Vi hører straks ramaskriket reise seg, både utafor og innafor den kommunistiske bevegelsen: Skal vi nå gjenopplive Stalin-periodens store blindspor, ”sosialfascismen” i første delen av trettiåra, som bante vegen for Hitler?

Svaret er nei. Vi har tenkt å være både jordnære og udogmatiske. Men fascismen har trass i alt en definisjon som er noenlunde akseptert over et breitt politisk spektrum. Og dersom denne definisjonen passer på bevegelser som vanligvis blir antatt å høre til på ”venstre fløy”, kan vi ikke la være å registrere dette.

Hva er så en allmenngyldig definisjon av fascisme? Vel, det er ikke lett å være presis her; ulike politiske grupper har ulike definisjoner. Marxistene har også sin, sjøl om begrepet først blei definert lenge etter Marx´ død. Men la oss i dette tilfellet bruke en definisjon fra Store Norske Leksikon:

”Fascismen (i Italia) støttet seg til en antiintellektuell handlings- og voldsideologi, og praktiserte en aggressiv utenrikspolitikk som tok sikte på å gjenopprette (det romerske) imperiet. Fordi fascismen var nær forbundet med rasismen, gikk den i praksis ut på at noen spesielle folkeslag hadde rett til å herske over andre folkeslag, som man anså for å være ”underlegne” ut fra naturens egne lover.” At slike oppfatninger ikke bare har vært typiske for den politiske høyresida, er opplagt. Mange vil si at ”venstresidas flørting med fascismen er historie”. Men er det så sikkert?

Og hva med Stalin? Hans regime var et despoti; men i forhold til fascismen står det i ei særstilling, fordi det også var fascismens hovedfiende under 2. verdenskrig, og bidro svært vesentlig til fascismens og nazismens (foreløpige?) fall i 1945.

Vi har nylig hatt Pol Pot-regimet, som kalte seg kommunistisk, men i all sin gjerning var en fascistisk bande. Regimets holdninger til og ugjerninger mot alle andre folkeslag enn Khmer, gir klar beskjed om hva det sto for. At de også drepte intellektuelle Khmer, endrer ikke regimets grunnleggende mytiske og nasjonal-fascistiske karakter.

Under Algerie-krigen 1954-62 dreiv den sosialdemokratiske regjeringa under Guy Mollet en svært brutal og etnisk motivert undertrykkingskrig. Ikke bare det: Det franske kommunistpartiet var vinglende og tvetydig overfor den brutale franske kolonialismen. Det var den konservative de Gaulle som braut med den fascistiske kolonipolitikken.

Ett bestemt sosialdemokratisk parti har en lang fascistisk tradisjon: det israelske. Det går utvetydig fram av en dansk artikkel i forrige Friheten., der det blir påvist at det israelske Arbeiderpartiet både i mellomkrigstida og den første delen av etterkrigstida har vært tilhengere av akkurat samme type etnisk rensing som Sharons regjering sverger til i dag.

Også i året 2002 diskuteres sosialdemokratiets og den øvrige venstresidas medansvar for en eventuell gjenoppliving av den statlige fascismen. Charles J. Hanley i Indymedia oppfatter de nye reaksjonære “lovene mot terrorisme” i mange land som en høyreradikal atavisme - altså et primitivt tilbakefall til fascismen. Nå går altså til og med sosialdemokrater og ”grønne” inn for dramatiske lover som kan brukes mot alle opposisjonelle grupper - også etniske minoriteter og urbefolkninger - som aksjonerer mot statens autoritet. Politiet blir gitt adgang til å bruke utstrakt overvåking, vilkårlige arrestasjoner uten lov og dom, og brutal nedkjemping av alle demonstrasjoner mot overmakta.

Bak disse til dels drakoniske lovene står såvel konservative som sosialdemokratiske regimer. Til de sistnevnte hører definisjonsmessig både Storbritannias Tony Blair, Tysklands ”rød-grønne koalisjon”, Sveriges Göran Persson og Frankrikes Lionel Jospin. Norges Bondevik og Danmarks Fogh Rasmussen kryper i ly bak tidligere sosialdemokratiske regjeringer, som sto for samme linje. Men i Italia blotter de reaksjonære sin grådige tanngard ved å velge nyfascisten Fini til utenriksminister. Det signalet fra Berlusconi forstår alle.

Typisk nok har den eneste slagkraftige opposisjonen kommet fra det ikke folkevalgte britiske Overhuset. Den konservative lederen der, Lord Strathclyde, sa dette: ”Denne loven innebærer den mest vidtgående maktbruk som vi noen gang har sett i fredstid. Personlige opplysninger og oppfatninger vil kunne brukes av politiet til kriminell stempling og arrestforvaring av enkeltpersoner som ikke har den ringeste tilknytning til terrorisme”. Og ”sosialdemokraten” Blair måtte gjøre kraftige endringer i loven for å få den gjennom i lordenes konservative flokk.

Da er det lettere med ”sosialdemokratene” i Europas eneste klart nyfascistiske stat, Kroatia. Den nye ”venstreorienterte” presidenten Stipe Mesic sa det nylig slik, med klart sideblikk til befolkningen i de tidligere serbiske fleirtallsområdene: ”Vi må akseptere visse innskrenkninger av demokratiet, og jeg tør si, innskrenkninger av menneskerettighetene, slik at vi kan sikre demokrati og menneskerettigheter i det lange løp.” Det betyr vel: når alle serbere er vekk?

TVI

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering