-Fjella står der dei står

■ Denne gang har jeg ambisjoner om å bevege meg inn på den litterære arena, vel vitende om at den nisjen jeg har valgt setter meg i fare for å bli beskyldt for å eksponere en smule trøndersk sjåvinisme. Det er Dag Solstad som har provosert meg til å ta dette steget. Nå er det ikke første gang jeg har latt meg provosere av samme Solstad. Det har jeg gjort gang på gang siden 70-tallet, fortrinnsvis fordi det har vært en avgrunn mellom hans variant av sosialismen og mitt eget ståsted, og uavhengig av at vi begge mener oss riktig plassert på den politiske høyre-venstreaksen. Solstads forfatterskap har jeg imidlertid hatt et noe mer nyansert syn på. Ikke nesegrus beundrende, men nysgjerrig.

Nå er også det slutt, uten at jeg dermed har den minste tro på at min beslutning vil rokke ved hans rennomé som en av etterkrigstidens betydningsfulle kulturpersonligheter. Men for meg som menig leser er det greit å få bekreftet mistanken om at gjennomslagskraften i norsk kulturdebatt like gjerne kan være tuftet på støynivå som bygget på redelig søken etter fakta. Synsing utlegges ikke sjelden som dokumentert kunnskap. Og i dette sumplandskapet er det Dag Solstad havner når han denne høsten har ikledd seg en litterær dommerkappe og dømmer Olav Duuns forfatterskap nord og ned. En dom tuftet på en forunderlig indisiekjede som delvis baserer seg på beskyldningen om at vi egentlig har å gjøre med en fordums nasjonalromantiker uten særlig mental dybde. Følgelig fremstår Duun for det moderne – og underforstått; intellektuelle menneske - som «fremmed og likegyldig». Mannen var et blaff, hans forfatterskap har ikke tålt tidens tann, påstår Solstad som mener å vite at han taler på vegne av dagens lesende mennesker i sin alminnelighet når han vrir tommeskruen noen ekstra omdreininger.

Slik taler en mann med betydelig selvtillit. En selvtillit så dominerende at han ikke en gang lar seg hefte ved at han i samme åndedrett innrømmer knapt å ha lest samme Duun.

Man skal ikke la seg overraske over at reaksjonene – for og i mot - ble høylydte, fra Klassekampen til Dagbladet - fra Sør-Norge til Namdalskysten.

Selv lot jeg meg – mentalt sett - provosere opp på nærmeste vardetopp med opptenningsved og fyrtøy. Ikke akkurat i Duuns rike, men så nært at jeg ante hans landskap der ute «Nord i værene» som en annen av kystens diktere, Carl Schøyen, i sin tid formulerte seg.

Jeg mintes også en lun sommernatt på Jøa på Namdals-kysten – der Duun vokste opp, og som siden dannet kulisser for de betydeligste verkene hans. Her satt den gamle Duun-kjenneren og læreren Kolbjørn Gaasvær og mante fram romanpersonlighetene Odin og Per Anders fra en virkelighet som for oss unge var fjern, men besettende.

Siden har jeg lest «Menneske og maktene» og «Juvikfolke» flere ganger. Jeg har fått med meg andre versjoner på de skrå bredder. I likhet med utallige lesere og teaterbesøkende har jeg latt meg provosere av ondskapen, av naturens brutalitet, av fattigfolks slit for å overleve. Jeg har latt meg rive med av skildringer av kampen mellom det gode og det onde.

Men Gaasvær mante det fram allerede først natta, og jeg satt bergtatt i solrenninga etter opplevelsen. I fjæra «hørte» jeg færingen bli trukket på land. Jeg hørte Odin sløye nattas fangst og ordne i redskapen. Slik levde jeg meg inn i Olav Duuns rike denne grytidlige morgenen på Jøa. Og bildene sitter like fast den dag i dag, en mannsalder seinere.

Men denne høsten er Duun altså gått ut på dato, hvis vi skal tro Dag Solstad med urban utsikt fra Oslo og Berlin. I dette perspektivet er kystlandskapet og kystens menneskeskjebner likegyldige. Men ikke alle lever i hans virkelighet. Både i Holmestrand – der Duun bodde den siste delen av sitt liv - og på Namdalskysten - er mannen som gang på gang ble nominert til Nobels litteraturpris - en levende legende.

Fortsatt strømmer folk til Duun-stevner på Jøa i Nord-Trøndelag. Fortsatt blir han lest. Fortsatt er han en inspirasjon for nye generasjoner av forfattere, og nylig kom en ny Duun-biografi, skrevet av litteraturforskeren Grethe Fatima Syèd.

Det er en slags folkelig trass bak Olav Duuns seiglivethet som forfatter. Antihelten som startet livet på et småbruk ved storhavet, som rodde fiske i åpen båt i en årrekke som ungdom – som kranglet seg til en lærerutdanning, og som trassig skrev på et språk - en miks av landsmål og trøndersk – vel vitende om at det ikke var snarveien til biblioteket i pene menneskers møblerte hjem.

Eller som Syèd peker på i sin bok: Duun gikk i hele sin karriere i utakt med det litterære forskermiljøet: Han var for folkelig. Han slo ikke om seg med fremmedord. Han gikk ikke med alpelue og briljerte ikke med ukjente navn fra filosofihistorien. «Han ble derfor oppfattet som en lite intellektuell og belest forfatter.»

Mye tyder på at det er slagg fra disse historiske ånds-snobbene vi finner reminisenser av i Dag Solstads dom. Fra sin urbane utsiktpost har han ikke oppdaget det som forfatterkollega og litteraturkritiker Kristian Elster i sin tid oppdaget, og som han ga uttrykk for i minneordene om Duun høsten 1939:

«Duun var en naturskildrer uten like, og hans mennesker er alle stilet inn i naturen slik at naturbildet tjener til støtte for det vesentligste, menneskeskildringen».

Selv skrev Duun: «Fjella står der dei står, dei veit kor dei hører til». Det samme gjorde han gjennom hele sitt liv. Han sto der han sto, han visste hvor han hørte til, forble en småbrukersønn - antihelt fra Namdals-kysten – med en glitrende penn. Slik vil han bli husket og slik vil han fortsatt bli lest.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering