Nylig kom Greenpeace til Gronland. Det matte bli et vanskelig mote; nesten like ille som om George Bush hadde dukka opp pa et barnesjukehus i Bagdad.

Greenpeace hadde to formål med turen: For det første å protestere mot bruk av Thule-basen til Star Wars-formål, og for det andre å be grønlenderne om unnskyldning fordi de var med på å knuse fangstkulturen gjennom sine selfangst-kampanjer på åttitallet. Nå var organisasjonen ute etter forsoning. I og med at de også skulle verne Grønlands interesser mot amerikansk misbruk av landet, regna de heilt sikkert med at unnskyldninga ville bli godtatt.

Men nei. Grønlandske myndigheter avviste Greenpeaces ”anger” med iskulde. Det samme gjorde folk fra restene av fangerkulturen. De demonstrerte med å hindre ”Arctic Sunrise” i å legge til kai i Nuuk, og deres slagord var ikke til å misforstå: ”Peerit!” - det betyr ”dra til helvete!”

Er ikke inuitene noen utakknemlige beist, når de avviser en angrende synder på denne måten? La oss se på realitetene: Greenpeace dreiv sine anti-selfangstkampanjer i åttiåra ved å vise filmer av blodige selunger og mørke, skjeggete inuiter for amerikanske overklassedamer, politikere og industrifolk med feite lommebøker. Den utspekulerte blandinga av klissete dyrevern-sentimentalitet og hemningslaus rasisme skaffa Greenpeace en økonomi som de fleste NGOs bare kan drømme om. Mens den grønlandske fangerkulturen blei knust - for alltid. Fangerne sitter igjen med en uendelig sorg - ikke bare over sin personlige skjebne, men over fellesskapets totale ruin. Enda en kultur er død; og den begraves ikke under æresbevisninger, den drukner i halvfulle glass med herrefolkets Carlsberg og snaps, og den overskygges av superimperialistenes baseball-caps med Cola-reklame.

Og så kommer Greenpeace og ber om unnskyldning! Som alle formyndere krever de å få i både pose og sekk. Først håver de inn millioner fra sine rike sponsorer på fattige utkantboeres bekostning. Og så er de attpåtil så frekke å be om tilgivelse. Med andre ord: de skal kunne trekke seg tilbake fra rørvertoktet både med mange penger og god samvittighet.

Så enkelt kan det ikke være. De måtte vite på forhånd hvilke konsekvenser sel- og hvalfangstkampanjene ville få for arktiske utkantsamfunn. Det var dessuten ganske mange forstandige mennesker som fortalte dem dette, i utvetydige og uimotsigelige ordelag. Men de blei bare føysa vekk av de såkalte ”aktivistene” og deres haleheng i media.

Greenpeaces motytelse for amerikanske politikere og industri var ”immitsj”, altså ideologi, alibi og god samvittighet. Dette er prestens yrke, som er verdens nest eldste. Etter at folk er utbytta og ydmykt, kommer prelatene og ideologene inn på arenaen. De koloniserer hodene til de undertrykte og får dem til å akseptere sin skjebne.

Det var dette grønlenderne sa nei til. Vår hyllest går til det grønlandske heimestyret og finansminister Tuusi Motzfeldt fra det grønlandske venstrepartiet Inuit Ataqatiigit, som elegant harpunerte hyklerne fra Greenpeace.

I det siste har vi sett at World Wildlife Fund (WWF) har prøvd å innynde seg hos kystfiskerne i Norge, trass i at de står som en av de hovedansvarlige NGOs når det gjelder kampanjer mot vågehvalfangst og mot en bærekraftig regulering av rovdyrbestanden. WWF er med i et typisk NGO-industrielt kompleks; de samarbeider nært med den multinasjonale matvaregiganten Unilever, som er berykta for sine nære forbindelser med Apartheid-regimet i Sør-Afrika gjennom fleire tiår, mens Nelson Mandela var fange, og tortur og mord florerte. Nå samarbeider WWF med Unilever om ”etiske retningslinjer for fisket”, som det heiter. Det avtegner seg noen ”atferdskodekser” også her: Å fange fisk med krok eller la dem sitte i timevis i et garn, vil sannsynligvis bli oppfatta som dyrplageri og derfor ”uetisk”. Mens trålfiske vil bli erklært som ”akseptabelt”. Hvorfor? Er det ikke smertefullt for fisken å bli klemt ihjel i en dunge i trålen?

Å nei, WWF vil nok stille med godt betalte ”forskere” som understøtter at Unilevers trålfiske er meir humant enn juksa, line og garn. Og så vil de komme og si til de norske kystfiskerne: ”Beklager, vi hadde gjerne sett at dere fikk fortsette med de gamle redskapene. Men forskerne sier at det er dyrplageri. Derfor må dere slutte med kystfisket, og ta jobb på trålerne.”

I mellomtida har de klart å innynde seg hos fiskerne, og mobilisert dem i kampen mot norske husdyrbønder. Som må gi opp mot en nådelaus opinion, og se på at samvirketiltaka rakner og blir overtatt av den multinasjonale matvareindustrien, som Unilever er ei grein av. Om tjue år kommer kanskje WWF til de gjengrodde bygdene i Østerdalen og Gudbrandsdalen og ber om unnskyldning for rovdyrkampanjene, som har rasert norsk bygdekultur og lagt utmarksbeitene brakk. Men der er det ingen å få tilgivelse fra; for neste generasjon har solgt småbruket på Tolga til Aker Brygge, og bygd rekkehus på Skjetten.

TVI

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering