Gulrotsengene som forsvant

A reise som varturist med tog og buss i Norge er en merkelig opplevelse. De fleste av oss flyr jo vanligvis hogt over alt sammen, eller vi nistirrer pa gul stripe og neste sving. Og nar vi reiser i n?rmiljoene vare, er forandringene sa gradvise at vi ikke lenger legger merke til hva som skjer. Det blir straks noe anna nar vi vender tilbake til sakalla ”gamle tomter” etter noen ars frav?r. En viktig detalj som slar oss, er dette: Hvor er gulrotsengene? Hvor er reddikene, persillen og salaten? Hvor er georginene og ringblomstene - bortsett fra kommunale rundkjoringsoyer?

Gamle kjenninger spor gjerne nar vi treffer dem: ”Kjenner du deg igjen?” Det er da vi blir frista til a vri pa et gammalt fast ordelag og si: ”Jo da, vi kjenner oss sjol igjen. Men vi kjenner mindre og mindre igjen de plassene vi vender tilbake til.”

I gamle dager var det lett a kjenne de sma lokale tettstedene fra hverandre. De hadde sine s?rpreg pa grunn av asprofiler, viker, bruer, brygger, meierier, fabrikkpiper og fiskebruk. Av og til et ruvende skolebygg eller en historisk bygning. Men dersom du kikker ut av vinduet pa buss eller bil dag, finner du at alt er likt. Motorvegene og bensinstasjonene har feidd til side den tradisjonelle bebyggelsen - smabyenes og stasjonsbyenes tradisjonelle arbeiderkvarterer og bedremannsboliger. Eller trafikken er lagt utenom, slik at effekten er den samme: En ser i begge tilfeller bare firkanta betongkasser med noen fa tilbakev?rende forretningslogoer. De som har overlevd. De horer alltid heime et annet sted.

I de fa tilfellene da vi ferdes gjennom stasjonsbyenes hovedgater, ser vi at ”Pettersen&Son” og ”Avdal samvirkelag” er borte. Begge steder star det ”lokaler til leie”. I stedet kan du ga inn i ei av betongkassene gjennom ei svingdor som det er maken til over alt. Innafor finner vi akkurat de samme firmaene som ellers i Norge - noen av dem ogsa i nabolanda. Rundt betongkassa ligger det apne asfaltplasser for parkering av menneskets beste venn, som ikke lenger er hesten eller bikkja. Bak halvparten av rattene sitter feite bartemenn, bak de resterende er det enten karrierekvinner eller unge gutter med dunke-dunk som i et gammaldags vadmalsstamperi. Bassen i stereoanlegget blaser ut frustrasjonen over et tapt arbeidsliv, og overdriver lydene av et uteblitt kjonnsliv.

Drar du med jernbanen, far du et glimt av de gamle, vakre stasjonsbygningene; de er rasjonalisert vekk, og vi bare farer forbi i stor fart for a spare tid, som vi ikke veit hvordan vi skal fordrive. For sikkerhets skyld har NSB fjerna skiltet. For den er jo sa provinsiell denne trangen til a vite hvor man er.

Sa vil det kanskje hjelpe a bruke bil, slik at vi kan stoppe og sporre i storsenteret hvor vi er? Dessuten horer vi nok pa dialekta om det er Telemark eller Hallingdal vi er kommet til!

Langt ifra. De snakker likedan alle sammen - en usedvanlig bleik og ordfattig versjon av Oslo Vest. De trur at dersom de utelater bokstaven a fra spraket, blir til og med det slappeste munnsv?r til ”kult sprak” med snev av Hotell C?sar. Omgitt av kunstige blomster og en bygningsmasse og et vareutvalg med amerikansk aksent, er kanskje kunstige osloensere et mindre onde. Men likevel. Vi hadde helst sett at vi fortsatt bodde i et fargerikt Norge. Det gjor vi ikke. Det hjelper ikke a plassere en enslig neger med oslo-aksent inni det heile.

Det fargerike fellesskapet i Norge er og blir en gedigen medie-logn. I stedet har vi fatt tyristsjef Johansens visjon, udodeliggjort av Heide Steen jr: Vi er enten kommet til Fla, Oslo 2 eller til Kviteseid, Houston, Texas. For a bekrefte dette kan vi ga i Rimi og Rema og kjope Lofotpostei fra Bergen, Nordkyn Fiskevarer fra Ytre Enebakk, og Viking gummistovler fra Malaysia.

Er det da sa rart at vi far hallingdoler og setesdoler fra Oslo 2? Og osloensere fra Dallas? Vi lever jo alle opp til amerikanernes viktigste nasjonale kjennemerke: ”As like as” - en etterlikning av noe vi antar er bedre enn vart eget. Det er en skam a v?re det man er. Det a ha en lokal eller nasjonal tilknytning er foraktelig nasjonalisme. Derfor: Vekk med alt som kan identifisere dalforet, stasjonsbyen eller smabyen. For ikke a snakke om ei bygd. En bygdemann med dialekt og trasykkel er like sjelden som en neger pa Al stasjon i sekstiara. Med den forskjellen at den gangen var negeren eksotisk og interessant. Na er det langt verre a v?re aling pa Al stasjon. Bortsett fra at toget som regel kjorer forbi. Og snart er vel skiltet borte ogsa.

Alt lenge har vi spurt: Hvor gar (kjorer) vi hen? Vil vi dit - har vi bedt om dette? Og dersom vi vil noe anna - kan vi fortsatt gjore noe med det? Lenge har vi trudd at ”det vil nok bli bedre en gang i framtida, nar folk far tenkt seg om”.

Men det var da vi oppdaga at gulrotsengene er blitt borte, at vi begynte a fryse pa ryggen.

TVI