Så har SV fått sitt beste valgresultat til dags dato. Karakteristisk nok på det mest uklare og vinglete grunnlag noensinne. En gang holdt Rune Sagstad et foredrag om ”sosialisme på norsk”. Det var i åttiåra,det, og itte nå.

Ulogiske valgresultater for venstresida er forresten ikke uvanlige: Da SF stilte til valg i 1969 på verdens første økopolitiske program, resulterte det i et nederlag. Partiet drøfta da å gi opp, men et stort fleirtal nekta å gi seg. Og nederlaget i 1969 gav grunnlag for kommende seire. I de neste tjue åra kunne SV høste fruktene av det solide grunnarbeidet som var gjort før 1969, som for eksempel under ”miljø-valget” i 1989, da SV forrige gang var over 10%.

Så var det slutt. Etter den tid har norske media gjort alt som står i deres makt - og det er ikke lite - for at velgerne ikke skal se lenger fram enn til neste Strömstad-tur, og ikke lenger til sida enn naboens nye bil. Å se bakover er politisk ukorrekt; historia er teite saker, det er bare museumsvoktere som bryr seg om den.

Nedover skal man ikke se, og ikke rekke hendene fram. Oppefra er det til gjengjeld ingen som kan se oss. Gud er ikke død, sjøl om det kan virke sånn; han er bare ikke børsnotert.

Gandhi hører fortida til. Han var dessuten ikke pen nok i tøyet. Derfor måtte vi bombe Jugoslavia.

Marx er heller ikke lenger noen ener; i vår tid er han to morsomme brødre.

Nygaardsvold kom ikke fra et møblert hjem, derfor er hans sjarkfiskere og bureisere ute. De dreper dessuten sel og ulv.

Jordens bundne trelle bor ikke på Grünerløkka lenger; det gjør derimot IT- og café-gründerne. Naboen arbeider forresten med strukturprogrammer i Verdensbanken , og er entusiastisk medlem av World Wildlife Fund. Han beklager at strukturprogrammene tar liv, men ser ingen alternativer. Det ser han derimot når det gjelder hvalfangsten: Total stopp. Vi er blitt multikulturelle, sies det. Så når passasjerene henvender seg til norske flyvertinner på ekte nordnorsk, får de til svar: ”I beg your pardon. Do you speak English?” Det er et tegn på global kulturell toleranse.

Ut i denne postmodernistiske smørja har mediene taua oss etter øya og øra. Nå eier vi ikke lenger vårt eget hue; mediene har tatt det som prise under sine mentale røvertokt.

Et av de viktigste troféene i nittiåra, var Sosialistisk Venstreparti. Det var Erik Solheim som først la seg på slep etter media. Direktør-dattera Kristin trives godt med å overta slepetauet, og sjøl om partiet sliter i trossene, lar det seg stadig taue. I det partiet som var stolt over sine klare standpunkter til NATO, til krig og fred, øst og vest, sør og nord, er det nå blitt politisk høgverdig å snakke om noe anna. For den som har fått hue kapra, er det viktig å tie om det som media ikke liker; de såkalte ”ikke-temaene”. Mest lykke hos makthaverne gjør de som tier høyest under en rask taleflom.

Kunsten å tie omfatter først og fremst verden langt der ute. For eksempel Balkan. De 250 000 serberne, roma og andre som er etnisk utrensa fra Kosovo, og nå sitter i serbiske flyktningeleirer, er et rungende ikke-tema i den norske valgkampen. Og ingen tier så høylytt om Kosovo som Kristin Halvorsen; aller høyest om de langt over 1000 serberne som hittil er funnet i massegraver - det er faktisk tre ganger så mange som Milosevics tiltale går ut på. Disse menneskene blei drept etter at NATO, med norsk deltakelse, har tatt over provinsen. Med Kristin Halvorsens fulle støtte. Ikke rart at et gammelt ordtak kommer til heder og verdighet i en ny versjon: Tale er sølv, tie er utarma uran.

Under valgkampen dumpa det ned et tidsskrift på bordet vårt, fra noen gedigne museumsvoktere borte i England. De er så vanvittig gammeldagse at de fortsatt kjemper mot slaveriet. De hevder at det er 27 millioner slaver i dagens verden; antakelig omtrent det dobbelte i forhold til ”slavetida” på 1800-tallet. Og, sier de, slaveriet tar seg opp som en følge av globaliseringa. Den som Erik Solheim ikke frykter.

Unektelig en formidabel utstillingsmonter på vokternes museum; som faktisk må kalles et samtidsmuseum. For Kristin og Erik nytter det ikke å boikotte dette. Før eller seinere kommer muséet til dem.

Men uansett vår skepsis til Kristin og SV; det ville vært enda verre uten dem. Derfor gratulerer vi SV med resultatet, og setter oss ned for å vente på hva som skjer når hverdagen kommer, og de globale realitetene trenger på. Kanskje den dagen opprinner da Kristin kutter slepetauet og ankrer opp ved muséet vårt. Da skal vi møte henne med et smil når hun sier: Så fint at dere passa på virkeligheten for oss mens vi var borte!

Å nei, det er nok bare en drøm. Men en og annen sjark er allerede på tur til vår kai.

TVI