Om å få impulser i klassekampen

Mennesker som kaller seg revolusjonære, av ulike avskygninger, har utviklet en viss evne til å fnyse av all litteratur som ikke kan plasseres i båsen som passer deres ideologiske kram.
Nydelig poesi, tankevekkende essays og bøker, skrevet av Henrik Wergeland, Herman Wildenvey, Alf Prøysen, Andre Bjerke, Tor Jonsson, Hans Børli, m.fl. er bare borgerlig skvip uten revolusjonært innhold og uten oppgjør med borgerskapet. Selv samfunnsrefseren Jens Bjørneboe var en fordekt småborger, fra en skipsredefamilie, som førte arbeidsfolk bak lyset med sin radikalisme uten å kreve en sosialistisk revolusjon, slo en eldre maoist fast på Litteraturhuset i Trondheim for en tid tilbake. Hva så? Hvem åpnet for alvor øynene våre for norske nazister virksomheter, om kyniske krigsprofitører og politiets jødeforfølgelser under krigen? Han beskrev en skole som hadde sadistiske og fascistiske holdninger, en kriminalomsorg fylt med fysisk og psykisk terror, og dødsstraffens bestialitet. Ikke minst tar han et kraftig oppgjør med USA, som ingen andre gjorde på 1960-tallet. Alt til å få forstand av
I billedkunsten ga veversken Hannah Ryggen med sine monumentale billedvever preget av sosiale og politiske synspunkter oss alle en tankevekker. Om hun var «borgerlig» sa var hun antifascist, antimilitarist, feminist og humanist! Maleren Håkon Bleken har stått fram som kritikere av det reaksjonære og fascistiske samfunn uten egendefinert revolusjonær patos. Bildene «Fragmenter av et diktatur» og «Prosessen» viser sterke holdninger til menneskelige lidelser og samfunnets ansvar. Jakob Weidemann var vår «hjemlige Picasso», ble det fortalt, særlig med kunstverkene «Partisan» og «Tre skulpturer». Han ga oss gode abstrakte innlevelser i andre menneskers følelsesliv og skjebner.
Det bør være viktig å ha et ideologisk og politisk grunnlag i livet; enten det er metafysisk eller materialistisk. Man diskuterer villig vekk om hva som er viktigst for arbeiderklassen. Slike ståsteder må gjerne kalles livssyn som igjen er grunnlaget for etisk holdning og moralsk handling blant oss
Den vitenskapelige sosialismen bygger på de erfaringer og opplevelser menneskeheten har hatt gjennom tidene i kampen for å livnære seg. Det er selve livet som skaper vår bevissthet som består av avskygninger av ulike virkelighetsoppfatninger og fortolkninger av dem. Det betyr at den kultur som til enhver tid påvirker oss er avgjørende for våre handlinger og valg. Da er det rein dogmatisme å tro at bare de deler av en kultur som passer vårt eget verdensbilde er den rene og sanne for arbeiderklassens bevissthet.
Kunstnerne som er nevnt ovenfor, og mange flere, har på sine måter gitt arbeiderklassen en forsterket opplevelse av sin egen betydning etter krigen, ofte bedre og mer konkret enn mange av sosialismens klassikere tidligere. De har satt ord på følelser og uklare tanker som har økt selvfølelsen og egenverdien som har blitt drivkrefter i klassekampen. De som ensporet avviser dem og benekter at «borgerlige» kulturarbeidere ikke kan bidra til å fremme en klassebevissthet hos enkeltindividet er kulturdogmatikere med revolusjonære fraser, som Lenin omtaler i boka:» Mot dogmatisme og sekterisme».
Jeg leste biografien om Erik Bye i romjula. Hans liv og levnet viser en samfunnsbygger med sterk kritikk mot overklasse, konservativ kirkemakt og borgerlig arroganse og forakt mot de små og svake i verden. Han gikk i dikt og toner, i skrifter og taler til kamp for alkoholiserte krigsseilere, psykisk utviklingshemmede, minoritetsgrupper og fattigfolk. Han tok avstand fra EU-kapitalismen og USAs og NATOs politikk i verden. Herunder krigen i Irak. Han skrev til president Bill Clinton som bombet Bagdad (1998) da ørkenkrigen var over:
-Jeg mister mitt barn hver time
Det myrdes på torg og i gater.
Det sulter i ørkener, det kveles av gass,
Det flerres i regn av granater.
Se, blomstene blør der mitt barn har lekt.
Å, be for vår sinnssyke menneskeslekt.

Erik Bye var en stor kunstner og humanist som statsminister Erna Solberg neppe ville ta med til møtet med USAs president, Trump, den 10. januar. Det viser bare Erik Byes betydning og storhet.

 

Stikkord

klassekampen


RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media