsorganisasjon
(WTO) øker motstanden mot hegemoniet
til de kapitalistiske sentrene.

Den globaliseringskritiske
bevegelsen kan føre til at USA, EU
og Japan ikke lenger kan presse
gjennom sine interesser uhindret.
Cuba har en spesiell betydning.
Under vanskelige forhold forsvarer
landet seg mot alle imperialistiske
angrep som kan underminere
landets sosialistiske utviklingsvei.
Slik er Cuba en inspirator i kampen
mot neoliberalismen og USAs dominans,
spesielt for folkene i Latin-
Amerika og i det karibiske området.

Arbeiderklassen – den avgjørende kraften

Arbeiderklassen er avgjørende kraft
i kampen mot kapitalmakt og for sosialisme.
Det er den klassen i kapitalismen
som på grunn av sin stilling i det
samfunnsmessige produksjonssystemet
opplever kapitalens utbytting
sterkest og mest direkte. Som eiendomsløs
i forhold til produksjonsmidlene
er arbeidere og andre ansatte tvunget
til å selge sin arbeidskraft. Uten dette
arbeidet kan ikke samfunnet eksistere.
I de høyt industrialiserte landene er
arbeiderklassen den viktigste verdiskaperen.
Den har ingen interesser på
tvers av interessene til hele menneskeheten.
Klassens samfunnsmessige
stilling gjør den til hovedkraften for
kamp mot urett og for systemendring.
Arbeidere og ansatte utgjør det store
flertallet av folket i Tyskland. Millioner
av arbeidstakere med migrasjonsbakgrunn
øker klassens omfang.

Flertallet av dem, medregnet nærmeste
familie, lever og arbeider ofte under
diskriminerende forhold. Antallet arbeidsløse
i befolkningen øker stadig;
mange ungdommer søker forgjeves
kvalifisert utdanning eller arbeid.

Alle disse tilhører arbeiderklassen.
Kvinneandelen øker fortsatt, men
flertallet av kvinnene i arbeiderklassen
har ikke en inntekt som sikrer
egen eksistens. Ulike former for deltid
og kvinneflertall i sektorer med
lav lønn, der kvinnelønn er lavest,
forklarer dette. Lave kvinnelønner er
ekstra kilde til profitt. Samtidig presser
det ned det generelle lønnsnivået.

Når arbeidsløsheten stiger, rammes
kvinner uforholdsmessig. Frykt for
arbeidsløshet i seg selv forsterker
avhengighet, belastninger og undertrykking
av kvinner. Og alt dette
fører til at kvinner trues og rammes
særlig sterkt av ny fattigdom.

Mer fleksibilisering betyr forlengelse
av arbeidstiden. Det gjør det vanskeligere
for mennesker med barn å delta
i arbeidslivet. I stedet for å delta på
likeverdig grunnlag gjøres det om til
et privatproblem, først og fremst for
kvinner, å forene arbeid med familie.
Slik fornyes et tradisjonelt kjønnsrollemønster.
Også tendensen til å skyve
nødvendig reproduksjonsarbeid over
på hjemmehjelpere som vedlikeholder,
lager mat, står for barnepass og
gjør annet nødvendig arbeid i private
husholdninger, presser fram en ny lavlønnssektor
som omfatter flest kvinner.

I arbeiderklassen har det i tiår pågått
betydelige strukturelle endringer,
spesielt som følge av den tekniskvitenskapelige
revolusjonen. Krav
til yrkesutdanning og øvrige krav til
kvalifikasjon har endret seg. Og yrkesgrener
der flertallet ikke regner seg
som del av arbeiderklassen, selv om
de objektivt likevel gjør det, øker i betydning.
Det blir et stadig større skikt
av intellektuelle innen teknikk, vitenskap
og byråkrati som ofte bare skiller
seg ut fra industriarbeidere og andre
ansatte med enklere kvalifikasjoner
i forvaltninger og institusjoner gjennom
sin konkrete virksomhet. Ofte
har de utrygge arbeidsplasser og må
godta nedverdigende arbeidsforhold.
Høyest organisasjonsgrad og størst
organisasjonserfaring har nå som før
ansatte i storindustri, bygg –og anlegg
og i deler av transporten. Men under
dagens betingelser får de ansatte innen
service, bank- og forsikring, offentlig
forvaltning og IKT økende
betydning for arbeiderklassens kamp.
Som følge av ny utvikling innen
teknikk og vitenskap reduseres det
levende arbeidet i direkte produksjon
gjennom automatisering og
bruk av roboter. Likevel avlastes
ikke arbeiderne. Samtidig som flere
arbeidsplasser bygges ned, øker arbeidsintensiteten
og bruken av overtid
mens bedriftseierne angriper
tariffavtaler og andre tilkjempete
rettigheter. Antallet ansatte øker i
sektorer med lav lønn, i deltidsjobber
og jobber med tidsbegrensete og
prekære arbeidsforhold. Der brudd
på tariffavtaler og mangel på oppsigelsesvern
allerede er hovedregelen
rammes særlig mange kvinner,
ungdom og funksjonshemmete.

Sett i forhold til fagområder, arbeidsbetingelser,
livssituasjon, bakgrunn,
tradisjoner og kamperfaringer
er arbeiderklassen i vårt land meget
differensiert sammensatt. I den organiserte
arbeiderbevegelsen aktiviseres
forskjellige politiske og ideologiske
strømninger. Men objektivt og
uavhengig av alle forskjeller er det
som forener likevel sterkere enn det
som skiller. Arbeiderklassen har felles
klasseinteresser. Imot oss står storkapitalen
fram som klassemotstanderen,
enhetlig og velorganisert, med mektige
makt –og manipulasjonsmidler.

Det er umulig å tenke seg samfunnsmessige
fremskritt uten at arbeiderklassen
opptrer i aksjonsenhet
og utvikler forbund med andre. Det er
både nødvendig og mulig at arbeidere,
funksjonærer, offentlig ansatte, folk
på deltid og arbeidsløse, folk under
utdanning og pensjonister - uavhengig
av nasjonalitet og bakgrunn – kort
sagt; at arbeidsfolk med ulik partitilhørighet
og ideologi samhandler.

Med kapitalismen oppstår den internasjonale
arbeiderklassen. Som
følge av særegne produksjons -
og livsforhold dannes nasjonale
avdelinger. Med økende harmonisering
av produksjonsbetingelsene vokser
forutsetningene for global enhet i
klassen, selv om den subjektive bevisstheten
ennå er umoden. Det materielle
grunnlaget er utviklingen av
internasjonal arbeidsdeling i dybden.
Produksjonen organiseres i økende
grad som direkte kooperasjon over
landegrensene. At det avindustrialiseres
et sted og samtidig etableres
hypermoderne ferdiggjøring et annet,
blir i denne prosessen en vanlig
global foreteelse. Dette brukes
så av kapitalen for å spille lokale og
nasjonale grupper av ansatte ut mot
hverandre. Det møter kommunister
med kjempende internasjonalisme.
For å utvikle motmakt mot de
transnasjonale må arbeiderbevegelsen
følgelig knytte sine egne
bånd langs de globale produksjonsnettverkene.
DKPs grunnholdning
og oppgave er å stimulere til enhet
i arbeiderklassen med full kraft.
Da setter vi det som forener først,
fremmer felles aksjoner og bidrar
til utvikling av klassebevisstheten.

DKP og fagforeningene

For organisering av arbeiderklassen og
for styrkeforholdet mellom klassene
spiller fagforeningene en nøkkelrolle.
LO og enkeltforbundene, organisert
i foreninger, er den breieste og mest
omfattende klasseorganisasjonen for
arbeidere og funksjonærer i offentlig
og privat virksomhet; et organisert
uttrykk for felles klasseinteresser.
De enhetlige tyske fagforeningene
(die Einheitsgewerkschaften) oppstår
i 1945 like etter frigjøringen fra Hitlerfascismen.
Fra starten og fram til i dag
er kommunistene meget aktive her.
Fagforeningene er en vesentlig forutsetning
for at arbeiderklassen i historisk
fortid har fått gjennomslag for
sosiale og demokratiske rettigheter.
Eksistensen av DDR, som ”usynlig
forhandlingspartner”, var en objektiv
støtte for vesttyske arbeideres
kamp. Også derfor får sosialismens
nederlag i Europa alvorlige følger
for arbeiderbevegelsen, først
og fremst for fagbevegelsen i vest.
DKP er overbevist om at sterke fagforeninger
som orienterer seg og handler
ut fra klassens interesser, også i
framtida vil være uunnværlige. Vi vil
styrke fagforeningene for at den kan
stå mot alle angrep fra kapitaleiere og
reaksjonære krefter. De vil bryte ned
kampevnen og svekke motstanden fra
enhetsfagbevegelsen mot den reaksjonære
omdanningen av samfunnet.

