Grunnlagt illegalt i 1941


Forsøk på en analyse:
Sovjetunionens sammenbrudd
– årsaker og konsekvenser



Folk som Mikael Gorbatsjov og fylliken Boris Jeltsin (bildet) bar et stort ansvar for Sovjetunionens sammenbrudd, men de er ikke hele forklaringen.

President Ronald Reagan uttalte mer enn en gang at han skulle ruste Sovjetunionen til ruin, og det kan vi trygt si han lyktes med.

Av Per Lind

Det ligger i sakens natur at enhver militær opprustning er en langt større belastning på et sosialistisk samfunn enn på et kapitalistisk. I en kapitalistisk økonomi er det alltid noen som tjener på opprustning, i en sosialistisk økonomi blir opprustning bare en enorm byrde, som går ut over alle andre sektorer i samfunnet.

Men det er for lettvint å legge hele skylden for Sovjets sammenbrudd på ytre press. Det er også for lettvint å velte skylden for sammenbruddet på Mikhail Gorbatsjov. Det var ikke Gorbatsjov som frambrakte de forandringene som førte til sammenbruddet, det var de forandringene som allerede var i gang i sovjetsamfunnet som brakte nettopp ham til makten.

Jeg tror ikke det er for drøyt å si at sovjetsamfunnet på slutten av 80-tallet allerede var langt inne i en indre oppløsning, både økonomisk, og ikke minst, ideologisk og moralsk.

Da Oktoberevolusjonen seiret i 1917, var et av hovedmålene for det kommunistiske partiet å skape ”det nye sovjetmennesket”, et menneske med en helt annen moral og livsholdning enn menneskene i det kapitalistiske samfunn.

Problemet var bare at både de menneskene som ledet revolusjonen, og de store massene, selvsagt dro med seg sine gamle holdninger over i det nye samfunnet. Å forandre menneskers holdning er ikke gjort i en håndvending; det tar generasjoner, og krever bl.a. at samfunnet har ledere som går i spissen og viser vei.

Slike ledere var det dessverre så altfor få av i Sovjetunionen, og mange av disse ble ofre for mer eller mindre tilfeldige utrenskninger, iscenesatt av maktsyke mennesker som hadde albuet seg fram til posisjoner som gjorde det mulig å begå forbrytelser i sosialismens navn.

En av de kanskje største tabbene som ble gjort, var innføringen av ettpartisystemet. Politisk pluralisme er faktisk en nødvendig forutsetning også i et sosialistisk samfunn. Innføringen av ettpartisystemet hadde som konsekvens at mennesker som hatet sosialismen og alt det den står for, meldte seg inn i SUKP med kun ett formål: med alle midler å motarbeide og sabotere sovjetsamfunnet innenfra. I tillegg fikk man etter hvert stadig flere medlemmer som gikk inn i partiet for å sikre seg selv posisjoner, og dermed en rekke privilegier, ikke minst økonomiske.

Hvor mange medlemmer SUKP hadde på det meste, er vanskelig å si, men jeg vil uansett våge den påstand at maksimum 10 % av dem var kommunister. Det store flertallet var medlemmer av rene bekvemmelighetshensyn, eller av hensyn til karrieremuligheter. Det var nå en gang slik at mange stillinger var lukket for folk som ikke var partimedlemmer. Påstanden bekreftes tydelig når en ser på den masseflukten fra SUKP som skjedde etter sammenbruddet. Det er også interessant å se på det som skjedde i de tidligere sovjetrepublikkene Kasakhstan, Usbekistan, Turkmenia, Tadsjikistan, Kirigisia og Aserbajdsjan etter at Sovjetunionen ble oppløst.

I samtlige av disse republikkene ble de tidligere førstesekretærene i det lokale SUKP valgt som statssjefer, og hva skjedde? Samtlige av dem innførte rene diktaturer i sine land; de sørget for å skaffe seg selv, sine slektninger og venner, eiendomsretten til landenes naturressurser og det meste av næringslivet, samt mange av de mest betydningsfulle posisjonene i statsapparatet. Kommunistene ble enten tvunget i eksil eller under jorda, ettersom deres parti ble forbudt av tidligere SUKP-ledere!

Enkelte av de nye statssjefene opphøyet seg selv til eneveldige despoter. Det verste eksemplet er sannsynligvis Saparmurat Nijazov i Turkmenistan, som tok navnet Turkmenbasji, som betyr ”Leder for alle turkmener”. Under hans styre utviklet det seg en persondyrkelse fullt på høyde med personkulten av Stalin. At disse tidligere ”kommunistene” i tillegg sørget for å overføre enorme pengesummer til sine private konti i vestlige land, har vært en offentlig hemmelighet i mange år.

Jeg behøver neppe å ta for meg Boris Jeltsin, dette fyllesvinet som vestlige politikere hyllet som en sann demokrat da han bombet parlamentsbygningen i Moskva, og med raus hånd delte ut statlige bedrifter til høyre og venstre. De fleste av de russiske oligarkene var tidligere til dels høytstående partibyråkrater.

Alt dette forteller at det ikke først og fremst var på det økonomiske feltet svikten var størst. At det ble gjort en rekke alvorlige feilgrep når det gjaldt Sovjetstatens økonomiske politikk, er hevet over enhver tvil, men dette kan i stor grad tilskrives USAs og de øvrige vestmaktenes økonomiske krigføring mot Sovjetstaten fra første dag.

Den virkelig svikten skjedde på det ideologiske plan. Partipropagandaen var til de grader så platt og gjennomskuelig at vanlige sovjetmennesker etter hvert mistet all tillit til SUKP. Mens store deler av befolkningen bodde trangt, ikke minst på grunn av den krigen Hitler- Tyskland påførte landet, levde parti- og regjeringstoppene i gedigne villaer, omgitt av murer og en stab av livvakter. Og de hadde tilgang til vestlige luksusvarer den vanlige sovjetborger knapt ante eksisterte.

Korrupsjonen var dessverre veldig utbredt på alle nivåer i samfunnet. Den statlige propagandaens evige lovprisning av hvor godt befolkningen hadde det, og hvor lykkelige sovjetmenneskene var, førte til at de samme menneskene mer og mer ukritisk bet på vestlige medias subtile og falske propaganda om den materielle velstand og ”personlige frihet” som hersket i vest. Da sovjetsystemet brøt sammen, var det beklageligvis altfor mange som faktisk trodde de nå skulle få både Mercedes’er og andre av den rike verdens materielle goder, samtidig som de tok det for gitt at de ville beholde de velferdsgodene de var vant til.

Virkeligheten ble en ganske annen for titalls millioner av sovjetborgere. I stedet for Mercedes’er og luksusvarer fikk de massearbeidsløshet, fattigdom og ren elendighet. Dersom den ideologiske oppdragelsen hadde holdt mål, dvs. hatt et reelt sosialistisk innhold og ikke vært preget av tomt prat, er det mulig at utviklingen hadde tatt en annen retning, og at sammenbruddet kanskje kunne vært unngått. Innbyggerne i Sovjetunionen hadde et høyt utdanningsnivå, noe som må tilskrives nettopp sovjetsystemet. Et sosialistisk samfunn krever et høyt utdanningsnivå hos befolkningen, men over tid blir det stadig vanskeligere for makthaverne å ha kontroll over en slik befolkning. Tragedien for sovjetfolket var at selv om man i stadig større grad ble klar over hulheten i partiets og statens propaganda, var man ikke ideologisk forberedt til å stå imot da vestlig propaganda for alvor begynte å trenge gjennom i Sovjetunionen. Men en ting må vi ha klart for oss: Til tross for til dels elendig arbeidsmoral og disiplin, utbredt økonomisk og politisk korrupsjon, en persondyrkelse med enorme skadevirkninger, et håpløst ideologisk nivå, en forferdelig krig med ufattelige økonomiske skader og enda mer ufattelige tap av menneskeliv: Fra et verst mulig utgangspunkt greide befolkningen – ikke minst takket være kvinnenes innsats – å skape et samfunn med et i verdensmålestokk godt utviklet helsevesen, høyt utdanningsnivå og relativ materiell trygghet. Dette viser hvilken enorm kraft det ligger i sosialismen som system!

Skal verdens befolkning ha en sjanse til å takle de problemene den står overfor, er derfor sosialismen den eneste farbare vei.