Forsøk på en analyse:
Sovjetunionens sammenbrudd
– årsaker og konsekvenser
|
|

Folk som Mikael Gorbatsjov og fylliken Boris Jeltsin (bildet) bar et stort ansvar for Sovjetunionens sammenbrudd, men de er ikke hele forklaringen. |
President Ronald Reagan
uttalte mer enn en gang at
han skulle ruste Sovjetunionen
til ruin, og det kan
vi trygt si han lyktes med.
Av Per Lind
Det ligger i sakens natur at
enhver militær opprustning
er en langt større belastning
på et sosialistisk samfunn
enn på et kapitalistisk. I en
kapitalistisk økonomi er det
alltid noen som tjener på
opprustning, i en sosialistisk
økonomi blir opprustning
bare en enorm byrde, som
går ut over alle andre sektorer
i samfunnet.
Men det er for lettvint å
legge hele skylden for Sovjets
sammenbrudd på ytre
press. Det er også for lettvint
å velte skylden for sammenbruddet
på Mikhail
Gorbatsjov. Det var ikke
Gorbatsjov som frambrakte
de forandringene som førte
til sammenbruddet, det var
de forandringene som allerede
var i gang i sovjetsamfunnet
som brakte nettopp
ham til makten.
Jeg tror ikke det er for
drøyt å si at sovjetsamfunnet
på slutten av 80-tallet allerede
var langt inne i en indre
oppløsning, både økonomisk,
og ikke minst, ideologisk
og moralsk.
Da Oktoberevolusjonen
seiret i 1917, var et av hovedmålene
for det kommunistiske
partiet å skape ”det
nye sovjetmennesket”, et
menneske med en helt annen
moral og livsholdning
enn menneskene i det kapitalistiske
samfunn.
Problemet var bare at både
de menneskene som ledet
revolusjonen, og de store
massene, selvsagt dro med
seg sine gamle holdninger
over i det nye samfunnet.
Å forandre menneskers
holdning er ikke gjort i en
håndvending; det tar generasjoner,
og krever bl.a. at
samfunnet har ledere som
går i spissen og viser vei.
Slike ledere var det dessverre
så altfor få av i Sovjetunionen,
og mange av
disse ble ofre for mer eller
mindre tilfeldige utrenskninger,
iscenesatt av maktsyke
mennesker som hadde
albuet seg fram til posisjoner
som gjorde det mulig å
begå forbrytelser i sosialismens
navn.
En av de kanskje største
tabbene som ble gjort, var
innføringen av ettpartisystemet.
Politisk pluralisme er
faktisk en nødvendig forutsetning
også i et sosialistisk
samfunn. Innføringen av ettpartisystemet
hadde som konsekvens
at mennesker som hatet
sosialismen og alt det den
står for, meldte seg inn i SUKP
med kun ett formål: med alle
midler å motarbeide og sabotere
sovjetsamfunnet innenfra.
I tillegg fikk man etter hvert
stadig flere medlemmer som
gikk inn i partiet for å sikre seg
selv posisjoner, og dermed en
rekke privilegier, ikke minst
økonomiske.
Hvor mange medlemmer
SUKP hadde på det meste, er
vanskelig å si, men jeg vil uansett
våge den påstand at maksimum
10 % av dem var kommunister.
Det store flertallet
var medlemmer av rene bekvemmelighetshensyn,
eller
av hensyn til karrieremuligheter.
Det var nå en gang slik
at mange stillinger var lukket
for folk som ikke var partimedlemmer.
Påstanden bekreftes
tydelig når en ser på den
masseflukten fra SUKP som
skjedde etter sammenbruddet.
Det er også interessant å se
på det som skjedde i de tidligere
sovjetrepublikkene Kasakhstan,
Usbekistan, Turkmenia,
Tadsjikistan, Kirigisia og
Aserbajdsjan etter at Sovjetunionen
ble oppløst.
I samtlige av disse republikkene
ble de tidligere førstesekretærene
i det lokale SUKP
valgt som statssjefer, og hva
skjedde? Samtlige av dem innførte
rene diktaturer i sine
land; de sørget for å skaffe seg
selv, sine slektninger og venner,
eiendomsretten til landenes
naturressurser og det meste
av næringslivet, samt mange
av de mest betydningsfulle posisjonene
i statsapparatet. Kommunistene
ble enten tvunget i
eksil eller under jorda, ettersom
deres parti ble forbudt av tidligere
SUKP-ledere!
Enkelte av de nye statssjefene
opphøyet seg selv til eneveldige
despoter. Det verste
eksemplet er sannsynligvis
Saparmurat Nijazov i Turkmenistan,
som tok navnet
Turkmenbasji, som betyr ”Leder
for alle turkmener”. Under
hans styre utviklet det seg en
persondyrkelse fullt på høyde
med personkulten av Stalin. At
disse tidligere ”kommunistene”
i tillegg sørget for å overføre
enorme pengesummer til
sine private konti i vestlige
land, har vært en offentlig
hemmelighet i mange år.
Jeg behøver neppe å ta for
meg Boris Jeltsin, dette fyllesvinet
som vestlige politikere
hyllet som en sann demokrat
da han bombet parlamentsbygningen
i Moskva, og med
raus hånd delte ut statlige bedrifter
til høyre og venstre. De
fleste av de russiske oligarkene
var tidligere til dels høytstående
partibyråkrater.
Alt dette forteller at det ikke
først og fremst var på det økonomiske
feltet svikten var
størst. At det ble gjort en rekke
alvorlige feilgrep når det gjaldt
Sovjetstatens økonomiske politikk,
er hevet over enhver tvil,
men dette kan i stor grad tilskrives
USAs og de øvrige
vestmaktenes økonomiske
krigføring mot Sovjetstaten fra
første dag.
Den virkelig svikten skjedde
på det ideologiske plan. Partipropagandaen
var til de grader
så platt og gjennomskuelig at
vanlige sovjetmennesker etter
hvert mistet all tillit til SUKP.
Mens store deler av befolkningen
bodde trangt, ikke minst
på grunn av den krigen Hitler-
Tyskland påførte landet, levde
parti- og regjeringstoppene i
gedigne villaer, omgitt av murer
og en stab av livvakter. Og
de hadde tilgang til vestlige
luksusvarer den vanlige sovjetborger
knapt ante eksisterte.
Korrupsjonen var dessverre
veldig utbredt på alle nivåer i
samfunnet. Den statlige propagandaens
evige lovprisning av
hvor godt befolkningen hadde
det, og hvor lykkelige sovjetmenneskene
var, førte til at de
samme menneskene mer og
mer ukritisk bet på vestlige
medias subtile og falske propaganda
om den materielle
velstand og ”personlige frihet”
som hersket i vest.
Da sovjetsystemet brøt sammen,
var det beklageligvis altfor
mange som faktisk trodde
de nå skulle få både Mercedes’er
og andre av den rike
verdens materielle goder, samtidig
som de tok det for gitt at
de ville beholde de velferdsgodene
de var vant til.
Virkeligheten ble en ganske
annen for titalls millioner av
sovjetborgere. I stedet for
Mercedes’er og luksusvarer
fikk de massearbeidsløshet,
fattigdom og ren elendighet.
Dersom den ideologiske
oppdragelsen hadde holdt mål,
dvs. hatt et reelt sosialistisk
innhold og ikke vært preget av
tomt prat, er det mulig at utviklingen
hadde tatt en annen
retning, og at sammenbruddet
kanskje kunne vært unngått.
Innbyggerne i Sovjetunionen
hadde et høyt utdanningsnivå, noe som må tilskrives
nettopp sovjetsystemet. Et
sosialistisk samfunn krever
et høyt utdanningsnivå hos
befolkningen, men over tid
blir det stadig vanskeligere
for makthaverne å ha kontroll
over en slik befolkning.
Tragedien for sovjetfolket
var at selv om man i stadig
større grad ble klar over hulheten
i partiets og statens
propaganda, var man ikke
ideologisk forberedt til å stå
imot da vestlig propaganda
for alvor begynte å trenge
gjennom i Sovjetunionen.
Men en ting må vi ha klart
for oss: Til tross for til dels
elendig arbeidsmoral og
disiplin, utbredt økonomisk
og politisk korrupsjon, en
persondyrkelse med enorme
skadevirkninger, et håpløst
ideologisk nivå, en forferdelig
krig med ufattelige økonomiske
skader og enda mer
ufattelige tap av menneskeliv:
Fra et verst mulig utgangspunkt
greide befolkningen –
ikke minst takket være kvinnenes
innsats – å skape et
samfunn med et i verdensmålestokk
godt utviklet helsevesen,
høyt utdanningsnivå
og relativ materiell
trygghet. Dette viser hvilken
enorm kraft det ligger i sosialismen
som system!
Skal verdens befolkning
ha en sjanse til å takle de
problemene den står overfor,
er derfor sosialismen den
eneste farbare vei.
 
|