Sverige er et merkverdig land i dagens Europa. Der leder sosialdemokratene fortsatt på de politiske gallupene, mens fleirtallet sikres ved at både Vänsterpartiet og De Gröna ligger godt over sperregrensa. Til sammen kan disse partiene stadig mønstre over halve velgerkorpset bak seg. Og de høyre-ekstreme er fraværende - uten at de på noen måte glimrer med sitt fravær. Tivolieier Karlsson og greve Wachtmeister er nærmest for museumsgjenstander å regne. En gang kalte de på svenskenes smil. Nå bare på deres gjesp og overbærenhet.

Den sosialdemokratiske presse-veteranen Gunnar Fredriksson kommenterer dette i Aftonbladet 17. juni. Han konstaterer at ”extremisternas enkla lösninger går inte hem”, og han undres en del over det. Men uten å være klar over det avslører han en viktig forskjell på norske og svenske mediafolk, når han sier: ”Varje dag hör jag i radion anklagelser mot ”politikerna” som vägrar tillskjuta medel till det ena eller det andra. Jag skulle önska att man i stället för ”politikarna” då och då sa ”skattebetalarna”, för det är ju vi som ska betala.”

Vi trur at Fredriksson ser for mørkt på sitt eget lands media. Det er typisk for vårt naboland at landets største avis har spaltister som vil og tør utfordre velgerne og si at: ”Du har ansvaret! Stemmer du på politikere som vi skjære ned på fellesgodene, bør du slå øynene ned når du etterpå kommer og tigger fra den samme kassa.” Derfor har da også svenskene ”verdens høyeste skattetrykk”, som det hånlig heiter i resten av verdens media.

Lykkelige svensker! De har Lill Lindfors, Astrid Lindgren, Evert Taube og Roland Cedermark. Og et skattetrykk som fortsatt lar dem opprettholde et menneskeverdig samfunn.

Hvordan lyder det i norske og danske media? Der er det fritt fram for alle til å kreve penger av ”politikerne” uten å fortelle hvor midlene skal tas fra. Tårevåte reportasjer om forfalne skoler, sjukehuskøer og gamle ektepar som må skilles fra hverandre på grunn av skral kommuneøkonomi, blir alltid følgt opp av beinhardt kjør mot en eller fleire politikere. De skal værsågod skaffe penger; enda pengene er fjerna fra samfunnets felleskasse og delt ut til de mest velstående blant oss, først og fremst som følge av Høyres og FRPs maktstilling. SV-ere og SP-ere rævkjøres av media fordi lytterne, seerne og skattebetalerne har valgt de politikerne som går inn for den slunkneste kassa. Med media som heiagjeng. Når skal media se på sine egne gjerninger i stedet for sin egen navle?

Men slikt får ingen lov til å si. Ingen norsk journalist kan rette peikefingeren mot lytterne, seerne, skattebetalerne - ellermot seg sjøl. En norsk spaltist eller journalist som prøvde på noe slikt - for ikke å snakke om en politiker som refser velgerne - ville blitt mobba til en journalistisk eller politisk altfor tidlig død.

Det er to tabuer som ennå står ved lag i norske TV-kanaler. Det ene gjelder kjønnsorganer i bevegelse. De svartsladdes - men vi har den tilfredsstillelsen at vi veit at de er der, og hva de foretar seg, så sladden bare pirrer og øker observansen. Det andre er at man ikke skal konfrontere oss alle - seerne, lytterne, skattebetalerne, velgerne, mediafolk - med konsekvensene av våre politiske valg. Slike innslag forekommer bare ikke. For en umoral som ikke lar seg svartsladde, kan vi ikke leve med. Den blir for påtrengende.

Utenom NKP er det snart bare de motigste senterpartistene som vil auke samfunnskaka ved å la de rike betale meir skatt. Og sjøl om SP ennå er langt større enn oss, forsøker nesten samtlige norske media å drive dem ut av Stortinget. I SV og RV snakker de helst ikke så mye om skatten, bare om det som statens penger skal brukes til. De vil gjerne inn i Gro-varmen. Og da må de få stemmer. Det får de ikke dersom de får alle media og rikssynsere mot seg. Det hjelper ikke å få støtte av Kåre Willoch. Han er ”yt”, han har nærmest gjort svenske av seg.

Snart er de norske partiene som tør slå ring om fellesgodene, fjerna fra de folkevalgtes rekker. Mens de, i alle fall ennå, har fleirtall i Sverige. Når vi leser Gunnar Fredriksson, forstår vi hvorfor. Han tør. Det er ikke fordi han er så politisk modig - det er vanligvis ikke sosialdemokrater. Det er fordi svensk opinion fortsatt begriper det som i gamle dager hette ”de fire regningsarter”: addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og divisjon. I Norge blir de fire regningsartene svartsladda straks Gran Olsson eller hans apologeter kommer på skjermen.

Vi har aldri forstått hvorfor Carl I. Hagen og Per Kr.Foss ønsker større matematikk-kunnskaper hos norske skoleelever. For dem må det være det samme som å sette seg på en dynamittgubbe og instruere en tiåring til å tenne lunta.

I forrige spalte skreiv vi om hvordan svenskene vil unngå at skolelelever blir rasister. Vi tok utgangspunkt i en kronikk i det samme Aftonbladet av Niklas Nåsander, der han anbefaler det svenske samfunnet å skille mellom demokratisk og hegemonisk nasjonalisme. Med utgangspunkt i Gunnar Fredriksson kan vi si til norske mediefolk: Våg å konfrontere velgerne med konsekvensene av deres valg. Bare da kan vi føre velferdsstaten videre. Men det vil/tør dere vel ikke?

TVI

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering