«Vi er ikke maskiner!»

“Gruve” sto det på bokomslaget. En beskjeden bok, utgitt på norsk for nøyaktig femti år siden, skrevet  av den kjente svenske forfatteren Sara Lidman. Jeg gjenoppdaget den nylig i bokhylla, og plutselig førte minnene meg tilbake til en av vår tids mest dramatiske arbeidskonflikter i etterkrigstidens Skandinavia.


Det var i Norrbotten i Nord-Sverige det skjedde. Året var 1969. Noen måneder etter at Lidman hadde avslørt elendige arbeidsforhold for gruvearbeiderne i det statlige selskapet LKAB eksploderte det. Først i det lille gruvesamfunnet, Svappavarra. Så fulgte Malmberget og Kiruna. Plutselig - nærmest over natta - hadde 4800 gruvearbeidere lagt ned arbeidet. Kiruna-streiken var et faktum.


En såkalt ulovlig streik. I ukevis holdt de det gående, sviktet av eget forbund, sviktet av svensk LO, sviktet av sosialdemokratiet og samfunnseliten, men støttet av arbeidsfolk over hele Norden som samlet inn millioner av kroner i streikebidrag.


Som ung journalist opplevde jeg dramaet på nært hold. Og minnene er lett å grave fram. Stemningen i den streikerammede gruvebyen står like klart for meg i dag som den gang.
Fortsatt kan jeg kjenne frostriene i kroppen, slik jeg følte det da jeg i tyve kuldegrader sto utenfor hotell Ferrum mens folkehavet bølget forbi under hovedparolen: ”Vi er ikke maskiner!”.
Jeg var til stede på svære streikemøter, jeg kan gjenoppleve den intense spenningen på pressemøtet da en av streikelederne, Elof Luspa, spontant reiste seg og med en stemme beveget av alvoret utbrøt:
“Vi må appellere til hele det svenske folket, ja til hele Norden, til alle demokrater og humanister om økonomisk støtte. Vi er inne i en maktkamp. Hjelp oss!.”


Jeg møtte gruvearbeidernes forhandlingsleder Ture Rantatalo flere ganger og har fortsatt i mine gjemmer et timelangt lydbåndintervju med den ungdommelige kommunisten. En forbløffende lavmælt mann som etter konflikten fikk toppverv i det svenske gruvearbeiderforbundet da det ble ryddet opp etter streikens slutt.


Jeg møtte også Finn Gustavsen over flere kaffekopper. Han oppholdt seg lenge i Kiruna denne vinteren mens han jobbet med med boka “Kiruna-og vi” som er det grundigste og mest kunnskapsrike som er skrevet om den største - og mest dramatiske arbeidskonflikten i Norden i etterkrigstiden.


Men like spennende som opplevelsene i Kiruna denne vinteren var det å møte den sympatibølgen som skyllet inn over fagbevegelsen på vår side av grensen. Som sekretær i Trondheim faglige samorganisasjon - i dag LO i Trondheim  - og en av de få lokale faglige tillitsvalgte som fikk oppleve dramaet på nært hold - ble jeg hyppig bedt om å orientere om konflikten på fagforenings- og klubbmøter.


Jeg ser at jeg i et notat fra den gang skrev at  “solidaritetsbevegelsen vokste som en elv i vårflom”. Bare i Trondheim bevilget fagforeninger og klubber over 60 000 kroner til Kiruna-arbeiderne.  For femti år siden var det et betydelig beløp.


Men det jeg ikke visste var at krefter langt på siden de fagorganisertes rekker også interesserte  seg for klassekampen i Kiruna, Svappavarra og Malmberget. Overvåkingspolitiet var blant dem, og da jeg fikk “mappa mi” over tretti år senere kunne jeg til min forbløffelse se at også min reportasje-reise ble fotfulgt av politiet.
I 1969 var det altså tilnærmet kriminelt for en journalist å dekke en storstreik i et naboland.
I politirapportene kunne  jeg lese om hvordan turen ble forberedt, og hvem jeg kontaktet med tanke på arbeidet i Kiruna. Det var også tydelig at POT hadde kilder sentralt plassert på min arbeidsplass. Det viste referater med detaljer om planleggingen før min reportasjereise til Norrbotten.


------------
I dag har både Elof Luspa og Ture Rantatalo gått ut av historien. Men de skal minnes for sin  innsats for arbeidsfolk - på tvers av landegrenser - i likhet med utallige andre som sto på barrikadene I Norrbotten vinteren 69/70. De skapte en skjerpet politisk bevissthet blant fagorganiserte som vi også her til lands fikk oppleve resultatet av.
Det skulle for eksempel ikke gå lang tid før vi opplevde flere såkalte “ulovlige” eller “ville” streiker. Først i rekken var Norgas-streiken. Deretter fulgte Sauda-streiken og sist i rekken av store konflikter var Sporveis-streiken i Oslo som omfattet 1200 sporveisarbeidere.
Det vil være feil å påstå at Kirunastreiken var et produkt av Sara Lidmans bok. Det hadde  i årenes løp bygd seg opp betydelig aggresjon over stadig forverrede arbeidsvilkår der støy, gass, stress og slitasje var alvorlige helsetrusler.
Konflikten ville derfor uansett ha brutt ut - før eller siden. Men at boka la grunnlaget for massiv folkelig støtte da streiken ble et faktum, lar seg ikke bortforklare. Slik sett fikk den stor betydningen for utfallet. Og: Den er like aktuell i dag som for 50 år siden!

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering