Vi har i to spalter sett på det bemerkelsesverdige som skjer i Australia, og som verdens korporative media ikke bryr seg om: Landets egentlige bofaste - urbefolkningen eller aboriginerne - har igjen gått til det skritt å opprette en ambassade i form av et stort telt foran nasjonalforsamlinga i hovedstaden Canberra.

Det skjedde også tretti år tilbake, da aboriginernes frihetskamp begynte. De egentlig bofaste bryter dermed ut av den staten som inntrengerne har skapt - de har i bokstaveligste forstand blitt en stat i staten. Og i den sammenhengen har de fordømt de voldelige inntrengerne i sitt eget land for over 200 år sia. For første gang tør de kalle en bumerang for en bumerang.

De uttrykker det slik i ei pressemelding i slutten av januar, etter å ha blitt trakassert av kvite politifolk på det groveste: ”Disse terroristene kom for 214 år sia. De drepte våre folk; de stjal våre hellige symboler, emuen og kenguruen, og deretter heile landet vårt. Nå har de igjen stjålet og misbrukt våre hellige symboler. Vi vil ikke ha disse terroristene i vårt land.”

Noen titalls mil mot vest, i et skrint halvørken-område ligger Woomera. Der er det så tørt at det ikke gror gras, og området er omgitt av piggtråd og vaktmannskaper. I leiren stitter 800 afghanske flyktninger som nærmest er plukka opp drivende i sjøen, slik kaptein Rinnan gjorde med ei anna gruppe. Noen internerte får arbeide 10 timer for 35 kr dagen, for å kunne kjøpe shampoo, såpe, telefonkort og liknende nødvendige dagligvarer. Men det er ikke arbeid nok til alle, så de får bare tjene 105 kr med fem vekers mellomrom, for 70 arbeidstimer. Det blir kr 1,50 pr time. Og ei lita plastflaske med shampoo koster fire timers arbeid.

Afghanere flest er vant til å være fattige; men ikke kombinert med å være omgitt av piggtråd. I verdens korporative media snakkes det om ”uro i leiren”, og mange tenker vel at ”disse flyktningene er fryktelig utakknemlige, altså!” Litt alvorligere blei nok vestlige TV-tittere da de fikk se barn som gikk til sultestreik og sydde igjen leppene. Men noen opplysninger om årsakene til fortvilelsen når ikke fram mellom ølboksene og chips-posene i vestlige stuer. Vi kan knapt forestille oss hvordan folket i TV-stolene ville reagere, viss de blei innelåst bak piggtråd, med sandfokk i øya, uten noe å gjøre og uten alle sine selvfølgelige daglige goder.

Folket i skyskraperne i Melbourne eller på benkeradene i Sidneys elegante opera er den tredje entiteten i det store landet i sør. En gang kom også deres lite lovlydige forfedre med skrøpelige skuter, prega av dårlig kosthold og hygiene, der lika blei dumpa på sjøen etter hvert. Men når de først var kommet i land, var de herrer. Da kunne de forsyne seg av emuer, kenguruer, de innfødtes kvinner, jaktmarker og hellige steder. Resten så vi som skjerm-fyll under olympiaden i 2000.

Den polske sosiologen og filosofen Zygmunt Baumann inndeler menneskene i bofaste og mobile. Han konstaterer at det er de mobile som sitter inne med makta; de som sitter i bilene, på flyplassene og i TV-studioene. I det siste tilfellet får de sin styrke fra de mobile bildene. De bofaste, derimot, er låst fast i sine lokalsamfunn, stammer og ghettoer. De ser de mobile fare forbi med ei hand på mobiltelefonen, ei hand rundt Coca Colaen, ei hand på rattet, ei hand i skrevet på dama, ei hand på den avgjørende PC-tasten og ei hand med løfta pisk. Er det ingen som har så mange hender, sier du? Det bare virker sånn, sier du? Det er fordi du bare er bofast og misunnelig.

Men plutselig dukker det opp noen langvegsfarende mennesker som ikke disponerer disse godene. De har bare to tomme hender hver til disposisjon. I sin egenart er de egentlig bofaste mennesker, som er revet opp fra sine røtter av de mobile, fordi det passa dem å gjøre det. Kanskje var de i vegen for de mobiles romantiske bosettinger i Det hellige land; kanskje var de til hinder for oljeledninger, demninger, diktatorer, multinasjonale matadorer, menneskeskapt tørke, dollar- og kroneturister eller natur- og rovdyr-vernere. De blir gjort mobile med makt; de er mobilerte. Mens maktmenneskenes mobilitet er aktiv og priviligert, er de omkringrekende menneskene blitt mobile i verbets passive form. Og fordi de er vant til å dyrke og bearbeide sin lille lokale verden, blir de desperate både i sand-, stein- og asfaltørkner, der hendene er tomme og bare kan brukes til destruksjon.

Dette minner om havets økosystem: Muslinger og hummere er fastboende - de utgjør det benthiske system. Planktonet er det viljeløst drivende. Nektonet er de organismene som er viljestyrt og kan forsyne seg fritt av såvel benthos som plankton.

I en verden der økosystemene i mange land trues av klimaendringer, teknisk utvikling og overbefolkning - der økende rikdom for de få er like farlig som botnlaus fattigdom for de mange - vil balansen trues. Og ved farlig overproduksjon av plankton er det erfaringsmessig benthos-organismene som oftest dør i lag med planktonet. Nektonet kan som regel rømme vekk. Men ikke dersom ødeleggelsene er for omfattende. Da er det ingen steder å flykte hen.

TVI

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering