Tidligere marineoffiser i USA:Hva er poenget med basene i Norge?Russland vil ald

Pentagon øker nærværet av soldater… i Norge. Hvis dette høres ut som den kalde krigens strategi for isolering, så er det det. Militæret kjenner bare til en fiende fra tidligere: nemlig USSR.
Jeff Groom (bildet), tidligere marineoffsier
«De liker ikke at vi faktisk motarbeider dem. Vi liker det faktum at de ikke liker det faktum at vi motarbeider dem. Tre hundre av oss, omgitt av dem. Vi har dem akkurat der vi vil, ikke sant?»
Denne «uttalelsen» kom i desember 2017 fra den nåværende Sersjantmajor i marinekorpset, Ronald Green, i forbindelse med at den 300 mann store styrken med marinesoldater ble stasjonert i Trondheim. Etter invitasjon fra Norge, påbegynte disse marinesoldatene et seks måneders treningsopphold med kontinuerlig rotasjon tilbake i 2017.


Hvorfor? Fordi mer enn 25 år etter oppløsningen av Sovjetunionen har Russland gjenoppstått som en reell trussel mot Europa og Verden. President Trumps nasjonale sikkerhetsstrategi, som ble igangsatt i desember 2017, styrker denne holdningen i «Søyle 3: Bevar freden via styrke.» Fokuset rettes mot en «stor maktrivalisering» med Russland og Kina.


Amerikansk politikk ovenfor Russland viser seg nå å være identisk til hva den var under den kalde krigen: tøyl trusselen. Men om USSR og Russland, uten sammenligning forøvrig, er ulike på alle tenkelige områder, hvorfor er politikken den samme, og enda viktigere, virker den?


I etterkant av andre verdenskrig, da Sovjetunionen konsoliderte sin posisjon bak jernteppet, overveide USA hvordan de skulle reagere. President Truman gav USAs utenriksdepartement i oppgave å revidere den nasjonale sikkerhetsstrategien.
Under ledelse av Paul Nitze, skapte generalstabens nasjonale sikkerhetsråd dokument 58 (NSC-68), frigitt i april 1950. Med referanse til dets «fiendtlige fremstilling» av Sovjetunionen og avvisning både av isolasjonisme direkte krig, anbefalte man en «rask oppbygging av den politiske, økonomiske og militære styrken til den frie verden.» Strategien var avskrekking og isolering støttet opp av en troverdig kapasitet til å kjempe og vinne i tilfelle krig.


Forsvarsutgifter i prosent av BNP ble tredoblet mellom 1950 og 1953, fra 5 prosent til 14 prosent. Det ligger i ordene til president Eisenhower, «vi har blitt tvunget til å skape en permanent rustningsindustri av enorme proporsjoner.»
USAs rustningsindustri trenger en fiende


Vi trengte etterretning om fienden og derav ble CIA skapt i 1947, NSA i 1952 og DIA i 1961. Tenketanker ble født for å utvikle politikk og veiledning. Forsvarsministeriet (DoD) måtte ansette flere tusen mennesker for å administrere den nye forsvars-institusjonen. En reell fiende – Sovjetunionen – rettferdiggjorde et reellt forsvars-etablissement.


Selve nøkkelfaktoren her er at startidspunktet for en kald-krig-strategi begynte med at fienden nødvendigvis hadde en stor militær kapasitet. Eller som den israelske historikeren Martin Van Creveld skriver i The Transformation of War, «Ingen ting er mer karakteristisk med strategi enn dens gjensidige interaktive karakter.» Å ha en strategi uten en motstander er meningsløst.


Med fallet til USSR kom den kalde krigen til en slutt. Og etter Amerikansk tradisjon fulgte snart stenging av baser og nedskalering av de militære. Men konflikten med kommunismen pågikk ikke noen få år slik andre verdenskrig gjorde; den spente over flere tiår. Den sørget for å holde rustningsindustrien i gang i 45 år, og med de årlige budsjetter på flere hundre millioner var det ikke helt det samme som å stenge av en hallowen-butikk for sesongen.


Slike som George Kennan forutså dette problemet i 1987:
Om Sovjetunionen i morgen den dag sank i havet, ville det amerikanske militærindustrielle-etablissementet måtte fortsette videre, i all vesentlighet uforandret, helt til noen andre fiender kunne bli oppfunnet. Alt annet ville være et uakseptabelt sjokk for den amerikanske økonomien.


Etter at Sovjetunionen falt sammen trengte USAs rustningsindustri en ny stor fiende. Det ble naturligvis Russland.
Den suksessfulle strategien med isolasjon under den kalde krigen startet med fienden og trengte et påskudd. I dag gjenstår disse forutsetningene og de vil uansett kjempe for sin eksistens mot virkeligheten. Små kriger og opprør vil ikke gjøre susen. En i større skala er nødvendig. Det militær-industrielle kompleks krever industrielle fiender.


Akkurat når en totalitær regjering fanges i et legalt system blir mottoet for rettferdighet: «Bring meg mannen og jeg skal finne forbrytelsen.» Vår forsvarspolitikks motto etter at forsvarsministeriet (DoD) sank i myra har blitt til: «Bring meg en 700 millioner dollars opprustningsregning og jeg skal finne en fiende for deg.» Eller, sagt på en annen måte av kommandør Salamander på hans militære blogg på en post der han kommer med et stikk til luftforsvarets enkle angreps-program, «Vi har et system for anskaffelser som ikke støtter militæret; militæret støtter systemet for anskaffelser.»

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media