Hvor lenge skal dette vare?

Smarte tenketanker som leverer smarte tanker til regjeringspartiene og Ap har gitt oss vanlige mennesker ideer om at private «løsninger» og «valgfrihet» på alle samfunnsområder er det moderne og innovative.
Det frie markedet og fri konkurranse som motorer i samfunnsutviklingen har vært høyrekreftenes mantra, særlig etter at Willoch-regjeringa i 1980-åra, deregulerte det meste av offentlig eierskap og tjenester. Høyre leverte stafettpinnen til Gro Harlem Brundtland i 1986 og dermed fortsatte privatiseringsløpet. Jens Stoltenberg som med sine rødgrønne regjeringer løp i like raskt tempo iført høyres joggesko.


De frie markedskrefters konkurranse skulle gi oss billigere av alt. Strøm, mat, klær, medisiner, tog- og bussbilletter, bensin m.m. Kvaliteten på helsestellet og eldreomsorgen skulle økes, skole- og undervisningssektoren bygges ut og alle skulle få gode og rimelig boliger. Både velferd og arbeidsliv skulle bli bedre bare «sosialistene» holdt seg unna og staten slapp grepet på den økonomiske styringa.


I løpet av alle valgkampene i de siste 30 år har mange spurt seg: Hvor ble det av de billige varene og tjenestene? Hvor ble det av kvalitetshøyningen innen helse- og utdanningssektoren? Fra de borgerlige «markedspartiene» og Ap får man de samme svar: Aldri har det vært gitt mere penger til alle områder. Det er nok riktig men hvor kommer pengene fra? Deg og meg. Alt er dyrere og velferden for vel 1 million mennesker er forverret. Kløften mellom fattig og rik har økt enormt i den siste generasjonen.
Hvor går det meste av verdiskapningen i Norge? Ikke til deg og meg, men til dem. De få superrike familiene som i dag eier og forvalter vel 85 % av økonomi og ressurser i landet. De som profiterer grovt på den «frie konkurransen» i markedet og i aksjer og fond. Disse frie kreftene avtaler mellom seg priser på varer og tjenester – som i en mafiøs liga - for nettopp å holde prisene oppe. De vet at Konkurransetilsynet ikke har makt og vender det blinde øyet til denne tvilsomme virksomheten som ikke har noe med sunn og fri konkurranse å gjøre. Matvarebransjen er det beste eksempel på tenketankenes bedrøvelige og ødeleggende virkning på den økonomiske politikken som folk flest lider under. Vi har tre store kjeder: Rema 1000, NorgesGruppen og Coop. De har bare økt sin makt og kontroll over alle ledd i matkjeden etter at «Matkjedeutvalget» la frem sin rapport i 2011. Utvalget advarte mot maktmisbruk og økende maktkonsentrasjon.


Et flertall av partiene uttalte seg positivt om en ny lov om god handelsskikk, men Høyre sier fortsatt nei til ny lov. De hadde i 2011 «ikke tid» til å behandle saken. I dag har Norge verdens dyreste mat.
Profitørene har entret scenen til helse og barnevern. De private selskapene er et «supplement» til de offentlige tjenester, sies det. Borgerlige partier og Ap har i årtier latt offentlige skoler, sykehjem, sykehus og barnevernsinstitusjoner forfalle fysisk. Det har utviklet seg et etterslep av faglige oppdateringer og utdannelse av nye fagfolk som fikk tenketankene og deres kunder til å spre ryktene om det offentlige som udugelige eiere og drivere.


Det krevdes reformer, men de måtte komme fra det private næringslivet. Der var ekspertisen. Anbudspolitikken på alle områder skulle gi billigst og best.. Basis for avgjørelsen skulle være anbudets pris og kvalitet. Mange seriøse offentlige behandlingsinstitusjoner hadde kompetanse og var best, men var ikke billigst. Spekulative tilbydere sørget for at pris trumfet kompetanse. Store private selskaper, i og utenfor landet, kom inn i velferdssektoren og ble finansiert av statskassen. Offentlige tilbud ble vraket. Penger som i utgangspunktet var tiltenkt offentlige tjenester ble kanalisert til private. Overskuddet gikk i lommene til private eiere. Den økonomiske virkeligheten innhentet dem snart som underbød alle på pris. Det måtte etterbevilges mye mer penger over offentlige budsjetter elles gikk institusjonene konkurs. Virksomheten ble dyrere enn i anbudet. Slik kunne man i utgangspunktet spekulere i å være billig i anbud men dyr i drift etter kort tid.


I Oslo slo renovasjonsfirmaet Veireno seg konkurs i 2017 mens eieren kjøpte en leilighet til 45 millioner. Søpla hopet seg opp og det offentlige renovasjonsvesenet måtte rydde opp skiten etter ham. Disse private aktørene har gitt blaffen i arbeidsmiljøloven, framforhandlete lønnsfastsettelser mellom fagbevegelse og arbeidsgiver, i pensjonsordninger m.m. De gjør alt for å ødelegge et anstendig arbeidsliv.


Aleris Omsorg eies av Wallenbergdynastiet som har brutt arbeidsmiljøloven bl.a. med arbeidsuker på 120 timer uten overtidsbetaling. bedriften har en omsetning på 350 millioner. Konsulentene har gått til sak mot Aleris Omsorg. Direktør Sandøy viser sin seriøse forståelse med å kalle elendigheten: «organisert drittpakke fra Fagforbundet.» Dermed fikk 26 sparken på dagen. I slike private institusjoner og på andre sområder får man ikke fast ansettelse noe som nesten umuliggjør rekrutering til fagbevegelsen. Derfor svekkes og taper de fagorganiserte i konflikter med slike aktører
Konkurranse- og anbudshysteriet har nådd toppen. Hvor lenge skal dette vare? NKP krever at privatiserings- og anbudspolitikken stoppes snarest. Tenketankene må gjerne finne ut regler for anbud i etablering av motebutikker og offentlige toaletter men ikke for arbeidsliv og velferd.

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media