• Startside
  • Arkiv
  • Kultur
  • En mesterlig historie fra oljemiljøet i 1950-årene i Sør-Iran. Forfatter/lærer E
En mesterlig historie fra oljemiljøet i 1950-årene i Sør-Iran. Forfatter/lærer E

Arnulf Kolstad, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.


Mange mener i dag at galskap er en sykdom. Det skyldes at legene for snart 200 år siden overtok ansvaret for de gale og fikk bygget sinnssykeasyl. Men hva var galskap før legene definerte det som sykdom og hvordan ble de gale ivaretatt i før-medisinsk tid? Det er et hovedtema i boka Wenche Blomberg har skrevet: «Dollhuset og medikaliseringen av galskapen». 
Før legene fikk sine asyler og skapte den sosiale kategorien ‘sinnssyke’, var gale av mange slag samlet i dollhus, etter tysk «toll» = gal. Blomberg forteller særlig om utviklingen, innholdet og ‘behandlingen’ i Prins Christian Augusts Minde (PCAM) som åpnet i Christiania for temmelig nøyaktig 200 år siden. Det startet som arbeidsanstalt for byens fattigste og viser hvordan en avvikergruppe, de gale, ble utskilt og endte opp i legenes sinnssykeasyl. I denne omtalen fokuseres det mest på overgangen fra dollhuset til moderne medisinskledete asyl. Det betyr at de interessante kapitlene om opprettelse og drift av arbeidsanstalten i Storgata i Christiania ikke får samme plass.


Blombergs bok er en gjennomgang som ikke bare er interessant for anstalt- og institusjonshistorikere, men også for dem som vil vite hvordan de gale ble tatt hånd om før legene fikk gehør for å definere galskap som sykdom, og dermed fikk enerett til ivaretagelse og ‘behandling’ av dem. Det er medrivende historieskriving basert på et vell av kilder som kaster lyse over avvikerbefolkningen i Norge på 1800 tallet, og før hadde diagnoser som kunne erstatte forståelsen av hele mennesker. Wenche Blomberg gir en levende fremstilling av historien til de gale i Norge.

Arnulf Kolstad, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.


Mange mener i dag at galskap er en sykdom. Det skyldes at legene for snart 200 år siden overtok ansvaret for de gale og fikk bygget sinnssykeasyl. Men hva var galskap før legene definerte det som sykdom og hvordan ble de gale ivaretatt i før-medisinsk tid? Det er et hovedtema i boka Wenche Blomberg har skrevet: «Dollhuset og medikaliseringen av galskapen».
Før legene fikk sine asyler og skapte den sosiale kategorien ‘sinnssyke’, var gale av mange slag samlet i dollhus, etter tysk «toll» = gal. Blomberg forteller særlig om utviklingen, innholdet og ‘behandlingen’ i Prins Christian Augusts Minde (PCAM) som åpnet i Christiania for temmelig nøyaktig 200 år siden. Det startet som arbeidsanstalt for byens fattigste og viser hvordan en avvikergruppe, de gale, ble utskilt og endte opp i legenes sinnssykeasyl. I denne omtalen fokuseres det mest på overgangen fra dollhuset til moderne medisinskledete asyl. Det betyr at de interessante kapitlene om opprettelse og drift av arbeidsanstalten i Storgata i Christiania ikke får samme plass.


Blombergs bok er en gjennomgang som ikke bare er interessant for anstalt- og institusjonshistorikere, men også for dem som vil vite hvordan de gale ble tatt hånd om før legene fikk gehør for å definere galskap som sykdom, og dermed fikk enerett til ivaretagelse og ‘behandling’ av dem. Det er medrivende historieskriving basert på et vell av kilder som kaster lyse over avvikerbefolkningen i Norge på 1800 tallet, og før hadde diagnoser som kunne erstatte forståelsen av hele mennesker. Wenche Blomberg gir en levende fremstilling av historien til de gale i Norge.


Selv skriver hun at formålet med boka er å øke kunnskapen om eldre institusjoner for mentalt avvikende i Norge, og dykker ned i kilder som ikke har vært åpnet på 150 år. Dermed baserer hun seg på primærkilder og ikke på tidligere fremstillinger skrevet av leger som ofte skjønnmaler medisinernes innsats. Boka gjør rede for belegg, kurmetoder og bygninger, tenkemåter og begrunnelser og setter institusjonen inn i en sosial og samfunnsmessig kontekst. Boka er resultatet av et forskningsprosjekt finansiert av Norges forskningsråd og viser hvordan grundig forskning og kildegransking kan bli en velskrevet og lærerik bok om mennesker med avvik. Og hvem er ikke avvikende?
Dollhuset var etter dagens målestokk ingen idyll. Fattige, arbeidsløse mental forvirrede, åndssvake og andre utstøtte som familien ikke kunne ta vare på ble oppbevart uten stort mer enn tak over hodet og en seng.


Utsortering av avvikerbefolkningen foregikk i i siste halvdel av 1700- tallet og de ‘gale’ oppsto som en sosial kategori. Samtidig ble dollhus opprettet som et svar på utskillingskravet. Bare de mest avvikende ble plassert der, fortsatt var de i utgangspunktet slektas ansvar.


Arbeidsanstalten i Christiania som var et virkemiddel for Fattigforsorgen og som kom i gang fra 1819 fikk allerede fra starten enkelte klienter med mentale avvik (‘åndssvake’ og ‘sindssvake’). I de første ti årene var det 12 sinnssvake blant beboerne. Alle er nevnt ved navn og stand som enkeltmennesker med hvert sitt problem (hjelpeløse, utagerende, uregjerlige, drikkfeldige, promiskuøse) og ikke bare med en diagnose. Vi kan følge livsskjebnen til flere av dem og forstår at galskapen som oftest kan forklares av livet de er utsatt for og ikke av medfødte biologiske eller nevrologiske forhold.


I 1829 ble det opprettet dollhus skilt fra arbeidsanstalten, men de to klientgruppene: tvangsarbeidere og gale ble behandlet nokså likt. Dollhuset var ikke forbeholdt fattige selv om det ble opprettet i Fattigvesenets anstalt. Fram til 1848 var imidlertid klientellet primært fattige mens de etter Sinnssykeloven av 1848 først og fremst var gale. Mellom 1819 og 1832 ble 72 personer, hvorav 20 kvinner anbrakt i dollhuset og særlig for kvinnene var årsaken ofte ‘usedelighet’ med kommentarer om liderlighet og skjørlevnet. Noen var prostituerte og det gjaldt å kontrollere den kvinnelige seksualumoralen.


Behandling i dollhuset
I dollhusets første år finner man praktisk talt ikke et ord om hva slags behandling de innsatte får. Sist på 1820 tallet omtales av og til noen av tidas tradisjonelle behandlingsmåter, der melankolikere, epileptikere og hysterikere ble behandlet med ‘valerianapulver’ (fra valeriana planten), mens andre fikk belladonna ekstrakt, grøtomslag, kaldt vann over hodet eller ble årelatt. Isolasjon og tvangstrøyer var også i bruk og man antok at roterende torturinstrumenter, bl.a. en stol som snurret rundt kunne kurere galskap. Det som kjennetegnet innsatsen var at remediene ikke ble begrunnet på noen vitenskapelig måte og ut fra kunnskap om ‘kropp og sinn’, men var et resultat av hva man trodde ville hjelpe
Riktignok hadde man ‘humoralteorien’ om balanse mellom kroppsvæskene som et vesentlig grunnlag for medisinsk praksis, og i den forbindelse var ‘tømming’ et vanlig terapeutisk grep. Det ble satt klyster og brukt avføringsmidler, vanndrivende midler, årelating og brekninger. Dollhuset holdt seg innenfor dette behandlingsrepertoaret de første ti-årene og følte seg på trygg (indre)medisinsk grunn. Men humoralmedisinen var på vikende front ellers i Europa, medisinerne eksperimenterte med mekaniske, elektriske og magnetiske metoder.
Seinere kom ‘vannkurene’, både lange varme bad og iskalde styrtbad, en forløper for sjokkbehandlingen som ble vanlig etter at legene overtok behandlingsansvaret og omgjorde dollhusene til vitenskapelige sinnssykeasyl fra ca. 1850. Fortsatt var imidlertid skyllebøtter med iskaldt vann et disiplineringsmiddel og forsøk på å skape ro på institusjonen. Få hadde tro på at dollhusoppholdet helbredet de sinnssyke, også legene så på oppbevaringen som en praktisk foranstaltning, mest opptatt av sikkerhet, ro og fengselsspørsmål, bl.a. av masseovervåkning ved hjelp an panoptikon, en arkitektur hentet fra fengslene i Europa.


