Svar på artikkel fra Terje Alnes i utgave 3/16 av Friheten:

Kjetil Stormark, ansvarlig redaktør Aldrimer.no

(4 - 2017) Terje Alnes avlegger Prosjektet Norges forsvarsevne, nettavisen Aldrimer.no og undertegnede en visitt i en bloggartikkel gjengitt i Friheten, på Radikal Portal, steigan.no og på egen blogg. I artikkelen bedriver han overforenkling og kommer til flere betydelige feilslutninger. I iveren etter å beskylde oss for å bedrive politisert propagandavirksomhet og påvirkningsarbeid ender han opp med å gjøre akkurat det samme selv. «Never check a good story», lyder en selvkritisk og smått selvparodierende regle i nyhetsredaksjonene. Du kan fort ende opp med å bli skuffet.
Prosjektet Norges forsvarsevne og nettavisen Aldrimer.no er et journalistisk graveprosjekt som søker å avdekke hvordan det står til med Norges sivile og militære beredskap og sikkerhet. Vi skriver også om forhold som kan ha betydning for Norges framtidige sikkerhetssitusjon. Vi har valgt et utradisjonelt navn, men det har saktens både Friheten og Klassekampen også, for å nevne to for venstresiden relevante eksempler fra mediejungelen. Mens KKs navn, eksempelvis, ble valgt for å reflektere et revolusjonært redaksjonelt program har aldrimer.no ikke noe ønske om å arbeide for en generell samfunnsendring. I stedet ønsker vi simpelthen å drive en journalistikk som kan bidra til at Norge ikke får oppleve et nytt 9. april 1940 eller et nytt 22. juli 2011. Vi tror således at «aldri mer» er et ganske ukontroversielt verdistandpunkt i Norge. Landets ledere har to ganger gitt løfte om «aldri mer» til det norske folk. Vi ønsker å se hvordan Staten leverer på dette løftet.
Selv om vi begge leder aviser som har utradisjonelle navn er både Klassekampens redaktør og undertegnede medlemmer av Norsk Redaktørforening (NR). Vi begge har forpliktet oss til å følge Vær Varsom-plakaten (VVP), Redaktørplakaten og Tekstreklameplakaten. De utradisjonelle navnene tilside, KK og Aldrimer.no konkurrerer daglig om mange av de samme nyhetssakene. Saker som er viktige for Norges framtidige sikkerhet. Og som er gode journalistiske «scoop». Her gjør KK en meget god jobb, forøvrig.
Alnes skriver at jeg og mine journalister er «aktivister for militarisering». Det er en merkelig påstand. I en venstrepolitisk kontekst (som jeg vet mer om enn det Alnes kanskje er klar over) er det nærliggende å anta at formuleringen er et forsøk på å frata oss all ære. Alnes hevder, hvis vi skreller vekk innpakningen, at den journalistikken vi bedriver er et skalkeskjul for å presse gjennom et ønske om å militarisere Norge. Påstanden har dermed anstrøk av å hevde at vi jobber for å fremme antidemokratiske verdier. Det synes jeg er en mistenkeliggjøring som vi burde holde oss for gode for i Norge.
Det er synd at et tilsynelatende gjennomarbeidet forsøk på å skape samfunnsdebatt ikke kan være litt mer balansert og reflektert. Vi er like lite aktivister for militarisering som det Alnes er en påvirkningsagent for Vladimir Putin.
Terje Alnes er en engasjert sjel og politiker for Rødt. Vi er journalister som er opptatt av å opptre med integritet og etikk i den journalistikken vi utøver og som har spesialisert oss på et definert fagområde. Vi rapporterer om de journalistiske funn vi gjør, uansett hvilken vei de går. Hadde Alnes gått mer grundig gjennom vår nyhetsdekning, hadde han sett at vi også driver kritisk journalistikk mot NATO og har sitert NATO-kilder som er bekymret for forsøk på å ytterligere utvide NATO østover. Vi har også avdekket sløsing med Forsvarets midler og revirkamp mellom Forsvaret og politiet. Dette passer ikke inn i fiendebildene til Alnes og er derfor sikkert fristende å hoppe over.
Alnes har dessuten flere betydelige faktafeil i sin fremstilling. I dette svaret nøyer jeg meg med å understreke kjernepunktet: Nettavisen Aldrimer.no drives av journalister som ønsker å granske hvordan det står til med Norges beredskap. Ja, det er helt sant at mange av våre artikler har aktualisert og dokumentert at det ikke står spesielt bra til med Norges forsvarsevne. Mange av de saksopplysninger vi bringer fram er heller ikke å finne andre steder. Men det betyr at vi har gode journalister, ikke at det er grunnlag for å mistenkeliggjøre oss.
Men ja, også i medie-Norge har det vært debatt om prosjektet vårt. Men det er ytterst få, om noen, som har hevdet at vi ikke driver ordinær journalistikk. SKUP-leder Jan Gunnar Furuly hevdet at vi kunne oppfattes som en «avansert form for content marketing», noe jeg reagerte på. Våre økonomiske støttespillere har null innflytelse på mine redaktørbeslutninger og våre redaksjonelle prioriteringer. Påstanden om at jeg som redaktør lot meg styre av våre økonomiske støttespillere var grunnløs og udokumentert. Det er den fortsatt, og således kan det være greit å minne om at den enkelte bærer et selvstendig ansvar dersom man velger å videreformidle åpenbart uriktige opplysninger.
Dersom noen mener at vi driver i tråd med pressens etiske spilleregler anbefaler jeg å klage til Pressens faglige utvalg. Noen slik klage har jeg til gode å motta.
Det kan her dessuten være verdt å nevne at undertegnede i etterkant av kritikken fra SKUP-lederen i april i fjor ble tatt opp som medlem av Norsk Redaktørforening - av et enstemmig forbundsstyre og etter initiativ fra NRs sekretariat. Det tok jeg som en tillitserklæring. Bortimot alle store mediebedrifter er representert med redaktører i NR-styret. Også Aftenposten, der SKUP-lederen til vanlig arbeider.
Hvem våre støttespillere er, er i og for seg irrelevant. Men det bør ikke være egnet til å overraske at vi har hentet inn private midler når jobben er å granske om Staten gjør jobben sin. Våre støttespillere har til felles at de har et sterkt engasjement for at Norge ikke skal begå tidligere tabber om igjen. Flere av dem opplevde okkupasjonen under 2. verdenskrig. De ønsker å spare senere generasjoner for en tilsvarende opplevelse.
Hva gjelder «sponsing» av utøvende journalistikk har Fritt Ord-stiftelsen drevet med det i en årrekke, uten at det er blitt nevneverdig problematisert. Nylig fikk også Dagsavisen og Klassekampen økonomisk støtte fra LO til å kunne styrke omfanget av sin arbeidslivsjournalistikk. Dette ble heller ikke nevneverdig problematisert fra noe hold. Jeg synes personlig at denne støtten må være ok, så lenge redaktørens uavhengighet er ivaretatt. Men prinsipielt sett er det egentlig mer problematisk å motta økonomisk støtte fra en av arbeidslivets parter til å drive journalistikk om samme tema enn å motta støtte fra bekymrede, men dog bemidlede, enkeltpersoner og selskaper som ikke har noen direkte økonomisk eller formell interesse av den journalistikken som skal utøves, som i vårt tilfelle. Men jeg har full tillit til at Klassekampens redaktør er uavhengig. Dersom man ønsker å påstå noe annet, bør man være i stand til å fremlegge dokumentasjon. Insinuasjoner er ikke gangbar mynt.
Som ansvarlig redaktør for Aldrimer.no får jeg ofte tilbakemeldinger om at vi har en betydelig og økende gruppe faste lesere, herunder også politikere og aktivister fra venstresiden. Disse opplever det som viktig og nødvendig å følge med på vår nyhetsdekning. Det er en tilbakemelding jeg setter utrolig stor pris på.
Vi er langt fra alene om å rette hard kritikk mot Norges manglende sikkerhet og beredskap. Andre medier, Riksrevisjonen, uavhengige kommentatorer og forsvarseksperter har i tur og orden påpekt kritikkverdige forhold. Men det faktum at vi hver måned har mer enn 60.000 lesere (unike brukere) tyder på at vi fyller et behov i en tid der den sikkerhetspolitiske situasjonen blir stadig mer usikker.
I den grad jeg skal tillate meg å gi Alnes et lite poeng, så er det å erkjenne at jeg personlig mener at Norge trenger en bedre sivil og militær beredskap. På samme måte som et sterkt sivilt beredskapsapparat gir færre unnskyldninger til å innføre et sterkere overvåkingssamfunn i Statens bestrebelser for å forebygge terror, gir et sterkere militært forsvar en bedre krigsforebyggende terskel. Dersom Norge har et sterkt forsvar vil det koste mer å angripe oss. Det betyr at risikoen for å bli angrepet bli redusert. På den andre siden vil et svakt forsvar, i den tiden vi lever i nå, øke risikoen for at noen blir fristet til å bruke militærmakt mot et lite land som Norge.
Jeg tror dette synet deles av en majoritet i Norge, på samme måte som Norges NATO-medlemsskap har støtte fra et betydelig flertall i befolkningen. Uenigheten og diskusjonen går i hvor terskelnivået skal ligge, med tanke på hvor mye penger som skal brukes til forsvarsformål.
Samtidig som jeg mener vi må ta sterkere grep på egen forsvarsevne, mener jeg at vi må videreføre Norges sikkerhetspolitiske doktrine med fokus både på avskrekking og beroligelse. Jeg er kritisk til at den nåværende regjering har langt mindre fokus på beroligelse enn tidligere regjeringer. Jeg tror det er klokt å ha dialog og gode relasjoner med vår nabo i øst. Samtidig tror jeg det er viktig med tydelig grensesetting, slik at Russland får forståelige tilbakemeldinger på sine forsøk på å stadig teste grenser.
Men det er mine personlige vurderinger. Dette er ikke noe redaksjonelt program som Aldrimer.no er bygd på. Vi driver journalistikk, ikke lobbyvirksomhet eller politikk. De som vil påstå noe annet bør slå i bordet med hard dokumentasjon. Vår redaksjonelle virksomhet fokuserer utelukkende på å avdekke hvordan det står til med Norges sivile og militære beredskap og sikkerhet samt å omtale forhold som kan påvirke dette bildet. Hverken mer eller mindre. Våre journalister står helt fritt i sin kritiske og undersøkende journalistikk. De må ikke sverge til noe politisk grunnsyn eller verdiforankring. Vi retter søkelyset dit faktaene bringer oss.
Man kan gjerne mislike journalistikken vår og rette et kritisk søkelys tilbake mot oss. Det tåler vi fint. Det eneste vi ber om er litt edruelighet. Da blir samfunnsdebatten så uendelig mye bedre. Hvem vet hva som kan skje dersom vi lar gamle fiendebilder ligge? La oss ikke møte hverandre med forsøke å frata meningsmotstandere eller budbringeren av dårlige nyheter enhver integritet og ære.