Vi går mot misbruk av fagforeningene
i en ”moderniseringskoalisjon”.

Den skal sørge for de beste betingelsene
for kapitalens profittmaksimering
ved å bygge ned sosiale
og demokratiske landevinninger og
gjøre Tyskland til sentrum for investeringer
fra innen og- utenlandsk
kapital. Vi går mot at deler av ledelsen
i fagbevegelsen, nå som før,
lar seg binde opp til denne politikken.
Om fagbevegelsen skal ha en
framtid, må den konsekvent løsrive
seg fra underordning under sosialdemokratenes
(SPD) høyrekurs.

Fagforeningene må i stedet utvikle
sitt selvstendige interessearbeid og
bli naturlig del av massebevegelsen
mot arbeidsløshet og neoliberal
ødeleggelse. De må etablere politisk
motmakt i bedrifter og samfunn.

I fagbevegelsen dreier det seg om å
løse motsetninger og overvinne inkonsekvenser.
Det vil gi mer politisk troverdighet,
prestisje og kampkraft. Så
langt det er mulig, er DKPere alltid
fagorganisert. De går inn for selvstendig
klasseorganisering i foreninger
som samler ulike ideologiske og
politiske strømninger. Teoretisk og
praktisk bidrar DKPerne med tiltak
som styrker klassestandpunktet og
utvikler antikapitalistiske holdninger.
I fagforeningene argumenterer kommunistene
for at målet - et sosialistisk
samfunn - er nødvendig og mulig.

DKP vil styrke arbeidet i bedrifts-
og personalråd, ungdom og
studenter ved å gjøre tillitsvalgsapparatet
mer kampkraftig. Vi går også
inn for europeisk og internasjonalt
samarbeid for å hindre at nasjonale
yrkesgrupper spilles ut mot hverandre.
Derimot vil det sikre faglig
samhandling over landegrensene.

Demokratiske partier og bevegelser
– Samarbeid med andre venstrekrefter
Partilandskapet i Tyskland endres. De
store partiene og det politiske systemet
som har regjert Tyskland siden
1945, er iferd med å tape tiltrekningskraft,
mens mer høyreorienterte
partier og holdninger vinner fram.

I SPD og de Grønne er innflytelsen
til venstrekreftene ytterligere
svekket. I årene de har regjert
sammen har dagsorden vært velferdskutt,
uthuling av demokratiet
og tyske stormaktsambisjoner.
Høyrekursen åpner rom for en
retning som tar opp igjen SPDs sosialreformisme
og går mot innsats
av tyske tropper overalt i verden.
Kommunister og andre venstrekrefter
i partier, valgforbund eller interessegrupper
kan bruke parlamentet
som talerstol for antikapitalistiske
alternativ. Det gir impulser til utenomparlamentarisk
kamp. Og støtte
og trykk fra utenomparlamentariske
bevegelser hjelper venstresidens parlamentarikere
til å handle konsekvent.
Aktiviteten til venstrepartier og
venstreorganisasjoner øker i styrke.

Mulighetene vokser for enhet i handling,
basert på samarbeid for felles
krav og initiativ. Særlig i de sosiale
og politiske bevegelsene utvikles
flere felles standpunkter: forsvar av
velferd, demokratiske rettigheter og
friheter og kamp for fred. Ofte kommer
de samme holdningene og interessene
fram i kritikk av bestående
samfunnsforhold. I mange aksjoner
og delvis ved valg opptrer venstrekreftene
enhetlig eller parallelt.

Men DKP skiller seg ut fra andre
venstrekrefter ideologisk, i forståelse
av partiets rolle og funksjon, i programspørsmål,
i forståelse av forholdet
mellom reform og revolusjon og derfor
også delvis i den praktiske politikken.
I diskusjoner blant venstrekretene
vil DKP framover delta
på en slik måte at felles handling
blir lettere og ikke vanskeligere.