I Store norske leksikon står det om de greske bystatene: ”I den klassiske tid ... fulgte en periode med kulturell blomstring uten sidestykke ... innenfor kunst, litteratur, filosofi og naturvitenskap.... Der oppsto den statsformen som kalles demokrati” - men så tar man seg inn litt. Det foregående var litt for propagandistisk, også til et politisk korrekt vestlig leksikon å være, derfor har man lagt til denne parentesen: ”(Men det er verdt å merke seg at det greske demokratiet hadde slaveriet som fundament)”.

Det forklarer alt. Og det forandrer alt. Hvor mye er et demokrati verd, vil sosialistene blant oss si, dersom det bygger på et fåtall såkalte ”frie menn” som utbytter en hær av slaver?

Godt spørsmål. Derfor er det uønska av våre media. Likhetene mellom det gamle Hellas og den vestlig styrte ”globaliseringa” vil bli påtrengende - svært påtrengende.

Den gangen som nå var de såkalte ”frie byborgere” en elite; de fleste av dem var krigere, handelsmenn og filosofer, noen var jordeiere. Mange av de sistnevnte bodde i byen, noen i landsbyene. Systemet var føydalt, slik at leilendinger og slaver utgjorde arbeidskrafta. ”Bygdesamfunnet” rundt Aten hadde ingen makt; statens fundament var en utprega bykultur, der bare de som hadde tid og råd til å møte opp på torget, fikk være med på å bestemme.Og det var altfor langt å gå for en tilsynelatende ”fri” leilending, så han fikk aldri del i det lovpriste demokratiet, sjøl om han formelt var en del av ”demos”. Slavene, uansett by eller land, hørte ikke til ”demos”, og hadde ikke lov til å møte.

Kanskje var det også den gangen omkring 20 prosent hadde tid, råd og lov til å herske. Resten blei herska med. Spesielt de som bodde utafor bymurene, og var opptatt med å skaffe mat til ”demokratene”. Den gangen som nå skulle maten være billigst mulig for de herskende klasser. I dag sier ekle og spydige bønder at ” vi må snart betale de urbane forbrukerne for å spise produktene våre”. Hva de greske bøndene/jordtrælene sa, veit vi lite om. De greske bystatene hadde en snill og føyelig trælestand, dersom vi skal tru historia. Den sier ingen ting om ”terrorister” fra landsbygda som gjorde opprør. Sparta hadde med andre ord ingen Spartacus. Men vi bør huske at den gangen som nå var de de rike som eide både samtidsinformasjonen og historia, så indre opprør fra landsbygda kan ha forekommet uten publisitet.

Den ytre faren fantes den gang som nå i øst; perserkongene hadde base i det nåværende Iran og Irak. Også mange av slavene kom østfra, som resultat av Atens og andre bystaters røvertokter. De var ”barbarer” = de snakka et uforståelig språk, og de hadde ingen kultur, sett fra bystatens torg og tavernaer, der filosofene doserte for sine disipler. Distriktspolitikk i det gamle Hellas foregikk for det meste med pisk og åk. Skikkelige idealsamfunn både for Hagen og Fossen, med andre ord.

Hvorfor er det alltid slik at de såkalte demokratene er så militært og økonomisk sterke? Kanskje er det den gamle historia om høna og egget: At de som er blitt militært og økonomisk overmektige, blir demokrater fordi de veit at ingen kan velge å si eller gjøre dem imot. Ettersom de vil vinne uansett; kan like godt la det skje gjennom demokratiske valg. Det ser penere ut. Den beste kamuflasjen et diktatur kan ha, er frie valg uten reelle alternativer.

Dess større bystater, dess fleire slaver trengs. Vår kjempe-bystat - megalopolis - er basert på slaveri eller slaveliknende kår, både nær opptil de moderne ”gated communities” og på ei reføydalisert landsbygd, i hendene på store jordeiere og matvarekonsern. De ”frie menn og kvinner” i megalopolis sitter foran sine PC-er, børstelefoner og gentuklings-mikroskoper, og de behandler patentsøknader på barbarenes gamle nyttevekster. For at de uhindra skal kunne gjøre dette i megalopolis´ tårn og skyskrapere, må de ufrie godta å dyrke deres super-billige mat, vaske deres hus og klær, vokte deres veger, hus og barneinstitusjoner, og bringe vekk søpla og bummelummene fra dem. Noe foregår riktignok i automatiserte systemer, drevet av fossile ”energislaver”. Men de fleste skitjobbene er fortsatt skitjobber, i New York som i oldtidas Aten.

En forskjell er markant: Den viktigste måten å skaffe seg slaver på i dag, er å bruke markedsmekanismen. Det er først når noen forsøker å hindre markedets forslaving av en nasjon, at våpnene tas i bruk. Først de økonomiske - sanksjoner og gjeldsbevis dreper omtrent 100 manhattans med barn i året. Men hjelper ikke det, kommer bombene fra stor høgde eller rakettene fra trygg avstand.

Det sitter ingen vestlig offiser inne i raketten og styrer den fryktløst mot fiendens endelikt og egen død. De avleverer i stedet sine manhattans fra fly med aircondition, og vender tilbake til basens trimrom, filmsaler og barskap etter jobben. Og hvorfor skal ikke bomberne ha det like komfortabelt som børsfolka?

Men av og til oppstår en ny Spartacus med gyllen hud og dødsforakt. Da går det rystelser gjennom megalopolis, og senatorene skjelver, også på våre dagers Capitol.

TVI