2013 – et skjebnevalg

De beskjedne, progressive skrittene de småborgerlige rødgrønne tok i sin regjeringsperiode, blir nå reversert med doble attersteg. Vi er på vei bakover til et samfunn som historisk befinner seg på politikkens og historiens gravlund.

Idag som i tiden like etter den industrielle revolusjonen, handler det om kamp mellom minst to samfunnsklasser, egentlig tre – arbeiderklassen hvor også en stor del av Norges småbønder hører hjemme, sammen med den enorme, fattige befolkningen i verdens uland; og middelklassen og kapitalistklassen.

Middelklassens identitetsproblem
I alle politiske konstellasjoner vil kapitalistklassen være fullstendig underlegen tallmessig, men med støtte fra middelklassen sitter de med et knapt overtall i de fleste vestlige land. Middelklassen, som egentlig sitter i løse lufta mellom to stoler, lider av et betydelig identitetsproblem styrt av villabyens fisefine verdighet som distanserer den fra arbeiderklassen. Derfor er det vanlig å slå kapitalistklassen og middelklassen sammen til én borgerlig klasse, men det er viktig å se på middelklassen som en arbeidstakerklasse og ikke som en aksjeklippende kapitalistklasse med evne til å stå på egne ben.

Med en middelklasse blottet for ideologisk forankring, kan regjeringsmakten i sosialdemokratiske land som de skandinaviske, veksle fra valg til valg, noe som imidlertid ikke sier noe absolutt om hvor den virkelige samfunnsmakten sitter. Og ettersom sosialdemokratiet vakler mellom sosialistiske og borgerlige holdninger og beslutninger fra sak til sak, vil middelklassen med sin politisk uforutsigbare nomadetilværelse få uforholdsmessig stor makt. I vårt politiske landskap hører middelklassen stort sett hjemme i sentrumspartiene, men med sosiale mindreverdighetskomplekser og streberånd også i Høyre,

Dette betyr at de skandinaviske landene med sin blandingsøkonomi og demokratiske parlamentarisme i alt vesentlig har ført en borgerlig politikk i alle etterkrigsår, riktignok med betydelig avlat til moderne velferdsfilosofi og de små forskjellenes populære politikk. Det klassisk sosialdemokratiske hus med kapitalistisk overbygning.

De økonomiske forholdene har vært gjennomgående stabile, og den utøvende makten har stort sett vært ”i lomma” på en like stabil stortingssammensetning. Bare i det første tiåret etter krigen lå ”all makt” i en regjering med flertall i Stortinget – med den såkalte Hønsvaldske parlamentarismen.

Den lille forskjellen i denne sammensetningen har ført til små variasjoner i den utøvende maktens praktiske politikk. Inntil nå!

Et skjebnevalg
Stortingsvalget 2013 er et skjebnevalg, og det er viktig å forstå hvorfor. For det første vil alltid bilaterale og multilaterale forhold sammen med globale og internasjonale tilstander og hendelser virke inn på enkeltlands politiske liv og aktivitet, omvendt proporsjonalt med landets størrelse, og proporsjonalt med unions- og alliansetilknytninger.

I Norge har Høyre, det tradisjonelt viktigste og største av de kapitalismebærende partiene, hatt regjertingsmakt flere ganger etter krigen, som regel med så vel inside som outside støtte fra de langt mindre sentrumspartiene. Dette er helt annerledes ved dagens borgerlig regjering. Det sentrale ved tidligere Høyreregjeringer er at koalisjonspartnerne har ligget til venstre for Høyre – og ikke bare det, men i én av regjeringene måtte Høyre til og med ofre sin leder og opplagte statsministerkandidat og sterkt ydmyket gi statsministerstolen til bittelille KrFs Bondevik. Disse forholdene har i betydelig grad trukket politikken mot sentrum der også Arbeiderpartiet stort sett har befunnet seg, og gitt en ganske omforent politikk som aldri har skapt de helt store tsunamibølgene i Stortinget.

Med Frp som direkte og involverende regjeringspartner er denne situasjonen helt forandret. Sannheten er at Høyre som knallhardt kapitalistparti aldri har befunnet seg helt vel i det borgerlige selskap med den liberale, historiske motstanderen Venstre, det alt for sosiale bistands-KrF, eller det krevende Bondepartiet der storbøndene på Herdemark og Trøndelagen var for få til å dominere politikken – det ble helst Småbrukarlaget med Lundteigen som rotet det til med litt kvasisosialisme og beitepolitikk. Det hjalp ikke en gang da partiet skiftet navn og begynte å leke urbant byparti med bunaden bakerst i klesskapet. For ikke å snakke om at SP nå i åtte år har blamert seg med intim sengehygge i AP-favn.

Frp – den vulgære siden av Høyre
I regjering har derfor Høyre ikke bare hatt Arbeiderpartiet å slåss mot som opposisjonsmotstander, men også disse medløpende småsekteriske sentrumspartiene med sine mantra om en kapitalisme med et sosialt ansikt. Hvilken glede det idag må være for Erna Solberg å våkne med Frp´s solstråler inn i sovekammerset, med tyendets frokostbrett på sengekanten der all verdens privatiseringstiltak, velferdsrasering, fagforeningsknusing og skatteletter er anrettet med politisk skjønn og kulinarisk kreativitet. Gjenstår bare disse hersens kikkerne fra Venstre og KrF som lurer ved vinduskarmen og saumfarer anretningen etter overdosene med Frp-gotteri, og som helst ville kravle rundt budoarsenga og smatte på smulene fra godbitene på frokostbrettet.

Denne regjeringen vil vise at alt Frp har sagt gjennom årene egentlig er god gammeldags høyrepolitikk, men som det dannede Vestkant-Høyre aldri har hatt råskap nok til å gjennomføre. Det småsnobbete konservative verdipartiet har alltid vært godt behansket og påholdent når vulgærpopulismen har sneket seg inn kjøkkenveien. Derfor var Frp med røtter i det grensesprengende Anders Lange-partiet med skatteprivilegier og arbeiderforakt, en himmelens nådegave til sjakettene og ballsalenes dronninger med god plass på sine dansekort. Men det måtte en bergensdames romslige jernfavn til for å trå dansen med nyliberalismens markedssprengende brutalitet. Men ettersom festens fløyelsesrus senker seg over den galante forsamling, ligger mer og mer av glansens ferniss igjen i ballsalens kroker som støv og skitt.

Irreversible tiltak
Allerede da Siv Jensen overtok styret i Frp, proklamerte hun at et overordnet mål for partiet i et eventuelt regjeringssamarbeid, var å gjennomføre irreversible tiltak. Dette er et politisk håndverk som Høyre aldri har forstått betydningen av. Før nå.

”Vi må etterlate oss noen bautaer som står også ved et eventuelt regjeringsskifte en gang i framtida”, sier Stefan Heggelund som er stortingsrepresentant for Høyre fra Oslo. Og det er ved slike utsagn det norske folk må stoppe opp og spørre seg om hva de har valgt som regjering – uansett politisk farge på den regjeringen de har valgt. Noe helt vesentlig ved demokratiet, er at folk kan forandre politisk kurs ved valg. Og at de før valget får full informasjon om hva en ny regjering akter å gjøre med land og folk. Ikke engang Grunnloven er hugget i stein, men kan forandres på visse betingelser som er nedfelt nettopp i Grunnloven.

Og i disse dager og i dette jubileumsåret skjer det nettopp store forandringer med vår ærverdige Grunnlov. Formelt korrekt ble forslaget fremmet i 2012 slik at folket kunne ta stilling til forandringene før valget i 2013. Det forlanger Grunnloven selv i en egen paragraf, 112. Men nå er det faktisk slik at knapt nok stortingsrepresentantene eller de politiske partiene visste helt hva forandringene skal gå ut på. Forslaget fra 2012 er formet nærmest som et carte blanche med en haug pro forma-forslag og løse utkast som politikerne og partiene under selve stortingsbehandlingen kan velge og vrake blant, eller supplere etter behov og drømmer – altså en høyst opportunistisk proposisjon der folket ikke har fått det innsyn og den medvirkning ved valget 2013 de har krav på etter paragraf 112. Dette er ikke bare direkte lovstridig, men politisk lureri av simpleste slag, og ikke verken våre politikere eller partier verdig.

Høyres urene trav
Spesielt er det Høyre som i denne saken har prestert mye urent trav, der de nå går mot alt som kan smake av økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som faktisk ble foreslått i 2012.

Og det sies rett ut – dersom denne regjeringen skal være vellykket, må den levere reformer som ikke blir reverserte av senere regjeringer. Dette betyr at regjeringen Solberg/Jensen tar sikte på å forandre Norge for alltid og sementere et reaksjonært samfunn der nærmest ”væpna revolusjon” må til for å forme et nytt. Dette kalles middelalderlig enevelde av Guds nåde for all evighet, og forsterker bildet av en regjering som marsjerer med faste skritt mot et gammelt samfunnssystem med gjenoppliving av fortidens privilegier og rangordninger, og hvor modernitet er knyttet til diffuse, begreper om frihet og fleksibilitet – det ene et spørsmål om friheter der den sterkestes rett gjelder, og det andre et ord som skal dekke til en brutalisering av arbeidslivet.

Slik beskriver Høyre/Frp-regjeringen morgendagens Norge.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Stortingsvalg uten mening

Stortingsvalg uten mening

(17 - 2017) Det stunder å rette blikket mot det borgerlige demokratis kyskhetsbelte – Stortingsvalget. Valget skal bevitne påstanden om at flertallet...


Terningskast og valgkamp

Terningskast og valgkamp

(17 - 2017) For første gang er jeg lei av valgkamp - før halvgått løp. En ubehagelig følelse inntil jeg bestemte meg for at det skyldtes en uspiselig...














Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering