Deler av Sveriges største avis Aftonbladet kan være ulidelig trendy og og urbane. Akkurat som Dagbladet. Men i motsetning til det såkalte ”Nye Dagbladet” kan andre deler av avisa være velsigna ”gammeldagse”, ikke minst på leder- og kronikkplass. Dagbladet tør ikke det. Der i gården har den siste som levde opp til Aftonbladets dimensjoner, Andreas Hompland, skifta både språkform og stil. Nå skriver han om de samme likegyldige tingene som alle de andre ”unge og trendy” Dagblad-kommentatorene. Spesielt må de som har passert femti, virke unge og trendy for ikke å bli førtidspensjonert.

Slik er det ikke i Aftonbladet. Sveriges største avis har ei rekke kommentatorer som framstår med mange år og ekstra kilo på bildene. Og de tør å vedstå seg at de verken digger eller stæsjer eller drikker kaffelatte. Hadde Aftonbladet kommet ut i Norge, hadde kanskje enkelte av dem til og med drista seg til å skrive nynorsk.

Mandag 4. november handler Aftonbladets leder om ”Det Goda Livet - hur når vi dit?” Redaktøren hadde dagen før raka lauv på plenen, og kjent lukta av død og nedbryting. Den får han til å fantasere om den nye våren som kommer. Han skriver om det velsigna kretsløpet i naturen, der døden blir etterfølgt av nytt liv. Og plutselig ser han for seg Frankrikes president Chirac i Johannesburg, der han i et glimt av erkjennelse sa dette: ”Dersom alle mennesker lever som vi franskmenn gjør, trenger vi minst en jordklode til.” Chirac fortjener ros fordi han viste oss at den globale utviklinga er uholdbar.

”Men hur byter vi kurs?”, spør Aftonbladets redaktør. Og han refererer fra den såkalte Bromma-dialogens høst-akademi - et tiltak som vi har sett maken til også i Norge, men som har blitt tidd i hjel i media og har kokt bort i kålen, enten det nå er Erik Dammann eller Arne Næss eller begge to som er initiativtakere. Ny livsstil og ny politikk var en særnorsk spesialitet i syttiåra. Nå er de fleste av oss enten FRP-ere eller Dagblad-lesere - uten at en fremmed iakttaker ville begripe forskjellen.

I Sverige finnes det ennå mennesker som eier syttiåras meiningers mot. De blir ikke kalt ”museumsvoktere” som i Norge, og de får komme til orde i landets største avis. De får til og med redigere den. De omgir seg dessuten med andre av samme kaliber. Derfor er Aftonbladets kommentatorpanel og kronikkskrivere svært ulik det fåtall av velbrukte synsere som legger et kvelende teppe av bedrevitenhet over norsk debatt. Vi oppfatter det som at de fleste av dem heter Eriksen til etternavn. Men det bare virker sånn. Noen heter Dahl og Fossen og andre navn fra en norsk natur som de ikke lenger kjenner. Og alle driver ennå med sorgarbeid og hevnaksjoner etter JA-sidas tap i 1994. Derfor er det obligatorisk for alle som skriver spalter for Dagbladet og VG, å sjikanere sosialismen, Senterpartiet og Utkant-Norge . Journalister i andre aviser følger lemenflokken i Akersgata. De er alle ute etter en feitere jobb; da kan de ikke gi uttrykk for slike oppfatninger som redaktøren i Sveriges største avis har.

Før i tida kalte vi det provinsialisme. Nå kalles det trendsetting.
La oss gå tilbake til Aftonbladet. Kronikøren den 11.11. heter Helle Klein, politisk redaktør i avisa. Bildet viser ei kortklipt, sterk kvinne i førtiåra, langt fra Dagbladets ungdomsideal. Navnet tyder på jødisk opphav; men hennes artikler om Israel er like klare og skarpe som Friheten sine. Noen politiske overvåkere vil antakelig innlemme henne på svartelista over ”antisemitter”.

Den 11.11. spør hun: ”Vem värnar minnet?”. Hun går sterkt til felts mot den moderne trangen til at alt skal gå så fort, og siterer en svensk komiker som har laga denne framtidsdialogen på en svensk arbeidsplass: A: ”Husker du den kaffen vi drakk i dag tidlig?” B: ”Mmmm ..... det var prima saker!” A: ”Men det var jo mens Lindström var direktør.”

I det hyperraske samfunnet har minnetapet blitt en ideologi”, skriver Klein, og siterer Anders Ehnmarks bok om skogsarbeid under den andre verdenskrigen. ”Arbeiderrøsla er en varetaker av minnet”, sier han der. ”Minnetapet gir handlingsfrihet. Så kan krigen mot ”terrorismen” fortsette, med sine krenkinger av menneskerettighetene. Vi må glømme de allmennmenneskelige idealene vi hadde, sier de dominerende intellektuelle og media. For etter 11.09.01 er alt endra.” Demokratiet har fått banesår; de multinasjonale gigantene har satt folkets maktmidler ut av kraft. Og våre oppfatninger styres av media, ikke av fakta.

Ikke mist historia, sier Helle Klein. Kjenn fortida, hold fast minnet om fattigdommen og hvordan vi overvant den. Minnet har en funksjon som meiningsbygger og som eksistensielt fenomen. For de som ikke veit hvor de kommer fra, finner heller ikke ut hvor vi skal.

Maktmennesker i media uten forankring i minnene, er farlige. De blir sittende livet ut og samle på tilfeldige ”trender” som er populære i et lite sekund av menneskenes historie. De mister sansen for det livgivende i råttent lauv. De blir skraphandlere, ikke museumsvoktere. Og de er farlige. Hører dere det i Dagbladet?

TVI

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Stikkord

minner


Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering