”Economics” = økonomi, som går ut på å husholde fornuftig med begrensede ressurser. Derfor dette amerikanske ordspillet for noe som fortoner seg som det stikk motsatte.

Det begynte i Houston i Texas - den nåværende amerikanske presidentens heimplass. Den smarte unge forretningsmannen Kenneth Lay utnytta sjansen da oljeprisene sank i åttiåra, og oljeselskapene var ute av stand til å takle den nye situasjonen. Ved hjelp av billige oljekjøp og oppkjøp av mindre energiselskaper gjorde han Enron til en gigant i energimarkedet. Selskapet har aldri skapt noe nytt, unntatt i sin kreative bokføring, og har bare fungert som kremmer i energimarkedet. Likevel: På slutten av nittiåra var Enron USAs 7. største selskap, med bruttoinntekter nære på en (norsk) billion dollar.

Og så, i september 2001, like etter tvillingtårna stupte i World Trade Center, falt også Enron sammen som et korthus. Og mange har i ettertid spurt seg: Er det noen sammenheng mellom denne konkursen og det faktum at Enron eide fleire etasjer i en av WTC-skyskraperne?

Det har hittil ikke vært påvist noen slik sammenheng. Men en annen kontakt er aldeles soleklar: Mellom presidentene Bush senior og junior på den ene sida, og Enron-selskapet på den andre. ”Information” sin USA-medarbeider Martin Burchardt forteller at Kenneth Lay allerede i 1980 var politisk rådgiver for George Bush seniors valgkamp. I 1993 fulgte han opp George Bush jr. da han sto på valg til guvernørposten i Texas. Seinere er det kjent at Bush jr. fikk betydelige bidrag til sin presidentkampanje. Fra 1993 til valget i 2000 mottok han $774.000 (over 6 mrd. kr!) - av dette $462.000 bare til presidentkampanjen. Ingen andre firma har gitt så mye til Bushs valgkamp. I tillegg brukte har Enrons luksuriøse fly åtte ganger under valgkampen.

Men det er ikke bare Bush som har fått penger. 35 av republikanernes kandidater og atskillige av demokratenes har fått sin del av det ikke-eksisterende overskuddet. Republikanerne fikk $1,7 mrd, mens Demokratene er litt mindre kapitalistiske, så de fikk bare $700 millioner. Enron regna ikke dette som gaver, men som investeringer. Hvorfor? Venta de gjengjeld?

Ja, sier den marxistiske publisisten Mick Brooks. Da Bush var vel installert i Det hvite hus, kom Enrons folk utstyrt med papir og blyant. Nå ville de skrive regjeringas og presidentens energipolitikk. Det fikk de lov til.

Hvordan gikk det? Jo, som kjent avsvor Bush heile Kyoto-protokollen og torpederte de avtalte globale reduksjonene i CO2-utslipp. Nå nekter Bush for at han har vært en nær venn av Lay. Sammen med de andre rottene rømmer han vekk fra det synkende skipet. Og verdenshistorias største konkurs er et faktum. Enron skylder et tresifra antall milliarder dollar -- hvor tresifra beløpet er, har knapt noe menneske oversikt over.

De feiteste rottene rømte først: Hjernen bak den tøffeste gamblinga, Jeff Skilling, sa plutselig opp i fjor vår. Lay begynte å selge ut sine aksjeposter alt i 1999. Og utover høsten 2001 solgte toppsjefene sine aksjer over en lav sko. Derfor har de tapt minimalt på konkursen. De vanlige ansatte, 21 000 familieforsørgere i alt, hadde også kjøpt aksjer i egen bedrift for store summer, og investert noen hundre millioner i pensjonsfond i bedriften. De fikk ikke vite at bedriften styrtemot konkurs, og sitter nå igjen med sviende tap; noen er totalt ruinert.

Denne forma for innsidehandel er naturligvis lovstridig, også i USA, og restene av selskapet pluss det feiteste rottebolet er nå under politietterforsking. En av dem, vise-styreformann Clifford Baxter, blei funnet død i bilen sin nylig, med en revolver i handa og et sjølmordsbrev på setet ved sida.

Begge deler kan være planta; noen få dager tidligere ba Baxter om å få en bodyguard. Alle kjente til hans kritiske stilling til firmaet: Han gikk av i protest i mai, og det var venta at hans vitneprov ville ”fortelle hvor lika ligger begravd”. Men noe vitneprov i levende tilstand fikk verken han eller stor-rotta i Beirut, Elie Hobeika, gitt.

Baxter var en relativt rolig familiefar. Men noen av de ansatte kunne fortelle om at ”Enron var en cocktail av penger, sex, raske liv og enda raskere biler. Det var ingen regler for de mellommenneskelige forhold, bare for forholdet til konsernet. Og i alle sammenhenger balanserte man på knivseggen - i arbeidstid, sex og pengesaker. Vi var som gale.”

Mye av dette var kjent. Og mange av konkurrentene gispet av beundring. ”Enronomics” blei oppfatta som en av USAs virkelige suksesser. Så seint som i fjor sommer skreiv de velrenommerte økonomiske tidsskriftene ”Fortune” og ”The Economist” at ”Enron er det mest innovative firma i USA”, og ”det har utført de mest vellykte spekulasjoner over Internett i noen kjent bransje noe sted i verden.” Bush seilte inn i Det hvite hus på en energibølge fra Enron. Nå trur to tredeler av amerikansk opinion at han lyger om sitt forhold til firmaet. Derfor kan de strålende og sexy Enronomics ende som saksakter i George W. Bushs Enrongate.
Slik forgår verdens herlighet.

TVI