(1 - 2012) Jeg trodde det knapt: Midt i en nasjonal mobbekampanje kom det en enslig røst som manet til besinnelse. Kulissene var begravelsen til den nylig avdøde lederen i Nord-Korea, og mannen med motet var Stein Tønnesson, direktør ved Fredsforskningsinstituttet. I Dagsrevyen, samme dag som begravelsen fant, sted tillot han seg å komme med en kjølig vurdering av hva som skjedde i Nord-Korea. Det virket faktisk som om dagsrevymedarbeiderne ble tatt på sengen da han sådde berettiget tvil om holdbarheten i påstandene om at vi nettopp var vitne til en hel nasjon tvunget til hysteriske sorgscener med terrorveldets maskinpistoler mot nakken. 

Forskningsdirektøren trodde ikke på kommandohylingen, han trodde ikke på påstander om en massiv idiotoppførsel iscenesatt av forsteinete generaler som skal være regimets egentlig ledere.

Han trakk i stedet paralleller til religiøse masseopptredener der aktører påvirker hverandre til en opptreden som de fleste av oss stiller oss undrende til.

Nå er verken religiøst eller politisk hysteri min yndlingsbeskjeftigelse, men jeg kjente meg igjen. Jeg har opplevde det - jeg har sett galskap satt i system av mennesker som ellers et vettuge nok. Men det har skjedd her til lands, og parallellen er påfallende. Jeg har også sett det på idrettsarenaen - på fotballbanen: Voksne mennesker går ukontrollert bananas over et mål. Enten i begeistring, eller i sorg. Og uten kommunistiske maskinpistoler i nakken.

Jeg har også merket meg reportasjer fra Sør-Korea i romjula der jublende idioter går amok over dødsfallet nord for grensen. De roper etter krig og pumper naboen i nord full av propaganda fra lufta.

Jeg innrømmer selvsagt glatt at jeg har lite til overs for det sørkoreanske regimet. Nå kjenner jeg også lite til Nord-Korea - like lite som de fleste av oss her hjemme - utenriksjournalister medregnet. Jeg kjenner også generelt lite til asiatisk kultur og akseptert adferd i gitte situasjoner. Så lite at jeg vokter meg vel for å spille ut vestlig arroganse ikledd en imperialistisk bedrevitenhet. Generelt bør det være en leveregel for alle, ikke minst mediefolk. I de fleste tilfeller gjelder det også, med ett unntak: Og unntaket er hvis man kan klebe ordet kommunisme til mobbeofferet. Da gjelder ingen regler. Alt er tillat i demokratiets navn.

Når det er sagt føler jeg heller ikke noe brennende behov for å forsvare Nord-Korea i ett og alt. Faktum er at mitt politiske hjerte ikke akkurat banker overdrevent varmt for regimet. Jeg har aldri oppfattet sosialismen som en ideologi som hyller et styresett der døende eneherskere peker ut nære familiemedlemmer fra en ny generasjon som etterfølgere.

Men fra det til å drive ensrettet journalistikk diktert av primitivt kommunisthat er det et godt stykke. I prinsippet, og i velformede festtaler i dertil egnete fora, er dette ikke journalistikk. Det er propaganda. Ofte primitiv propaganda.

Eksempler på slik ensidig amatørjournalistikk så vi forresten flere av i årets juleuke. Den dummeste sto Dagsrevyen for da vakthavende mannskap trodde de skjøt gullfuglen i det de oppdaget at det skulle reises et juletre av jern et sted i det forhatte Hviterussland. Et skrekkelig monster av et juletre spør du meg. Men DET var ikke poenget.

Det var verre enn som så. For praktiserer ikke Hviterussland en slags kommunisme? Jo, så men. I så fall dreide det seg denne gang åpenbart om et ondartet kommunistisk juletre må vite. Det er selvsagt øredøvende logisk at et slikt samfunn - i pur faenskap - bygger et slikt monster - ene og alene for å plage folk flest!

Og med dette usedvanlig lett kamuflerte budskapet utannonserte redaksjonen innslaget. Så satt vi der da og var lettet over evne fordi vi lykkeligvis ikke levde i “Europas siste diktatur“. Her på berget er det smått med jernjuletrær. Vi nøyer oss med plast.

Men de som nå tror at historien slutter med dette, tar feil. Noen dager senere kunne de mest nysgjerrige av oss lese en notis i en avis om at det også var reist en vanskapning av et jern-juletre i Hamburg!

Selvsagt ble det ikke antydet at dette jerntreet var laget i pur faenskap. Det kom tvert imot en forklaring som var plausibel nok når man legger godviljen til. Og det gjør man selvsagt når det er snakk om et demokratisk vennligsinnet land.

Mer interessant var det at heller ikke Dagsrevyen syntes det var bryet verd å vie jerntreet i Hamburg en smule oppmerksomhet. Det må selvsagt også være vanskelig å koble dette byggverket til ondsinnede kommunister, må vite. Og andre ondsinnede finnes knapt.

Så er vi der da, slik vi ofte er: En sannhet kan vris, og det finnes alltid en versjon som passer til den fasit som er vedtatt her til lands.

Og blir det for galt er det ett hjelpemiddel det er lett å ty til: Da holder vi kjeft. Derfor står jernskrotet i Hviterussland der i all sin skrekkelighet. Dobbeltgjengeren i Hamburg eksisterer ikke.
Godt nytt år!

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering