USAs plan for regimeendring i Iran

Det er ingen hemmelighet at USA ønsker å styrte regimet i Iran og skifte det ut med et pro-amerikansk, pro-israelsk regime. Når Hillary Clinton, John McCain og Donald Trump kommer ut med nærmest likelydende uttalelser om å støtte opprøret mot diktaturet i Iran, så vet vi hvor landet ligger. Vi har sett filmen før og kjenner neste episode. Denne gangen er vi så heldige at vi kan lese planen for regimeendring svart på hvitt, for den ble publisert av «Brookings Institution» i 2009, og gjør ingenting for å skjule sine hensikter.


Planen for regimeendring
Brookings Institution er utvilsomt den mest innflytelsesrike tenketanken i USA, og dens rapporter og utredninger får nesten uten unntak stor innflytelse på USAs politikk. Hvis noe er «djupstatens» tenketank, så er det Brookings.
I 2009 publiserte Brookings en rapport, eller nærmest ei håndbok, om hvordan USA skulle sørge for regimeskifte i Iran. For den som ønsker å sette seg inn i USAs planer, taktikk og strategi for å styrte regimet i Iran, er den obligatorisk lesning. Den har tittelen: WHICH PATH TO PERSIA? – Options for a New American Strategy toward Iran (pdf) Den inneholder fire deler:
Del III om regimeskifte er det et underkappitel om «fløyelserevolusjonen». Her skriver Brookings (s. 105):
«USA kunne spille flere roller i å fremme en revolusjon. Ved å finansiere og hjelpe til med å organisere innenlandske motstandere av regimet, kunne USA opprette et alternativt lederskap for å gripe makten. som Raymond Tanter fra Irans politikkutvalg hevder. Studenter og andre grupper "trenger skjult støtte for sine demonstrasjoner. De trenger faksmaskiner, Internett-tilgang, midler til å kopiere materialer og midler for å forhindre at de blir banket opp. Utover dette kan amerikanske medier støtte dem med å framheve de dårligste sidene til regimets politikk og gjøre ellers tvilsomme og usaklige kritikere mer fremtredende og betydningsfulle.»
Man legger ikke fingrene i mellom her; finansiering og støtte til å organisere en opposisjon, praktisk hjelp av alle slag – og en mediekampanje mot regimet som også tar sikte på å løfte fram opposisjonsfolk som ellers ville ha vært lite kjent.Når det gjelder å finne folk og grupper som kan brukes i denne planen, finnes det et eget underkapittel med den talende tittelen «Finding the Right Proxies», altså finne de rette stedfortrederne.
Lista består av reformistene, de intellektuelle, studentorganisasjonene, arbeiderorganisasjoner, organisasjoner i «sivilsamfunnet», sjahtilhengere. Men Brookings konkluderer med at ingen av dem utgjør noen tilstrekkelig kraft til å ta ledelsen i regime-ending. Brookings anbefaler derfor at det brukes store pengesummer til å bygge opp en opposisjon, samt å sikre seg detaljert etterretning. Brookings tviler på at en tradisjonell fargerevolusjon vil ha noen sjanser til å lykkes. Derimot har man større tro på det som kalles å «inspirere et opprør», som er behandlet i kapittel 7 (s. 113).


For eksempel kunne USA velge å jobbe primært med ulike diskriminerte iranske etniske grupper (kurdere, baluchistanere, arabere og så videre) som har kjempet mot regimet i ulike perioder siden revolusjonen. En koalisjon av etniske opposisjonsbevegelser, spesielt hvis de kombineres med persiske dissidenter, vil utgjøre en alvorlig trussel mot stabiliteten i regimet. I tillegg kan uroen gruppene selv skaper, svekke regimet hjemme. I det minste må regimet forbruke store ressurser til å slå ned opprørene. På det meste kan uroen diskreditere regimet over tid og svekke sin posisjon overfor sine motstandere..
Det vi ser utspille seg i Iran disse dagene ser ut til å være en blanding av reelle protester mot regimets politikk og en kombinasjon av elementer i Brookings-planen, altså en blanding av «fargerevolusjon» og støtte til opprørsgrupper.

Reell protest og infiltrasjon
Det sier seg sjøl at det er umulig å stimulere et opprør hvis det ikke finnes objektive grunner til å gjøre opprør, eller som en berømt kineser sa: «Du kan ruge en kylling ut av et egg, men uansett hvor mye du ruger kan du ikke ruge en kylling ut av en stein.»
Det iranske folket opplever svært mange problemer, og det religiøse diktaturet har lenge vært upopulært i store deler av folket. Presteskapet har gjort seg til en religiøst-økonomisk overklasse, som styrer ut fra sine egne interesser og er svært korrupte.
Korrupsjonen er omfattende og velkjent, og det har også undergravd mye av den religiøse autoriteten presteskapet måtte ha hatt. Det finnes også etniske og regionale motsetninger og undertrykking av ulike minoriteter, så det finnes mange grunner til misnøye.Den nåværende presidenten, Hassan Rouhani, fører en nyliberal politikk med privatisering og frislipp av priser. De første protestene i Iran denne gangen rettet seg nettopp mot dette.
Men samtidig er det allerede nå tydelig at opprøret er infiltrert, slik Brookings foreslo. Når demonstranter angriper politistasjoner og militærleirer for å bevæpne seg og forsøker å sette fyr på dem, er det åpenbare provokasjoner som tar sikte på voldelige mottiltak som kan filmes med mobiltelefon og spres på nettet som bevis på at vi står overfor «månedens Hitler».
En uttalelse fra det iranske Tudeh-partiet peker på denne dobbeltheten i begivenhetene. På den ene sida gir partiet sin støtte til det de ser som et rettferdig opprør mot et korrupt og reaksjonært styre. På den andre sida advarer de mot infiltrasjonen fra grupper som er støttet av USA og Israel, som «tar sikte på å erstatte ett reaksjonært styre med et annet reaksjonært styre»:
«Støtten til den regionale reaksjonen fra Trump-administrasjonen og høyre-regjeringen til Netanyahu Israel) må avvises. Videre avviser vi at de støtter iranske monarkister og politiske grupper som har dagsorden å samarbeide med de mest reaksjonære regimene i regionen. De vil også overtale de europeiske statene til å pålegge flere sanksjoner mot Irans økonomi. Det vil bare forverre elendigheten til de fattige og dårligstilte familier i vårt land. De samme kreftene oppfordrer utenlandske stater til å gripe inn militært i Iran De gir ikke noen optimistiske løfter om hva slags framtid det iranske folket skal velsignes med fra en slik «motstand». »


Ingen revolusjon i denne omgangen
Det ser ut til at dem legitime protestbevegelsen allerede i stor grad er blitt kuppet av grupper med en annen agenda, og dessuten har USA allerede gjort en del tabber, og da ikke minst denne helt åpenbare støtten til «opprøret mot diktatoren», akkurat som om USA har noe som helst mot diktatorer, hvis de bare gjør som USA sier. USAs og Israels hånd i dette er altfor synlig. For eksempel når noen demonstranter roper slagord mot støtte til Hezbollah og Syria, så er det veldig i utakt med iransk opinion. En meningsmåling som ble publisert i juli 2017 av Center for International and Security Studies at Maryland (CISSM) og IranPoll.com viser at det er stor støtte til Rouhanis utenrikspolitikk. Irans seire i kampen mot IS har gjort at flere iranere enn før stiller seg bak støtten til Syria, nemlig hele 64,9 %. Det er den økonomiske politikken folk er misfornøyde med, sier den samme målinga.


Det som ikke har kommet fram i vestlige medier – som vanlig – er at samtidig med demonstrasjonene mot regimet, har det vært mye større demonstrasjoner til fordel for regimet.
Sammenliknet med i 2009, da det virkelig var store demonstrasjoner mot regimet og da det gikk sprekker langt inn i regimets egne rekker, virker den nåværende bevegelsen mye mindre og mye grunnere forankret. Det er også tegn som tyder på et Rouhani vil imøtekomme en del av de økonomiske kravene.


Geopolitisk er det ingen tvil om at Iran har spilt en helt avgjørende rolle for å knuse de Jihadistisk leiesoldatene som Vesten og oljediktaturene har sendt inn i Syria, og at Iran har bidratt vesentlig til at Vestens og Israels planer så langt har lidd nederlag. Den vestlige kampanjen for regimeskifter i Iran har ingenting med støtte til demokrati å gjøre, men derimot alt å gjøre med geopolitikk og med særlig Israels ønske om å kunne dominere regionen.
Antakelig innser også de smarteste planleggerne i USA og Israel at de ikke vil klare å utløse noe regimeskifter i denne omgangen. Det de ønsker er å framprovosere hendelser som kan brukes til å skjerpe sanksjonene og bygge opp mer en opinion for stadig mer aggressive tiltak mot Iran. Israel har ikke gjort noen hemmelighet av at det de ønsker er å få USA med på en krig mot Iran. Men da trengs det noe som kan selge krigen i vestlig opinion, slik at til slutt pasifistiske prester krever bombing. NATO har jo allerede gjort klart at de kommende NATO-krigene vil bli feministiske kriger, kriger for å «hjelpe kvinner og barn». I en artikkel i The Guardian skrev NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg og skuespiller Angelina Jolie at NATO må «forsvare kvinners rettigheter». Det var jo rette «ræva som feis». Hvor store rettigheter har kvinnene fått i Afghanistan, Irak og i Libya etter NATOS bombetokter i årevis og fritt leide til jihadistiske drapsbander?
I tro på internasjonal solidaritet med undertrykte folk skal nå AUF, SV og Rødt demonstrere sin mangel på faktakunnskap og politisk forståelse, støtte den iranske opposisjonens protest mot det iranske regimet. Ingen på «venstresida» liker et prestestyre men det er naivt å tro at regimet i Iran blir erstattet av demokrati, likestilling og flere «kvinnelige» rettigheter dersom USA og Israel får det som de vil. En demontering av Iran av disse kreftene og ved bruk påny av IS vil føre til «syriske tilstander». Tror man at USA, Israel og Saudi-Arabia vil yte en dollar for å bygge opp et nytt samfunn på iranernes premisser? Norge har mye å svare for av raseringen av Libya og har ikke sendt én krone til å bygge opp samfunnet.
Det er for tiden store oppgaver for «venstresida» å ta tak i: Terror i Jemen og i Sudan, nazismens framvekst i Europa. Hvorfor ikke protestere mot den norske regjeringas og EUs aksept og økonomiske støtte til utviklingen i Ukraina, Polen, Ungarn og de baltiske stater som bryter demokratiske rettigheter; særlig ytringsfriheten, rettssikkerheten, beskyttelse av minoritetene og fanatiske angrep på sosialisters og kommunisters legitimitet? Hvor er dere?
Artikkelen er bygget på publikasjon i Pål Steigans blogg














Stikkord

iran

usa


RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media