Galskap blir sykdom
Med Sinnssykeloven av 1848 får legene monopol på innesperringen og behandlingen av de ‘sinnssyke’. Men hverken dollhuset eller de nye sinnssykeasylene (statsasylet Gaustad sto ferdig i 1855) ble radikalt endret: Noen vitenskapelig basert behandling var det ikke tale om. ‘Behandlingsprotokoll’ var en eufemisme for tvangsarbeidsprotokoll. Sysselsetting av alle slag var et viktig remedium, det handlet om snekring, dreining, kurvfletting, skomakerarbeid, fletting av fiskesnører, strikking, karding, spinning og sying. For mange var dette arbeidet meningsløst.


Samtidig oppsto statistikken på institusjonene som uttrykk for pseudovitenskapelighet. Vitenskap ble forvekslet telling og empirisk registrering, og dermed telte man alt som kunne telles. Den medisinske journalen ble innført også på asylene, de innsatte og deres liv ble beskrevet og karakterisert: hvordan de så ut og hva slags liv de hadde levd, fattigdom, sykdom, traumer, rusmisbruk, kriminalitet, samt hva slags ‘behandling’ som ble gitt. Men dette var, som Blomberg skriver, ‘rådvillhetens tid’, med prøving og feiling for å komme det uforståelige ondet til livs.


Da Sinnssykeloven ble vedtatt opererte legevitenskapen med fire diagnoser for sinnssykdommene: Dementia, Mania, Melancholia og Paralysis. Legene som var utdannet for å forstå den biologiske kroppen, lette etter skjulte kroppslige funksjoner og mangler, og i 1854 skriver institusjonslegen Herman Major: «… enhver sindssygdom fra begyndelsen utgaar fra rent legemlige lidelser, der enten directe eller indirecte afficerer det centrale nervesystem». Individet forsvinner og erstattes av stadig flere diagnoser, «Det er sykdommen som handler, ikke mennesket» som Blomberg skriver. Fortsatt besto behandlingen i forskjellige tømmeteknikker, brekk- og avføringsmiddel, blodigler og årelating, samt av varme bad og kalde overskyllinger, det sistnevnte var ifølge Loven av 1848 forbudt.


Sinnssykdommene forsvant ikke slike remedier, og rådvillheten økte. I møtet med det uforståelige tyr man gjerne til repressive midler, til straff og tvang for å skape ro på asylet og passifisere pleievanskelige pasienter. Dollhusets gamle direkte og spontane metoder var blitt raffinert og ikledd et nytt språk, språket til psykiatrien. Tiltakene var rettet mot pasientens bevissthet og samvittighet via kroppen, og var som Blomberg skriver «et autoritært og moralistisk prosjekt som ingen kontrollkommisjon hadde innvendinger mot (…) Det hadde formodentlig vært en større skandale om en representant for overklassen var blitt tvangsoverskylt med 24 bøtter kaldt vann».


Historien om dollhuset i Mangelgården i Christiania er nok representativ for sinnssykepleien i 1800 tallets Norge. Det var i den perioden mentalt avvikende ble en egen sosial kategori som legene påtok seg ansvaret for. Men at legene styrte sinnssykeomsorgen førte ikke til radikale endringer i første omgang. Oppbevaring og uskadeliggjøring var fortsatt en viktig oppgave. Senere utviklet imidlertid legene en ny vitenskapelighet. Men manglet kunnskap om årsakene til sinnssykdommene og prøvingen og feilingen fortsatte i det nye laboratoriet legene disponerte: sinnssykeasylet. Pasientene var forsøkspersoner i eksperimentene med stadig mer fantasifulle behandlingsmåter: krampeterapier, sjokkterapier og lobotomering. Det viktigste var å plassere galskapen innenfor et medisinsk positivistisk kunnskapsunivers, som kroppslig sykdom. Det gikk mange tiår før man innså at fokusering på den biologiske kroppen ikke helbredet pasientene for ‘sykdommen, slik legene hadde lovet. Pasientene ble først og fremst uskadeliggjort og beroliget. Disiplineringen ble ikledd et nytt språk, men fortsatt de uregjerlige, oppsetsige og vanskelig pasienter
Boka til Wenche Blomberg viser også at i det medisinske paradigmet er pasientene som personer lite synlige, slik de hadde vært på fattighuset. Nå er de blitt diagnoser – stadig flere diagnoser i et finmasket nett alle kan fanges i. Konklusjonen er at paradigmeskiftet innebar at én profesjon – legene – fikk monopol på et sosialt felt der deres forutsetninger for å hjelpe sine medmennesker ikke var bedre enn andres.


Wenche Blomberg: «Dollhuset og medikaliseringen av galskapen». Oslo, Vidarforlaget, 2018.

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering