Brüssel vil bestemme.

Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), som trådte i kraft 1. januar 1994, gjelder mellom EU og de tre EFTAlandene Norge, Island og Liechtenstein.

EFTA-landet Sveits vedtok i folkeavstemning å si nei til EØS (i Norge ble avtalen godkjent av Stortinget), og har i stedet inngått mer avgrensede handels- og samarbeidsavtaler med EU.

EU er både et indre marked og en politisk og økonomisk union. EØS knytter Norge til det indre markedet, mens vi beholder uavhengigheten fra det meste av unionen.

EØS bygger på de samme markedsprinsippene som EU:

Den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. EUs regelverk for det indre markedet omfatter bl.a. konkurransepolitikken og reglene for offentlig støtte.

EØS legger EUs regler til grunn på alle områder som omfattes av avtalen. Lovbestemmelser som er innført for å oppfylle EØS-forpliktelsene skal ved motstrid gå foran andre norske regler. EØS omfatter også mindre inngripende samarbeid på andre områder relatert til utviklingen av det indre marked, herunder forskning, utdanning, miljø, kultur, likestilling og turisme.

Gjennom Schengen-avtalen er Norge knyttet til deler av EUs justis- og politisamarbeid. Sammenlignet med et EUmedlemskap omfatter EØSavtalen bl.a. ikke EUs tollunion og handelspolitikk overfor tredjeland, landbrukspolitikken, fiskeripolitikken, pengeunionen (ØMU), skatteog avgiftspolitikken samt den utenriks- og sikkerhetspolitiske samordningen. EØS-avtalen kan dessuten sies opp med ett års varsel. Før EØSavtalen ble inngått hadde Norge en frihandelsavtale med EU. Frihandelsavtalen sikret tollfri adgang til EUs indre marked for de aller fleste produkter. Dersom Norge sier opp EØS-avtalen, vil denne avtalen igjen tre i kraft.

Beslutningsprosess

EØS-avtalen gir Norge representasjon i EUs ekspertkomiteer som forbereder nytt regelverk. Nytt regelverk kan bare tas inn i EØS etter at det er godkjent av EU og EFTAlandene i EØS-komiteen. Alle de tre EFTA-landene må være enige. Det betyr at Norge kan reservere seg mot nye vedtatte EU-regler (vetoretten).

Beslutningene i EØS-komiteen får ikke virkning i Norge før regelverket er innført som lov eller forskrift. Forordninger, som i EU får direkte virkning i medlemslandene, må innføres ordrett. Direktiver er noe mer romslige i gjennomføringsmåten, her er det målsetningene som er bindende. EU-kommisjonens anbefalinger og uttalelser er ikke bindende, men norske myndigheter kan i enkelte tilfeller være forpliktet til å følge dem i praktiseringen av regelverket.

Håndheving

Det indre markedet bygger ikke bare på like regler, men også mest mulig lik håndheving i hele EØS-området. Nasjonal forvaltning og domstoler står for det meste av håndhevingen i forhold til næringsliv, privatpersoner og kommunene.

Overvåkingsorganet ESA passer på hvordan regelverket gjennomføres og praktiseres i EFTA-landene. ESA kan, enten på eget initiativ eller etter klager, pålegge landene å endre sitt regelverk og/eller praksis. Hvis et land ikke retter seg etter ESAs krav, kan saken reises for EFTAdomstolen for bindende avgjørelse. Myndighetene kan også anke ESAs vedtak inn for Domstolen, likeledes enkeltpersoner og bedrifter som berøres av vedtaket.