Vi har vært i det offentlige helsevesenets varetekt ei tid. Resultatet var overveldende positivt; det er nesten som om vi har fått livet i gave på nytt. I gave, fordi det var gratis.

De reelle kostnadene ved behandlinga ville vært langt over det en person med litt i overkant av 200 000 i inntekt makter å betale på en gang. Dersom vi skulle vært avhengige av å kjøpslå om prisen for vårt liv, ville vi ligget tynt an. I en slik situasjon snakker man ikke stygt om velferdsstaten.

En ting er kostnadene; vel så viktig er tidsfaktoren. Det var temmelig avgjørende for vår framtidige helsetilstand at behandlinga ikke drog ut i tid. I uheldigste fall kunne en utsettelse stått om liv.

Da er det svært betryggende å leve i et land der helsevesenet er offentlig, og ikke tar kommersielle hensyn når det gjelder behandlingsrekkefølgen for pasientene. Vi fikk stadige påminninger om at det bare var en ting som telte: Å redde liv. Dersom en pasient var enda verre ute enn oss, måtte vi vente. Dette blei avgjort på strengt medisinsk grunnlag. Det nytta ikke å vifte med sjekkheftet, eller å la media spille på en persons kjendisfaktor. Norske leger i det offentlige helsevesenet er ubøyelige: Ethvert menneskeliv er like mye verdt, og behandlingsrekkefølgen blir avgjort på strengt vitenskapelig grunnlag, ikke ut fra pasientens markedsverdi.

En slik tankegang er bortimot unik i dagens verden. Den praktiseres utelukkende i noen små, tynt befolka utkantnasjoner i et tilbakeliggende hjørne av Europa. Og for en verden dominert av multinasjonale giganter, er det norske helsevesenet latterlig med sin anti-kommersielle idealisme. Vi kjenner alle det sterkt belastede ordet for slikt: Museumsvoktere. Da er man forstokka tilhenger av verdier som resten av verden gav opp i det hundreåret som gikk. Kanskje særlig det mest håpløse ideal av samtlige: om alle menneskers likeverd.

Hvordan fungerer dette ikke-kommersielle norske helsesystemet for en vanlig norsk borger?

De sofistikerte vil kalle det ”ensretting”: Vi lå i akkurat likedanne senger på like rom, og med akkurat likedanne klær som er vaska på et offentlig vaskeri i Utkant-Norge. Hver morgen blei vi vekt av blide pleiere med spontane og aldeles gratis smil. De tok blodtrykket, og stakk nøyaktig like termometer i rompa på alle. Deretter fikk vi samme mat på identiske brett.

Med andre ord: Vi levde tilsynelatende i en virkeliggjort litterær skrekkvisjon fra en av de individualistiske yngre forfatternes PC. Om vi blei friske av sjukdommen, burde vi i stedet dø av kjedsomhet, ensretting og sosialdemokratisk likhetsmakeri. I alle fall teoretisk.

Men vi reagerte ikke slik som den urbane eliten hadde forutsatt. Vi kunne ikke noe for det; men de fleste av oss likte dette trauste og usnobbete livet i lyseblått og kvitt. Vi kjente oss ikke langt nede. Fordi ingen hadde privilegier framfor andre, følte vi oss tvert om på et høgt nivå. Fravær av priviligerte personer utgjør det største privilegium et ganske alminnelig menneske kan tenke seg.

Men nå skal det bli forandringer. Pengene skal styre helsevesenet i vårt land liksåvel som i resten av den vestlige verden. Riktig nok sier Bibelen, KRFs rettesnor, at ”her er ikke jøde eller greker, ikke trell eller fri”, men det står ingen ting i Bibelen om Røkke og Sveaas og Volvat Medisinske Senter. Så da, så.

Dermed blir Norge slik som resten av den verden Jan Petersen ønsker å innlemme oss i. Fortsatt blir de fleste av oss like, men heretter skal noen bli likere enn oss andre, og ikke minst på langt kortere tid. Dermed må vi som bare er like, vente lenger på å bli likere.

For å vri litt på middelalderens mest begavede markedsfører, avlatshandleren Johann Tetzel, kan det sies slik: ”Når pengene på konto føres, skalpellen klar på magen gjøres.” Og Fanden tar de som ikke betaler, og overfører dem til et moderne Helvete nederst på ventelista.

Vi er glad vi er blitt ferdige med den livsviktige behandlinga mens museumsvaktene fortsatt rår grunnen i helsevesenet. Under de nye vilkår kunne ventetida blitt både lang og livstruende på lønnstrinn under tretti. Nå er det om å gjøre å holde seg frisk. For neste gang risikerer vi at morgensmilet er stykkprisfinansiert, og at blindtarmoperasjoner uten ekstragebyr er outsourced til Jens Evensen a.s.

God bedring!

TVI

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Stikkord

offentlig

helse


Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering