Midt oppi småskårne valgløfter og kongelig glitter og stas får vi nordmenn et godt høve til voksenopplæring om hvordan verden virkelig er. Men de som lærere skulle være - politikere og mediafolk - får begivenhetene utafor Juleøya til å bli en slags blanding av såpeopera og ”reality-TV”. Det er det eneste de kan der i gården.

Noen kaller det virkelighetsflukt. Men det er verre enn som så. Når virkeligheten banker på døra vår, setter vi slåene for og skalker både vinduer og øyne med lemmer og svartsladd. Derfor bør det heller kalles virkelighetsfordrivelse.

Vår nye globale religion, markedsliberalismen, har ikke bare en velkjent guddom. Den har også sitt Helvete - ”de der ute”, de fattige 80% som styrer femten prosent av jordas ressurser. Og de har sine diverse utgaver av Satan - en av dem har stumpa sigaren, og frammaner i disse dager virkeligheten på FNs rasisme-konferanse i Durban. Mens våre politikere og media stadig driver med vår tids djevlebesvergelse: Virkelighetsutdrivelsen.

Denne gangen var det tilsynelatende Australia som var verst; de ender opp med å tvinge de maltrakterte flyktningene i land i et like maltraktert u-land - ei øy i Stillehavet der mesteparten av landskapet er bortført av profitt-pirater, slik at det likner fakirens spikermatte sett fra fly. Der skal en befolkning som en norsk gjennomsnittskommune, uten vatn og uten dyrkingsjord, ta seg av de menneska som et av klodens tynnest befolkede land ikke ville ha.

Og så kan vi igjen synke tilbake i TV-stolen, nyte vår norske prektighet, med den norske sjømann er...og det derre der. Med et tilfreds sukk kan vi zappe tilbake til Petersens og Hagens liflige lovnader om skattelette. Eller til Kristins bruk av skoler og barnehager som forkle for å skjule sin delaktighet i NATOs krigsforbrytelser i Serbia og etniske utrensinger i Kosovo.

Akkurat som den rike verden trengte kaptein Rinnan som de fattiges samaritan, trenger også Bombevik og Spradenberg å inkludere SV som radikalt alibi, med den hensikt atter en gang å legge venstresida (nesten) død. NATOs og den euro-amerikanske herskerklassens suksess med Joschka Fischer skal nå gjentas i Norge. Derfor kommer norske fruer springende fra Høyres Hus og Hedstrøms campingvogn og hiver seg om halsen på Kristin. Det er politisk sodomi.

Ofrene for utukten finnes ikke her; de er ”der ute et sted”. Aldri har de vært så nært i flytid for både politikere, investorer og jagerbombere, men aldri noen gang har de stått oss så fjernt, på grunn av fattigdom, håpløshet og reiserestriksjoner. Det kommer av våre medias godt betalte exorcisme: Virkelighetsutdrivelsen.

Rett skal være rett: Kaptein Rinnan og hans mannskap kunne løst sine problemer på en enkel måte ved å seile videre. Virkeligheten var i havsnød; den hadde ingen sjanse til å nå igjen et moderne container-skip med tusenvis av fossile hestekrefter. Og så ville den lille flekken av virkelighet på Det indiske osean, befolka av vel fire hundre flyktninger fra det CIA-skapte Helvete i Afghanistan, forsvunnet i bølgene. Men de gjorde det ikke. Ennå sitter det igjen rester av norsk kystkultur og sjømannskap i hodene og hjertene på norske sjøfolk. Det hjelper ikke om båtene er aldri så avanserte og rasjonaliserte. Når virkeligheten er i havsnød, fordriver man den ikke; heller ikke stikker man av.

Også i veggene på rederiet sitter det igjen gammel kultur. Vi minnes slutten av femtiåra, da Wilhelmsen som eneste norske rederi frakta nødhjelp til leirene for algierske flyktninger i Tunis - gratis, etter forbønn fra en av deres kvinnelige ansatte, Claudia Olsen - den mest lyserøde og verdikonservative Høyre-dame som Norge noen gang har hatt. - Trur noen at en båt fra Fredriksen, Næss eller andre skatteparadis-pirater ville tatt opp flyktningene?

Det finnes så mange Tampa der ute, der virkeligheten blir stående i einsti - i skôrfeste - fordi den ikke passer oss, i alle fall ikke de som styrer oss. I 1998 kom det nesten 4000 serbere til Norge. De var etnisk utrensa fra Kroatia. Mange av dem hadde høg utdanning, og de lærte seg norsk på rekordtid. Men statsråd Odd Einar Dørum viste dem ut i raseri: Ingen serbiske Untermenschen her hos oss, takk! Det er samme mann som nå satser stort på utstrakt ”arbeidsinnvandring” til Norge.

Svært mange av disse serberne sitter nå i et anna Tampa: Flyktningeleirene i Serbia.. Etter 1999 har de 750 000 fått selskap av nye 250 000 mennesker fra Kosovo - flest serbere, men også romani, jøder, og til og med titusenvis av albanere som blei regna som ”serbervennlige”. De er etnisk utrensa som resultat av den krigen som SV og Kristin Halvorsen gikk heilhjerta inn for.

Forfallet på kvinnesida i politikken ser ut til å være enormt fra den verdikonservative Claudia Olsen i femtiåra til virkelighets-exorcisten Kristin Halvorsen i dag.

TVI